Amming

Å ikke få amme

Posted on

Da jeg var hos jordmor Helene i desember da jeg var 35 uker på vei, ville hun fokusere litt på amming, og forberede meg på det. Jeg feide henne av litt, jeg hadde jo lest masse om amming, følte meg godt forberedt, og kunne egentlig ikke skjønne hva som var så hokus pokus med det? Jeg fortalte henne helt ærlig at jeg hadde hørt andre gravide kvinner si “håper jeg får til å amme”, og at jeg ikke kunne skjønne at det skulle være en greie. Selvfølgelig skulle jeg amme, og det kunne da ikke være SÅ vanskelig? Man putter bare babyen til brystet, og that’s it.
Der og da var jeg mye mer interessert i å snakke om fødselen, som jeg var veldig opptatt av, og ville forberede meg mest mulig på. I dag skulle jeg ønske jeg hadde hørt bedre etter, og gått dypere i samtalen om amming slik jordmor ønsket.

Jeg var med andre ord overhodet ikke forberedt på utfordringene ved å amme. Jeg tok det for gitt at det ville gå helt greit, og gledet meg til det. Så er jeg jo også optimist av natur, og kunne ikke forestille meg at amming skulle bli noe vanskelig i det hele tatt.
Jeg hadde kjøpt en dobbel elektrisk pumpe, men det var ene og alene med tanke på å pumpe melk som babyen kunne få om jeg skulle ut en tur alene f.eks. At den skulle komme til å bli en så stor del av livet mitt hadde jeg aldri trodd.

Egentlig merket vi det umiddelbart etter fødselen. Daniel var ikke interessert i brystet overhodet, og tok ikke tak når jeg prøvde å amme. Jeg måtte ha hjelp til omtrent hver eneste gang jeg skulle amme i løpet av de to dagene jeg var på barsel, og flere ganger måtte jordmor rett og slett hjelpe meg å håndmelke, og mate Daniel fra et lite beger. Jordmødrene så det med en gang, de sa det til meg noen timer etter fødselen; Daniel hadde stramt tungebånd, så de ville be legen klippe det ved sjekken dagen etter.
Legen mente på sin side at her var det ikke noe stramt tungebånd. Da jordmødrene hørte dette ble de frustrerte og satte opp en ny time dagen etter der igjen, for å få en annen leges vurdering. De sa at de hadde sett så mange andre mødre lide unødvendig med ammingen, fordi legene nektet å klippe tungebånd.

Dessverre viste det seg å være samme lege på sjekk nr 2 som dagen før. Hun nektet fortsatt å klippe og skrev utfyllende i epikrisen hvorfor det ikke var noe stramt tungebånd å klippe. Jordmødrene på ABC var sterkt uenige, og jeg og Dusin ble veldig rådville. Hvem skulle vi stole på? Legen eller jordmødrene?

Vi ble værende på barsel helt til 18:30 på søndagen, over to døgn, som er maksgrensen der. Jordmødrene ville ha meg der ekstra lenge fordi vi slet sånn med ammingen. De skulle ringe helsestasjonen for meg dagen etter og få en jordmor til å komme på hjemmebesøk så fort som mulig for å hjelpe med ammingen.
De første døgnene hjemme ble det lange og pinefulle amminger. Daniel slet lenge med å ta tak, kunne endelig få litt tak, suge litt i 2-3 minutter, og så slippe igjen. Jeg ammet i over 1,5 time uten at han ble mett, og det var enormt smertefullt omtrent hele tiden. Men akkurat da jordmor kom på besøk på tirsdagen, tok han tak og sugde veldig fint (hvor typisk er ikke det?!)

Det ble til at jeg prøvde pumpen mye tidligere enn jeg hadde tenkt, og Daniel tok heldigvis flaske lett som bare det. Jeg prøvde først å amme hver 3 time og pumpe hver 3 time for å avlaste, jeg hadde overhodet ikke energi til å takle så mye smerter med over en times amming hver eneste gang Daniel var sulten. Han ble aldri mett, og hylskrek med en gang jeg stoppet. Jeg gråt og gråt og hadde det helt forferdelig. Jeg hadde helsesøster på hjemmebesøk, og dro også på helsestasjonen oftere enn normalt, for å få hjelp til ammingen. Jeg fikk hele tiden tilbakemelding på at jeg gjorde alt helt riktig. Det var ikke jeg som var problemet. Daniel fikk tak, men det var feil tak som gjorde grusomt vondt, og han ble aldri mett. Enten hadde jeg lite melk, eller han fikk ikke i seg nok melk på grunn av det dårlige sugetaket. Løsningen ble uansett til slutt at jeg stoppet helt opp å amme og kun pumpet. Jeg fikk det uendelig mye bedre umiddelbart.

Likevel, jeg klarte ikke å få stramt tungebånd ut av hodet. Jeg fikk helsesøster til å hente en lege for å sjekke Daniel da jeg hadde første kontrollen på helsestasjonen. Denne legen mente faktisk at Daniel hadde stramt tungebånd! Men at det bare var såvidt, og ikke nok til å klippe. Og derfra bablet hun i vei om at stramt tungebånd er så oppskrytt osv. Jeg slo meg til ro med det, og pumpet i flere uker. Men tankene kom tilbake og gnagde. “Alle” andre ammer jo. De får det til å se så lett ut. Tenk så deilig å bare kunne legge ungen til brystet når jeg er på besøk eller ute på kjøpesenteret. Å ikke måtte ha med meg alt utstyret, finne et privat sted å pumpe, og noen som kunne passe Daniel imens. Det var så mye jobb, så mye slit. Å måtte vaske alle delene umiddelbart etter pumpingen. Å måtte stå opp på natta, gå ut i stua, pumpe, vaske opp, og legge meg. Jeg tenkte på hvor mye bedre jeg hadde fått sove om jeg bare kunne tatt Daniel opp i sengen, ammet han og lagt han tilbake. Ingen lys på, ingen vasking. For ikke å snakke om tapet jeg følte ved å ikke få amme. Lengselen etter å amme. Så jeg tviholdt på håpet om at det fortsatt kunne skje.

Ved 6 ukers-kontrollen spurte jeg en tredje lege om tungebåndet, men hun var veldig usikker. Da tok jeg endelig skrittet og bad om å få henvisning til spesialist. Det tok 4 uker. Mandag 1 april denne uken hadde vi endelig time hos øre-nese-hals spesialisten. Spenningen var stor,- nå skulle vi endelig å vite HELT sikkert om tungebåndet virkelig var stramt.
Spesialisten så det umiddelbart. “Ja, han har stramt tungebånd. Det er ikke mye, men jeg kan godt klippe. Det tar bare ett sekund, og han kjenner ingen verdens ting, det er ingen nerver der jeg klipper”.

Og så var det gjort. 3 leger tok feil. Jordmødrene på ABC hadde rett. Om bare tungebåndet hadde vært klipt umiddelbart hadde jeg blitt spart et enormt hav av smerte og lidelse. Jeg er så frustrert og forbanna. STRAMT TUNGEBÅND ER EN EKTE TING!!!!!!!

Jeg hadde håpet om at vi nå kunne etablere amming, selv om jeg var klar over at det var mulig at Daniel ville blånekte å ta puppen nå som han er vant til flaske. Men jeg var bestemt på å prøve.
Jeg har prøvd kun to ganger, og jeg tror ikke jeg kommer til å prøve igjen. Første gangen jeg prøvde i går hylte han som om han hadde blitt skikkelig hardt skadet det øyeblikket han fikk puppen i munnen. Det var grusomt, men kanskje ikke helt uventet.

I dag gikk det verre. Han bet skikkelig hardt, og holdt fast så jeg nesten ikke kom meg fri. Jeg gikk i sjokk og fikk en enorm reaksjon. Jeg hylskrek og klarte ikke røre meg, Dustin måtte løpe til og ta Daniel fra meg for å trøste han fordi jeg stivnet sånn. Jeg er helt vettskremt. Hvorfor reagerte jeg SÅ kraftig? Jeg har nok et veldig anstrengt forhold til amming nå, siden det har vært så mye smerte rundt det. Og nå er jeg livredd for å prøve igjen. Jeg vet ikke om jeg har energi til å kjempe meg gjennom dette.

Jeg er knust.

Alle sier at det ikke er noen big deal. Det er jo så greit å kunne pumpe nå med teknologien vi har i dag, og Daniel får jo morsmelk og det er veldig bra. Jeg føler ingen forstår meg, og alle bagatelliserer det å ikke få til amme, siden det er så vanlig i dag å velge å ikke amme. Mange tar det valget.

Jeg gjorde ikke det.

Jeg FÅR IKKE amme. Det er tatt fra meg. Et grunnleggende, instinktivt behov som kroppen min er skapt til å gjøre.
Det får jeg ikke lov til.
Det er et tap.
En sorg.
Det gjør vondt.
Det gjør vondt både fysisk og psykisk.
Jeg vrenger meg i smerte når jeg ser/hører om andre som ammer. Ikke fordi jeg er misunnelig, jeg er glad for dem og unner ingen å gå gjennom det som jeg går gjennom. Men fordi jeg er i sorg, jeg sørger over tapet av å ikke få amme selv.

Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå for utenforstående. De som ammet selv, de som valgte å ikke amme, og de som ikke har barn. Men når man øsnker å amme og ikke kan… det er uutholdelig vondt.
Jada, jeg kan pumpe. Og jada, morsmelkerstatning er veldig bra i dag og mange babyer klarer seg glimrende på bare det. Men det hjelper meg ingenting. Det hjelper ikke kroppen min som skriker etter å nære babyen den har båret frem. Det hjelper ikke mammahjertet mitt som ønsker så sterkt denne opplevelsen å få amme. Det hjelper ikke at jeg ikke får lov til å gjøre noe jeg ønsker så sterkt. Det hjelper ikke på tapet og sorgen jeg føler.

For det ER et tap.
Og det ER en sorg.
Og det gjør ufattelig, utrøstelig vondt 💔

Amming

Amming

Posted on

Når man nettopp har fått barn, er det en ting nesten alle spør om omtrent hele tiden:
“Skal du amme?”
“Hvordan går ammingen?”
“Tar han brystet?”

Jeg er av natur en veldig åpen person som hadde sett for meg at det ikke ville være noe problem å dele slike private ting. Men nå som jeg er midt i det, synes jeg det er litt underlig at dette er så “greit” å spørre om. Akkurat som om hele verden har noe med hvordan jeg mater mitt barn? Amming er jo ekstremt privat og intimt, og i mine øyne har ingen andre noe med det.

Ikke misforstå meg, jeg blir ikke irritert når folk spør. Jeg er ikke sint eller frustrert. Jeg synes bare det er så underlig.

Du skjønner, når folk spør meg hvordan ammingen går, så får jeg veldig vondt. For det folk ikke vet, er at ammingen ikke går. Og da gjør det veldig vondt å bli minnet på det hver gang folk spør. Derfor synes jeg det er underlig at folk har så lav terskel for å spørre. Burde ikke dette være fryktelig privat? Like privat som “spiser du frokost?”, “spiser du middag i sofaen eller ved spisebordet?”, “får du til å bruke gaffel når du spiser, eller må du spise skje?”. Jeg mener, det er jo ikke akkurat støtende å bli spurt slike ting, men det er jo heller ikke noe man går rundt og spør. Hva har man med det, liksom?

Jeg er optimist av natur og hadde sett for meg at ammingen ville gå helt strålende. Jeg var overhodet ikke forberedt på at den lille babyen min ikke ville klare å ta tak. At det skulle gjøre så vondt. At det skulle ta så lang tid. At det skulle fremkalle slik frykt og engstelse.

Denne første uken hjemme har vært ekstremt tung, fylt med masse følelser og tårer. Daniel sliter veldig med å få tak, og når han først får tak, gjør det så vondt at jeg hyler. Jeg har måttet bruke brystskjold, men det gjør veldig vondt likevel. I tillegg varer ammingen alt for lenge, mellom 1,5 – 3 timer. Det går jo ikke an? Men om jeg slutter tidligere, så skriker han. Jeg vet ikke om det er han som er umettelig, eller om han har så dårlig sugetak at han ikke får nok melk. Jeg har i hvert fall måttet pumpe omtrent siden dagen etter vi kom hjem, og skifter nå mellom å pumpe og amme hver tredje time. Da vet jeg i hvert fall at han får nok melk, og jeg får noen pauser fra ammingen. Jeg får så dårlig samvittighet for at jeg går rundt og gruer meg til å amme, det skal jo ikke være sånn? Jeg hadde jo gledet meg til dette 😭

Det sliter sånn på, å ha det så vondt, å kjenne på følelsen av å ikke få det til. Å gå rundt og frykte neste amming. Å høre om “alle andre” som koser seg med ammingen. Jeg skjønner ikke hva som er galt. Jeg har fått så masse hjelp, både på barsel, og hjemmebesøk, og jeg har fått masse tilbakemeldinger om at jeg gjør alt riktig, og at jeg er flink. Så hvorfor går det ikke??
Send hjelp 😟

.

Så, ja… når folk spør om ammingen, så svir det. Jeg skulle ønske det var en ting man ikke spurte om. Jeg skulle heller ønske folk spurte “hvordan har du det?” eller “hvordan går det med deg?”. Det hadde hjulpet så uendelig mye mer om folk hadde vist mer interesse for hvordan man har det enn hva man får til.

Heldigvis ser ikke Daniel ut til å lide på noen måte. Han sover godt, spiser godt, og skriker nesten ingenting (bare når vi skifter bleie eller drar klær over hodet hans, det hater han).
❤️