Fødsel

Fødebagen – Hva fikk jeg bruk for?

Posted on

Tiden går så fort!
Det er jo over 5 uker siden fødselen allerede, så da er det på høy tid å gå gjennom fødebagen min igjen, og se hva jeg fikk bruk for vs. hva jeg ikke fikk bruk for.

Jeg bruker bare original-inlegget og legger til en ✔️ bak det jeg fikk bruk for, og en ❌ bak det jeg ikke fikk bruk for. Så kommenterer jeg i denne fargen på de tingene som fortjener en kommentar.

.

Klær i min bag:

  • Fødekjole ✔️ Jeg kan ikke få skrytt nok av denne kjolen!!! Den er virkelig noe av det mest geniale som finnes, like før Daniel ble født dro Dustin og jordmor i hver sin ende og rev kjolen lett av meg. Alle knappene i ryggen gjorde dette mulig, i tillegg til knappene over skuldrene. Jordmødrene kommenterte også kjolen og lurte sånn på hvor jeg hadde fått tak i den, den var enormt mye mer praktisk enn sykehuskjortene de fleste bruker. Anbefales!!!!
  • Morgenkåpe ✔️ Denne kom også veldig godt med, stor og romslig i behagelig stoff. Jeg har levd i denne siden vi kom hjem ☺️
  • Bikinioverdel ✔️ Bikinioverdel var et must-have siden jeg lå i badekar mesteparten av tiden Jeg er ikke komfortabel med å gå rundt med puppene på vift 😂 I utgangspunktet lette jeg etter en bikinioverdel uten knyting i nakken, men det fant jeg ikke. Det er jeg veldig glad for, for den knytingen var rett og slett helt nødvendig da jeg rev av meg toppen i full fart rett før babyen kom ut.
  • Havaianas ✔️ Ble brukt på badet og i dusjen
  • Pysjamas ✔️ Hadde ikke klart meg uten denne! Jeg feilberegnet størrelsen på klærne jeg hadde med meg og passet absolutt ingenting unntatt denne. Et pluss for at den ikke ser ut som en pysjamas, slik at jeg kunne gå rundt i den på barsel 😁
  • Tøfler ✔️ Ble ikke brukt under fødselen som planlagt, da jeg foretrakk å gå barbeint, gulvet var veldig rent og pent. Men fikk enormt god bruk for tøflene på barsel, skikkelig digge å gå med.
  • Vid kosebukse med løst liv ❌ Trodde den hadde løst liv, men passet overhodet ikke over den store magen min etter fødselen
  • Stor, lang cardigan ✔️ Den enorme cardiganen jeg kjøpte på H&M var gull verdt å slenge over pysjamasen, bleierompa og magen som ikke trakk seg tilbake så fort som instagrammere gir inntrykk av når vi skulle ned i restauranten. Skikkelig god, tykk, men lett cardigan, er så fornøyd med den. Skulle gjerne lagt link, men den selges dessverre ikke lenger.
  • 2x ammetopper ❌ De var visst ALTfor små (nå gikk jeg kraftig opp i vekt de siste to ukene før fødselen, lenge etter fødebagen var ferdig pakket).
  • 2x singletter ✔️❌ Fikk brukt den ene bittelitt, men brukte mest singletten som var den del av pysjamas settet.
  • 3x amme-BH ❌ Ingen passet 😂 Gikk rett og slett uten BH 😬
  • 3x store bomullsboksere ❌ Fant ut at den berømte nettingtrusa man får var enormt mye mer behagelig å ha på, så da gikk jeg bare i det. Man trenger ikke ta med truse på barsel overhodet.
  • 4x par sokker ❌ Altså… det å bøye seg fremover og ta på sokker etter å ha født? Nei takk. Jeg gikk heller barbeint i de gode, myke tøflene mine.
  • Tykke hjemmestrikkede ullsokker ❌ Det ble tøfler i stedet.
  • Hjemreiseantrekk ❌ Dette passet overhodet ikke. Jeg dro hjem i pysjamas 😂
    • Grønn kjole + svart strømpebukse

.

Toalettsaker:

  • Sminke ✔️
  • Tannbørste ✔️
  • Tannkrem ✔️
  • Nattbind ❌ Man får bind på sykehuset, de er mye større enn nattbind. Man blør ganske kraftig, så vanlige bind fra butikken hadde ikke vært nok for meg de to første dagene, hvert fall.
  • Ammeinnlegg (engangs) ❌ Melken kommer som regel rundt 2-3 døgn etter fødselen. Jeg hadde ingen lekkasjer under graviditeten, og heller ikke på barsel. Da melken kom hadde jeg litt lekkasje i 2-3 dager, men ellers ingenting. Er veldig glad jeg ikke investerte penger i dyre ull-innlegg eller bomullsinnlegg, har knapt brukt noen av engangsinnleggene i det hele tatt. Men dette er nok forskjellig fra kvinne til kvinne.
  • Ammeskjold ❌ Ble tatt i bruk først når vi kom hjem.
  • Ammesalve ✔️
  • Håndkrem (avhengig!) ✔️
  • Lypsyl (avhengig!) ✔️
  • Deodorant ✔️
  • Shampoo ✔️
  • Balsam ✔️
  • Dusjsåpe ✔️
  • Håndsåpe ✔️ Var skeptisk til om dette var nødvendig å ta med, men er veldig glad jeg gjorde det. Dufter mye bedre enn sykehussåpe.
  • Mykt toalettpapir ✔️ GULL verdt!!! Sykehuspapir er dessverre ikke mykt nok når man er sår etter fødselen, selv om man ikke må sy.
  • Hårbørste ✔️
  • Hårstrikker ✔️
  • Notatbok ✔️
  • Bibel ✔️
  • Penn ✔️
  • Kortstokk ❌

Snacks og drikke (i ryggsekken til Dustin):

  • Salte kjeks fra Schär ✔️ Eneste jeg klarte å spise under fødselen. Selv om jeg bare spiste en eneste kjeks 😂
  • Havrekjeks fra Semper ✔️ Ble spist på barsel
  • Hvite sjokoladekjeks fra Semper ❌ Disse ble spist opp noen uker før fødselen… 🙈
  • Proteinbarer fra Atkins ✔️ Ble spist på barsel. Kjempegode for energipåfyll etter den mest krevende økten i mitt liv.
  • Muslibarer fra NatureValley ✔️ Ble spist på barsel
  • Nøttebarer ✔️ Ble spist på barsel
  • Melkesjokolade med smil ✔️ Helt fantastisk belønning etter å ha født 😁
  • Toppris ✔️ Ble spist på barsel
  • Vitaminvann ✔️ Glad jeg tok med dette da jeg ikke klarte å spise under fødselen, så da gikk det i flytende energi.
  • Powerrade ✔️ Hjalp godt med dehydrering under fødselen
  • 2x Fruktbrus ❌ Taklet ikke kullsyre under fødselen, fikk halsbrann. Endte med at Dustin drakk disse.
  • 4x Smoothie fra Bendit ❌ Fikk halsbrann av disse og.
  • Litago sjokolademelk ✔️ Ble spist på barsel
  • Lovehearts ✔️

.

Klær i babybag:

  • 3x bodyer med korte ermer ❌ Vi brukte ingen klær på babyen på barsel, bare svøpte han i tepper.
  • 2x bodyer med lange ermer ✔️❌ Vi brukte kun en body, under hentesettet da vi skulle dra hjem
  • 2x strømpebukser ✔️ En strømpebukse ble brukt da vi skulle hjem
  • 2x bukser ❌
  • 2x luer ❌
  • 3x par sokker ❌
  • 2x par votter ❌
  • Hentesett ✔️ Brukt ved hjemreise, passet heldigvis!! Så utrolig søtt! ❤️
  • 2x gulpekluter ❌ Daniel har hittil knapt gulpet noenting.
  • Svøpeteppe ❌ Vi fikk dette på sykehuset
  • Babyteppe ❌ Vi fikk dette også på sykehuset
  • Babyflaske ❌
  • Bleier ✔️
  • Våtservietter ✔️
  • Tørre engangskluter ✔️
  • Babyolje ❌
  • Smokk ❌

.

Ting som vi tar med på farten når fødselen er i gang:

  • Macbook ✔️
  • Lader til Macbook ✔️
  • Lader til mobiltelefonene våre ✔️
  • Lader og batterier til Cochlea-implantatet mitt ✔️
  • Vannflaske til begge to ✔️

En del røde kryss her, ja. Noen ting kom veldig godt med, som fødekjole, morgenkåpe, cardigan og tøfler, mens andre ting fikk jeg ikke bruk for i det hele tatt.
Det var mest klær til meg og babyen som ikke ble brukt. I mitt tilfelle fordi klærne jeg tok med var altfor små for meg, så de passet overhodet ikke. I Daniel sitt tilfelle var det litt tilfeldig, for det første gulpet han ingenting, noe som er hovedårsaken til at man får råd om å ta med flere skift, og for det andre trivdes vi godt med å svøpe han i tepper, så vi følte ikke klær var nødvendig. Men dette er nok forskjellig fra person til person!

Omtrent alle toalettsakene fikk jeg bruk for, utenom bind og ammeinnlegg. Nesten all maten ble spist på barsel da jeg overhodet ikke hadde matlyst under fødselen.

Det er ikke bare bare å pakke en fødebag når man er førstegangsfødende. Og uansett hvordan man pakker, så kan man ikke forutse hvordan fødselen går, eller hvordan man føler seg på barsel. Jeg føler ikke at noe manglet, eller at jeg pakket “feil” (utenom størrelsen på barselklærne 😂), eller burde pakket anderledes. For de fleste andre vil det nok være veldig anderledes, det er jo store individuelle forskjeller når det kommer til om brystene lekker eller babyen gulper, samt hva man foretrekker når det gjelder bind og truser osv.

Dette er bare min erfaring, men det aller beste tipset jeg kan gi: sjekk at barselklærne passer hver uke frem til babyen er født! Mange pakker fødebagen tidlig (slik som meg), og man kan jo gå opp en del nærmere fødselen slik jeg gjorde. Dessuten går ikke magen like raskt tilbake hos alle. Så i mitt tilfelle var det veldig kjipt å ikke ha noe annet å ha på meg enn pysjamas… 🙈 (Jeg brukte faktisk kun morgenkåpe så lenge vi var på rommet, tok på meg pysjamasen hvis vi skulle ut for å spare den mest mulig).

❤️

Barsel

Mine forberedelser til fødsel – Hvordan gikk det?

Posted on

Da jeg var 39 uker på vei, postet jeg dette innlegget om mine forberedelser til fødselen.
I dag er det 4 uker siden jeg fødte Daniel, så da tenkte jeg at det er på tide å gå gjennom forberedelsene mine, og se litt på hva som fungerte, og hva som ikke fungerte. Deler fra originalposten er uthevet i kursiv rosa, bare scroll forbi dem om du ikke er interessert i å lese dem igjen. Ikke alt fra originalen er med, så om du er interessert i å lese mer om det jeg skrev under forberedelsene, så anbefaler jeg deg å sjekke ut linken ovenfor.

Her er oppsummeringen:

Rier

På grunn av smerten rier medfører, blir rier sett på som noe fælt, noe forferdelig. Det er litt dumt, for rier er jo egentlig noe bra, noe fantastisk! De gjør slik at babyen din kan komme ut. De har en mening, og du VIL ha rier. Spesielt GODE (sterke) rier. For uten rier, åpner det seg ikke, og da tar fødselen lenger tid og kan eventuelt ende i keisersnitt. I stedet for å kalle rier for vonde eller fæle, kommer jeg til å kalle de for gode. Jo sterkere, jo bedre. Smerten rier medfører er en form for smerte som ikke skader deg, det er en form for smerte som faktisk er bra. Det er en smerte du vil ha. Det høres kanskje sykt ut å VILLE ha smerte? Tro meg, jeg syntes også det først. Men etter å ha lest et hav av fødselshistorier, så ser jeg en sammenheng mellom de gode opplevelsene og de kvinnene som “tar i mot smertene”. En kvinne i en fødsel som hadde stoppet opp beskrev for jordmor Ina May at riene føltes som et godslokomotiv som kom mot henne i full fart, og hun måtte kjempe for harde livet mot å bli overkjørt av det. Ina May svarte kvinnen “Slutt å løp i fra det, la det kjøre over deg”. Resultatet ble at fødselen plutselig kom i gang igjen og babyen var ute veldig kort tid etter. Det mange kvinner gjør, er å kjempe i mot smerten. Men ved å kjempe i mot smerten, spenner man musklene, og da får ikke riene gjort jobben sin. Da åpner det seg ikke like bra, og fødselen tar lenger tid. I stedet må man “ta i mot” smerten, man må la riene rulle over seg, ønske dem velkommen, og overgi seg.

Jeg fokuserte veldig på dette, og da fødselen begynte tok det en stund før jeg skjønte at jeg faktisk hadde ekte rier, jeg trodde det var kynnere veldig lenge (sjekk her om du ikke har lest fødselshistorien min, eller vil lese den en gang til). Da jeg skjønte at det var ordentlige rier, tok de seg opp veldig fort, og var plutselig veldig smertefulle.
Jeg fant ut at det som hjalp meg aller best under riene, var å bøye meg fremover på alle fire. Da vi kom på fødestuen, tilbragte jeg mesteparten av den aktive fasen i badekaret, noe som var helt fantastisk. Det varme vannet gav meg god kontroll, og gjorde det mye lettere å håndtere riene.

Selve riene i seg selv var enormt kraftige, mye mer sterke og voldsomme enn jeg hadde forventet. De skylte over meg med rå kraft , og jeg følte meg som en liten dukke i vannkanten som ble kastet rundt av kraftige bølger. Likevel klarte jeg å gi meg hen til disse bølgene, og la de kaste meg rundt. Det tok alt jeg hadde, og gjorde riene MYE kraftigere. Men også mere effektive. Fødselen gikk ekstremt rask til å være førstegangsfødende, og jeg tror mye av grunnen til dette er måten jeg håndterte riene på. Fra jeg kom inn i den aktive fasen (4cm åpning) klokken 4, tok det under 6 timer før babyen var ute (klokken 09:58)!

“Sphincter”- loven

En “sphincter” er en ring/lukkemuskel som er lukket i normal tilstand, og åpen i avslappet tilstand. Analkjertelen vår er blant annet en slik muskel. Livmorhalsen er også en sphincter, og avhengig av at man slapper av for at den skal åpne seg. Under fødselen er det nettopp det riene gjør: de åpner livmorhalsen. Dette kan påvirkes av den fødendes sinnstilstand; er man stresset, redd, eller opplever urolige forhold, som for eksempel vaktbytte mellom jordmødre, så kan fødselen rett og slett “stoppe opp”, fordi man strammer muskulaturen og hindrer livmorhalsen i å slappe godt nok av til å fortsette å åpne seg (akkurat som når man kjemper i mot riene). Da jeg googlet rundt om fødsel kom jeg over flere artikler om forskning som har klart å påvise at f.eks jordmordbytte direkte påvirket varighet av fødsel. Å kjenne til Sphincter loven kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan hjelpe livmorhalsen å åpne seg; nøkkelen er å slappe av. Ina May teoriserer at munnen og kjeven vår har direkte tilknytning til underlivet. Strammer vi kjeven, så strammer det seg der nede. En måte å hjelpe oss å slappe av i livmorhalsen på er dermed å slappe mest mulig av i kjeven. Dette kan man oppnå ved å lage lyder i så lavt register som mulig (“møøøøø”-lyder, stønnelyder osv), og “blåse tunge” (kan jeg si det? “Blow raspberries” på engelsk, men hva i all verden er det på norsk?). Å synge og å le kan også hjelpe oss å slappe av godt. Jeg har snakket en del med Dustin om dette, at under fødselen er en av oppgavene hans å passe på at jeg slapper av i kjeven og ikke biter tennene hardt sammen. Jeg vil også gjerne at vi har en munter tone under fødselen, og ler masse.

Angående Sphincter-loven er jo hovedmålet å hjelpe livmorhalsen å åpne seg ved å slappe mest mulig av, og også å gjøre ting med munnen som kan ha direkte påvirkning på underlivet. Det med å slappe av fikk meg til å ta i mot tilbudet om en akupunktur-nål i pannen, og det i kombinasjon med de varme vannet hjalp 100%. Jeg slappet så veldig av at jeg flere ganger sovnet mellom riene, og ble revet ut av forskjellige drømmer da riene kom.

Når det gjelder munn-teknikkene, å unngå å stramme kjeven, og lage lyder og så videre, så fikk vi ikke bruk for dette i det hele tatt, da fødselen gikk enormt raskt, og jeg rakk aldri å oppleve noen form for at det gikk tregt og at jeg måtte hjelpe livmorhalsen å åpne seg. Den gikk fra 4cm til full åpning på bare 5 timer 😅

Stress og avslapning

Siden nøkkelen til å få livmorhalsen til å åpne seg er å slappe av, har jeg tenkt nøye på to ting: faktorer som gjør meg stresset, og faktorer som får meg til å slappe av. I fødebrevet mitt til jordmor har jeg beskrevet de tingene som jeg vet gjør meg stresset, og som må unngås. Jeg vet for eksempel at jeg blir veldig stresset når jeg ikke hører hva andre sier eller jeg ikke forstår hva de mener, og hvis folk snakker om meg til noen i samme rom, men ikke til meg. Dette burde jordmor vite om slik at vi kan redusere disse faktorene så mye som mulig. Når det gjelder å slappe av, er det som får meg til å slappe av aller mest her i verden Dustin selv. Helt siden jeg traff han har jeg blitt helt satt ut av hvilken evne han har til å få meg til å slappe av, bare ved å være i samme rom som han. Så det å ha han ved min side under fødselen er så klart obligatorisk. Jeg vet også at dempet belysning, behagelig omgivelser og stille og ro rundt meg roer meg veldig, og et varmt bad er noe av det mest avslappende som finnes. Jeg må ha så lite folk rundt meg som mulig, helst bare Dustin og jordmor. I tillegg er jo snø som daler sakte ned utenfor noe av det vakreste og mest avslappende som fins, så jeg har en liten drøm om at det skal snø utenfor når jeg er i fødsel, men akkurat det kan man jo ikke planlegge… 

De ytre faktorene som stresser meg var ikke til stede. Jordmor hadde lest fødebrevet, og var så flink å passe på at jeg forstod alt som ble sagt. Hun forklarte ting nøye for meg under fødselen, og snakket ikke om meg til andre i rommet. Hun var bare absolutt best (Altså, begge to, både Ingrid som var jordmor i begynnelsen/mesteparten av fødselen, og Anne Merete som var jordmor da Daniel ble født)!
I tillegg var alle faktorene som hjelper meg å slappe av tilstede: Det var kun jordmor og Dustin i rommet mesteparten av fødselen (pluss en til jordmor akkurat i det Daniel ble født), Dustin var ved min side hele tiden, det var dempet belysning, stille og rolig, og jeg fikk ligge i badekar så mye jeg ville. I tillegg til alt dette snødde det til og med utenfor, akkurat slik jeg hadde drømt om!

Nå var det jo et vaktbytte midt i fødselen, men det skjedde da jeg var i overgangsfasen, som er veldig intens. På det tidspunktet var jeg delirisk, og trodde de to forskjellige jordmødrene så HELT like ut (de ligner ikke overhodet i virkeligheten), og kunne derfor ikke brydd meg mindre om vaktbyttet. Det er jo en bra ting, for da påvirket det meg ikke overhodet 😂

Frykt

En stor del av fødselen kan faktisk påvirkes av tankene våre, og her er det frykt som er den store skurken når fødsler går galt eller blir dårlige opplevelser. Frykt kan foreksempel gjøre at vi strammer livmorhalsen så den bruker lenger tid på å åpne seg. Noen mener også at selve smerten vi opplever ved en fødsel sitter i hodet, og er knyttet til frykt. Det som er sikkert, er i hvert fall at frykt forverrer smerte, det hører vi jo alle når vi skal få sprøyte; “ikke spenn musklene, da gjør det bare vondere”.

Jeg var overhodet ikke redd under fødselen, kun veldig fokusert på å håndtere akkurat her og nå. Om frykt faktisk forverrer smertene tror jeg kan stemme, både riene og det å trykke/føde gjorde enormt vondt, men var ikke uhåndterbart. Jeg hadde nok taklet en god del vondere før det hadde vært for mye, og kan dermed si at det ikke var så smertefullt som jeg hadde trodd, selv om det virkelig var kraftige saker. Men det å bli operert for cochlea implantat i hodet, og få kortison-innsprøyting i kjeven pga skade, det var faktisk ti ganger verre enn å føde. Mye av det som gjør fødsel til en så enorm ting, er jo ikke bare smertene i seg selv, men alle kreftene og energien riene krever av deg. Som sagt, det er virkelig kraftige saker, selv om det kanskje ikke er så vondt som man skal ha det til.

Teknikker for å håndtere smerte

Fysisk kontakt: å få nedre del av ryggen massert kan være smertelindrende under riene, så Dustin og jeg har studert litt grep og teknikker så han kan hjelpe meg med det. Videre styres riene av hormonet oxytocin, som blant annet utløses ved fysisk kontakt. Mange jordmødre oppfordrer fedrene til å kysse den fødende, eller massere brystvortene, da dette kan gi kraftigere rier som får fortgang på fødselen. Det høres kanskje veldig pinlig ut, men det er den naturligste ting i verden.

Fysisk kontakt ble en ikke-ting for meg. Både Dustin og jordmor prøvde å massere meg, klappe meg på ryggen, stryke meg på kinnet osv under riene, men til min store overraskelse reagerte jeg med å skrike “ikke rør meg!!!” og slo bort hendene deres. Det hadde jeg ikke sett for meg 😂
Riene krevde rett og slett så mye av meg at jeg måtte bruke all min energi på å konsentrere meg om dem, og taklet ikke noen form for ytre stimuli mens det pågikk.
Under trykkefasen, derimot, måtte Dustin holde meg i hånden hele tiden, det var en enorm støtte.

Styrkende ord: en ting som også gikk igjen i mange fødselshistorier, var hvordan styrkende ord fra partneren fikk fødselen til å gå fortere fremover, og gav den fødende styrke og kraft til å håndtere riene. Jeg har pratet en del med Dustin om dette, da ord har stor effekt på meg. Under fødselen vil jeg trenge å høre masse motiverende og styrkende ord som “du er så flink”, “du klarer dette”, “du er sterk”, osv.

Både jordmor og Dustin gav meg mye støtte og oppmuntring under fødselen, og det var flere ganger når jeg mistet kontroll over riene og skrek “jeg klarer ikke mer!” at de ropte jo, dette klarer du! Det gav meg styrke til å komme meg gjennom de rå kreftene som skylte over meg.

Vann: jeg har hørt at vann er veldig smertelindrende, og det trenger ikke være i et badekar; bare det å sitte under rennende vann i dusjen kan være nok.

Dette kan jeg absolutt bekrefte!!! Men det er ikke vannet, faktisk, det er varmen som er smertelindrende. Det var flere ganger vannet i badekaret ble kaldt, og de måtte fylle på med varmt vann. De riene jeg fikk mens vannet var kaldt var mye vondere og vanskeligere å håndtere enn de jeg fikk når vannet var varmt. På et punkt fikk jeg en ri mens jordmor holdt på å fylle varmt vann, og jeg kunne kjenne hvordan jeg gjenvant kontroll over rien i takt med at vannet ble varmere. Det var ganske sykt, og så virksomt at det til og med var synlig for Dustin og jordmor.

Bevegelse: Mange fødende sier at det hjelper veldig å kunne gå litt rundt, eller bøye seg fremover for å håndtere smertene.

Det kan jeg bekrefte. Hvis jeg fikk rier mens jeg ikke var i badekaret, fikk jeg en enorm trang til å bøye meg fremover og stå på alle fire. Å gå rundt omkring hjalp litt, men jeg måtte ha prekestol å klynge meg til for å ikke kollapse.

Mat og drikke

Når man har kommet seg gjennom uendelige timer med rier, og pressriene endelig kommer, så krever det mer av kvinnen som nå må jobbe hardt med å trykke. Her har man ofte vært i fødsel og smerte i kanskje over et døgn allerede, og er helt utslitt. Mange fødsler som ender i keisersnitt eller andre inngrep skyldes rett og slett at kvinnen er helt totalt utmattet og ikke får til å trykke fordi hun ikke har flere krefter igjen. Sliten blir man helt sikkert uansett, men jeg tror påfyll med energi, spesielt væske, er utrolig viktig under en fødsel. Jeg har kjøpt inn en del energirik mat som kjeks, sjokolade, proteinbarer osv, men i tilfelle jeg er en av dem som blir kvalm under fødsel og ikke klarer å spise, så har jeg kjøpt inn masse energirik drikke også, som sportsdrikker, juicer og smoothier (og sjokolademelk, så klart, som jeg har cravet under hele svangerskapet).

Siden jeg er en “foodie”, var jeg overbevist om at jeg måtte ha masse mat under fødselen. Jeg er nemlig av typen som er konstant sulten. Men der tok jeg feil, jeg hadde overhodet ikke lyst på noen verdens ting, en liten saltkjeks var alt jeg klarte å spise under hele fødselen.
Dermed ble all drikken vi hadde kjøpt redningen, jeg drakk vitaminvann, powerrade og saft. Dessverre funket ikke smoothie, jeg fikk halsbrann umiddelbart hver gang jeg tok en slurk.
Men heldigvis var det nok, jeg hadde krefter til å trykke, og fødselen gikk over all forventning.

Rifter; det som øker risikoen

Epidural: en artikkel husker jeg gjorde inntrykk veldig fort da jeg nettopp hadde begynt min søken etter informasjon om rifter. En jordmor skrev om hvordan hun opplevde en økning i rifter blant fødende som fikk epidural sammenlignet med dem som ikke fikk det. Hun forklarte dette med at en kvinne uten epidural vil kjenne kroppens signaler til å bevege på seg eller endre stilling for å hjelpe babyen ned i fødselskanalen. Hun opplevde at fødende uten epidural plutselig kunne snu seg på alle fire, eller løfte en fot eller andre ting som de følte behov for der og da. Hun argumenterte også med at i trykkefasen kjenner man ikke hvor hardt man trykker med epidural, og i tillegg gjør epidural at man må ligge på ryggen mesteparten av fødselen, noe som er ugunstig både med tanke på både fødselens varighet, og faren for rifter.

Jeg hadde ikke Epidural.

Fødestilling: det å ligge lenge på rygg, som man blant annet må med epidural eller fostermonitor, ser ut til å ha en negativ innvirkning på rifter. Man kan forklare det med at i denne stillingen har bekkenet minst åpning, og fødselskanalen peker litt oppover, noe som gjør at kvinnen må bruke mye mer kraft for å trykke babyen ut. Dette øker presset på vevet rundt vaginalåpningen betraktelig.

Jeg endte faktisk opp med å føde på ryggen. Men ifølge jordmor er det når man ligger lenge på rygg at det øker faren for rifter, da jeg ble snudd over på ryggen var hodet allerede på vei ut åpningen, noe som betyr at alt vevet rundt allerede var utsatt for masse trykk hadde blitt strukket en god del.
Før dette hadde jeg stått mye på kne og på alle fire mens jeg trykket, og også ligget litt på siden i sengen.

Frykt: en av farene ved frykt er at man i panikk kan kjempe i mot trykkingen, og trykke “feil” vei, altså knipe igjen. Dette fører til et økt og ugunstig trykk på vevet rundt vaginalåpningen, som øker faren for rifter. Det kan også øke risikoen for at babyen setter seg fast i bekkenet, og fødselen tar lenger tid.

Jeg kjente overhodet ingen frykt hverken før, under eller etter fødselen.

Rifter; det som minsker risikoen

Kegeløvelser: kegeløvelser er knipeøvelser der man trener opp musklene i bekkenet til å bære babyen, føde den, og heles etterpå. En godt trent bekkenmuskulatur er elastisk og takler trykket av en baby som kommer ut mye bedre, så å trene knipeøvelser en av de mest effektive tingene du kan gjøre selv for å forebygge rifter.

Dette var jeg flink til, og føler selv jeg hadde en godt trent bekkenmuskulatur før fødselen.

Perineal massasje: det er litt omdiskutert om dette har effekt, men jeg ble i hvert fall anbefalt dette av min jordmor på ABC. Det er fryktelig ubehagelig å gjøre, og jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke vært noe flink her. Perineal massasje med en god olje skal visstnok øke elastisiteten i huden rundt vaginalåpningen, noe som minsker faren for rifter.

Dette var jeg IKKE flink til… Tror bare jeg gjorde det 1 eller 2 ganger 😬

Hydrering: tørr hud er mindre elastisk, det sier seg selv. Så her gjelder å sørge for at man får i seg nok væske helt i begynnelsen av fødselen.

Jeg drakk masse, både vann, vitaminvann, powerrade og saft. Jeg var stortsett tørst hele tiden, så det var ikke vanskelig.

Unngå barbering/voksing: dette er min helt egen teori som jeg ikke har fra noen forskning eller noe. Jeg får veldig tørr, sår og nuppete hud når jeg barberer, så jeg tenker at dette ikke er noe gunstig å ha rundt vaginalåpningen når jeg skal trykke ut en baby. Tørr hud er jo som sagt mindre elastisk.

Jeg var ubarbert, kun litt trimmet 😬

Pust mellom trykking: når babyen er på vei ut legges det stort trykk på huden rundt vaginalåpningen. Skjeden vår er jo skapt for å kunne la en baby passere, men den må få tid til å utvide seg. Om babyen kommer for fort, blir presset for stort for fort, og faren for rifter øker betraktelig. Man vil dermed ikke at babyen skal komme ut på færrest mulig trykk. Man kan selv prøve å sakke ned noe ved å puste (IKKE trykke motsatt vei). Pressrier er sterke, og mange fødende sier det er helt umulig å stå i mot trykketrangen. Et godt råd Ina May nevner, er derfor å puste, det er nesten umulig å trykke og puste samtidig. Man kan for eksempel se for seg at man balanserer en liten ball på pusten sin mens man puster ut, for å unngå å trykke for mye og for hardt.

Her var jordmor helt gull! Hun gav meg klare ordre: “Trykk!”, “Pust!”osv. Jeg bare gjorde som hun sa, og slapp å tenke så mye.

Resultatet: Jeg fikk ikke en eneste rift! Hurra!

Labor Battle Plan

Som en konklusjon av all informasjonen jeg har funnet ut, har jeg utarbeidet en slags “plan” for når fødselen endelig starter. Man kan jo ikke planlegge en fødsel, så klart, men man kan absolutt forberede seg! Denne planen er mest en forberedelse og en hjelpetråd under fødselen, med påminnelser av alle de tingene jeg mener er viktige for meg å huske under fødselen. Jeg kaller den “Labor Battle Plan”, og den er delt i tre:

  • Første fase (Stage 1): Den inaktive fasen, da er vi hjemme hele tiden, og den kan vare lenge, av og til i dagevis (tidspunktene jeg har skrevet i planen er helt feil, så se bortifra dem). Her er det mest viktige å sove og slappe av så mye som mulig, rett og slett samle energi til de mer krevende fasene.
  • Andre fase (Stage 2): Den aktive fasen; når man når 4cm åpning sier man at man er i aktiv fødsel. Det er gjerne her man drar til sykehuset, og riene er sterke og krever mye energi å komme seg gjennom. Her har jeg skrevet styrkende ord til meg selv og påminnelser om de tingene jeg har lært.
  • Tredje fase (Stage 3): Overgangsfasen, når man går fra 8 til 10 cm åpning, og rett før trykkefasen. Denne fasen er veldig intens, og man kan bli kvalm, kaste opp, bli sint og si stygge ting til jordmor eller partner. Her har jeg rett og slett skrevet til Dustin i stedet for meg selv, og tatt med en advarsel til han om at jeg kanskje blir sint.

.

Denne fikk vi nesten ikke bruk for, da fødselen gikk ekstremt raskt. Jeg hadde veldig effektive rier og rakk aldri å føle på at vi måtte “hjelpe” livmorhalsen å åpne seg osv. Likevel, det å ha laget planen og gått gjennom den sammen, var gull verdt. Vi visste begge akkurat hva som skjedde, og hva vi måtte gjøre/ikke gjøre under de forskjellige fasene av fødselen. Det var ikke snev av frykt, engstelse, forvirring eller usikkerhet hos noen av oss, og jeg tror dette bidro i aller størst grad til at fødselen ble en så enormt fantastisk opplevelse!

Som en konklusjon kan jeg si at alle forberedelsene mine var GULL VERDT. Jeg fikk ikke bruk for absolutt alt jeg forberedte meg for, men det forventet jeg heller ikke. Det aller viktigste er at jeg var klar for hva enn som kom, og jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre. Det å ha forberedt seg fjernet også enhver form for frykt og engstelse, og jeg var veldig avslappet under fødselen. Det førte til at den gikk som en drøm, og ble en enormt fantastisk opplevelse. Det aller største jeg noen gang har gjort, det mest FANTASTISKE jeg noen gang har opplevd! Jeg lengter sånn etter å oppleve det igjen!

Jeg sitter igjen med en følelse av å være superkvinne. Kroppen min er RÅ! Det den kan, det den får til! Jeg har fått en så enorm respekt for kroppen min og meg selv. Det er en ubeskrivelig følelse, og har vekket i meg en stor lidenskap for å hjelpe andre kvinner til å ha en like fantastisk fødselseopplevelse. Jeg er overbevist om at det er mulig!

Som en påminnelse, her er linkene til boken “Ina May’s Guide to Childbirth” både på Adlibris, og Amazon også. Om du har noen spørsmål til meg eller har lyst til å bruke meg som Doula eller “Fødselscoach”, ta gjerne kontakt! Jeg deler mer enn gjerne av det jeg har lært, helt gratis!

Barsel

Barsel og Hjemreise

Posted on

Vi hadde noen så utrolig fine dager på barsel 💗

ABC har et helt nydelig barselhotell, og man kan være der i opp til to døgn. Det er gratis for kvinnen som har født, mens eventuell partner må betale per natt. Det er faktisk ikke lov med besøk der, kun besteforeldre og søsken til barnet som er født har lov til å komme på besøk. Akkurat dette syntes jeg var veldig fint, for jeg er av typen som ikke hadde orket besøk av mange på en gang. Når folk ikke har lov å besøke er det jo mye enklere å avvise dem uten at noen blir fornærmet ☺️

Som nevnt i fødselshistorien min, så var vi på fødestuen i 6-7 timer etter fødsel fordi barselrommet vårt ikke var ledig. Det syntes jeg bare var helt herlig, det var deilig å slippe å flytte på seg med en gang, og heller kunne sove noen timer først. Fødestuen så slik ut:

.

Da jeg fødte Daniel lå jeg på tvers av sengen, med benene over kanten slik at jordmor hadde god plass til å ta i mot Daniel. Etter at Daniel var ute, stod jeg bare raskt opp i noen sekunder for å få på en bleietruse, så la jeg meg rett ned igjen på rene laken som jordmor hadde skiftet i en fei, men denne gangen på langs i sengen. Der fikk jeg ligge uforstyrret i 2 timer, med Daniel på brystet og Dustin ved siden av meg 💕

Det var så deilig å få disse to timene helt for oss selv. Vi fikk nyte det lille mirakelet vårt, ta inn all følelsene, og bearbeide alle inntrykkene. Vi tok litt bilder, og først nå fikk vi sendt meldinger til nærmeste familie for å fortelle den store nyheten:
“Vi har fått en sønn!”.
De mest magiske ordene jeg noen gang har sagt ❤️

.

Rundt 12.30 kom jordmødrene tilbake for å veie og måle Daniel, mens jeg fikk hjelp til å gå på toalettet, og dusje vekk blod og gørr. Tilbake på rommet fikk Dustin veiledning i hvordan han skulle ta på bleie og svøpe Daniel, og så fikk vi legge oss ned i sengen igjen, som enda en gang hadde fått på rene laken. Barselrommet vårt var ikke ledig enda, så vi fikk være på fødestuen hele 4 timer til. Jeg fikk hjelp til å amme Daniel litt, og så sovnet vi, alle tre. Det var magisk med litt søvn etter en intens natt og morgen, og selv om det bare ble noen timer med søvn, sov vi veldig godt.

.

Da klokken var 17 fikk vi endelig komme på barselrommet vårt. Det var mye mindre enn fødestuen. ABC har tre fødestuer, og de er STORE, slik at den fødende har god plass til å gå rundt omkring, det hjelper veldig under fødselen. På barsel trenger/klarer man jo ikke å bevege så mye på seg, så da trenger man ikke så mye plass.
Barselrommet vårt var så utrolig fint, altfor fint til å være sykehus! Det var mer som et hotell, og bygget vi var i heter jo faktisk “pasienthotell”. Det hadde en stor dobbeltseng, nydelig tapet og gulv, to lenestoler, store vinduer med utsikt, og eget bad med god plass til å dusje og stelle babyen.

.

Så fort vi kom på barselrommet fikk jeg tatt meg en etterlengtet dusj mens Dustin tok seg av Daniel. Jeg ble sjekket regelmessig av jordmor Anette, som er et av de koseligste menneskene jeg har truffet, og fikk god hjelp med ammingen, som var mye mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg.
Ellers slappet Dustin og jeg godt av. Daniel sov veldig mye det første døgnet, så vi fikk god tid til å kose oss med all snacksen jeg hadde tatt med til fødselen, og Netflix på macen.

.

Siden Daniel er vår førstefødte og ikke har noen søsken, og Dustins foreldre bor i USA, så var det kun mine foreldre som hadde lov til å besøke oss. De kom dagen etter, på lørdag ettermiddag, og vi møtte dem nede i restauranten hvor vi spiste middag sammen, før de ble med på rommet en liten tur. Daniel er deres første barnebarn, og det å se mamma og pappa sine ansikter når de holdt ham for første gang var en ubeskrivelig opplevelse. Jeg har aldri sett så sterk stolthet, glede og kjærlighet i noens øyne før ❤️

.

Vi ble ekstra lenge på barsel (2,5 døgn) fordi vi slet med ammingen, og jordmødrene var ikke så komfortable med å sende oss av gårde på egenhånd så veldig fort. Vi ble dermed værende hele søndag også, og dro hjem først i 20-tiden på kvelden. Jeg syntes det var så skummelt å skulle dra derfra og plutselig bli overlatt til oss selv med en liten, nyfødt baby. På barsel var jo jordmødrene tilgjengelig hele tiden for hjelp og spørsmål, og det var en stor trygghet å ha. Dustin på sin side ville nok helst dratt hjem samme dagen Daniel ble født, han er optimist av natur og tenkte at dette klarer vi fint.

Det var stas å ta på Daniel hentesettet, og heldigvis passet han det fint (bare bittelittegrann for stort). Det var en av tingene jeg var redd for når jeg gikk så langt på overtid, at babyen ville bli så stor at hentesettet ikke ville passe. Det er mamma som har strikket det ❤️

.

Klare for hjemreise!!

Gjett hvor vi stoppet på vei hjem, da? Deli De Luca såklart 😁

Da vi kom hjem på søndag kveld, tok vi litt bilder som vi brukte til å annonsere ankomsten til Daniel Leon offisielt på Instagram og Facebook. Du kan se bildene vi tok her.
Det var så magisk,- å komme hjem med en bitteliten baby, og endelig legge ham i babynestet mellom oss i sengen ❤️

Daniel Leon

Min Fødselshistorie

Posted on

For English, click here.

Det var torsdag 24 januar, og nøyaktig en uke etter termin. Jeg hadde i over to uker gått med kynnere til og fra, hvor jeg flere ganger var overbevist om at fødselen var i gang. Søndagen før termin hadde jeg til og med kynnere som varte i 1 minutt, med 3 minutters mellomrom hele dagen, og de hverken endret seg eller forsvant selv om jeg la meg ned eller stod opp eller gikk rundt omkring. Jeg var klar som ett egg, overbevist om at endelig skjedde det noe, og ventet bare på at kynnerne skulle øke i intensitet, noe de dessverre ikke gjorde. Da jeg våknet dagen etter, var det helt stille, ingen kynnere overhodet. Skuffelsen var enorm.

STILLE FØR STORMEN

Da jeg våknet sent på ettermiddagen den 24 januar, var noe anderledes. Jeg hadde snudd døgnet, så selv om klokken var nærmere 14, følte jeg at jeg ikke hadde sovet nok i det hele tatt. Jeg hadde vondt i magen, menstruasjonslignende smerter som kom og gikk i bølger. De var anderledes enn kynnerne jeg pleide å ha, det var ingen stramming i livmoren, kun vondt. Jeg timet disse bølgene med smerte som oppførte seg utrolig rart. De varte i 1 minutt med 1 minutts mellomrom. Så 2 minutter med 2 minutters mellomrom. Etter 1,5 time i sengen med timing varte de i 7 minutter med 7 minutters mellomrom. Så merkelig!! Jeg hadde ikke lyst til å stå opp, for da ville de forsvinne, tenkte jeg. Men til slutt måtte jeg jo stå opp. Og ganske riktig, de forsvant.

I stedet fikk jeg kynnere. Samme type kynnere jeg hadde gått med i et par uker, høyt i magen, og kun stramming av magen, ingen smerte. Jeg la ikke noenting i disse kynnerene, jeg hadde jo trodd fødselen var i gang SÅ mange ganger, og blitt like skuffet hver gang. Så dette falt jeg ikke for igjen.
Jeg satte meg for å spise frokost, og følte meg helt elendig, nesten syk. Hodepine, vondt i kroppen, og generell sykdomsfølelse. I tillegg var jeg i kjempedårlig humør. Det var nemlig dagen før overtidskontroll, noe jeg gruet meg enormt til. Som jeg har nevnt tidligere, så var det å måtte settes i gang min største frykt, jeg ville så gjerne føde på ABC, helt naturlig, og i vann. Dette ville jeg ikke få gjøre om jeg måtte settes i gang, for da måtte jeg føde på sykehuset. Jeg gråt og klagde, og hadde det rett og slett forferdelig. Jeg var på dette punktet overbevist om at nå var det for seint, nå kom ikke fødselen til å starte av seg selv og jeg kom til å måtte settes i gang og alt kom til å bli galt. Lite visste jeg at jeg faktisk var i gang med fødselen på dette tidspunktet, for denne dagen var det ikke kynnere, men ekte rier jeg kjente!

Dustin spurte om vi skulle droppe å dra til Sandvika kjøpesenter, som vi hadde planlagt. Han trengte nye bukser, og vi hadde et gavekort som måtte brukes. Jeg svarte at nei, jeg ville ut av huset. Selv om jeg følte meg elendig, jeg trengte distraksjoner. Og dessuten, så kunne kaaaaanskje det å gå litt rundt sette i gang fødselen?
Vi dro. Dustin prøvde omtrent alle klærne på Dressmann, mens jeg prøvde å vente tålmodig. Jeg var sliten, men fant ingen steder å sitte, så jeg tok en krakk ut av ett av prøverommene så jeg kunne sitte utenfor prøverommet. De var jo egentlig veldig vonde, disse kynnerne? Jeg burde kanskje time dem? Jeg plukket opp mobilen fra lommen og åpnet rieteller-appen, men lukket den igjen umiddelbart. Nei, den skuffelsen orket jeg ikke å kjenne på enda en gang.

.

Litt morsomt å tenke på at jeg tok disse bildene med vonde kynnere, totalt uvitende om at det var ekte rier jeg hadde, og at det bare minutter senere ville bli plutselig veldig dramatisk.

LIV OG DØD

Dustin fant bare en bukse, men hele 6 skjorter. Han betalte, og pratet alt for lenge med kassamannen, syntes jeg. Vi kom oss endelig ut av butikken. Klokken var 20:00 og vi hadde 1 time på oss før senteret stengte. Han trengte fortsatt flere bukser, og ville sjekke H&M. Vi tok rulletrappen opp til 2.etasje, og gikk akkurat av den da jeg plutselig kjente noe rart. Jeg bråstoppet og grep Dustin fort. “Enten tisset jeg på meg, eller så gikk vannet!!!!”. Dustins øyne lyste, og jeg sprang på toalettet. Synet som møtte meg der var jeg totalt uforberedt på, og det er brent inn i minnet mitt for alltid.
Det var hverken vannet som gikk, eller jeg som tisset på meg.

Det var blod. Masse, masse blod.

Jeg ble svimmel. Munnen ble tørr. Jeg stoppet å puste. Kunne ikke komme meg fort nok ut derfra. “Vi må dra med engang” sa jeg til Dustin, og vi sprang til bilen. Tårene flommet. Dustin kjørte fort, mens jeg ringte ABC.
“Jeg blør”, sa jeg.
“Er det mye?”
“Som en kraftig menstruasjon.”
“Da må du ringe føden på Ullevål.” Jeg fikk ikke puste. Tastet feil. Klarte endelig ringe Ullevål.
“Kjenner du liv?” spurte de. Det svartnet for meg. Når kjente jeg liv sist?

Jeg har aldri vært så redd noen gang. Jeg visste hva kraftig blødning betydde; morkakeløsning. Hvert sekund telte. Jeg gråt hele veien til sykehuset. Dustin var helt hvit i ansiktet, og slo alle fartsrekorder, vi hadde ikke kommet oss dit raskere med ambulanse. I det øyeblikket forsvant alt som heter keisersnitt, pitocin, vannfødsel, ABC, og jeg brydde meg ingen verdens ting lenger om hvordan fødselen ville gå. Alt som betydde noe var at babyen hadde det bra. Jeg kunne gjerne latt dem skjære den ut av meg uten bedøvelse på det tidspunktet, så lenge babyen overlevde. Det var alt jeg klarte å tenke på.

FØDSELEN ER I GANG

Jordmor ville sjekke bindet jeg hadde fått beskjed om å legge i trusen med en gang. Reaksjonen hennes da hun så det roet meg mer enn noen ord i verden kunne gjort.
“Åh, men det er jo ingenting.”
Monitor på. Hjertelyd umiddelbart, og jeg trakk pusten for første gang siden dramaet hadde startet. Babyen hadde det fint. TAKK GUD!!!!!!!!!!
Jeg ble nøye sjekket.
“Bare vanlig modningsblødning”, sa de. “Ingenting i veien med hverken morkake eller baby.”
“Men skal det virkelig blø så mye?”
“Jada, det er helt normalt.”

Jeg ble fortalt at fødselen var i gang, kynnerene jeg kjente var rier.
“Så det er slik ekte rier kjennes ut”. De var jo faktisk en del mer smertefulle en kynnerne jeg hadde gått med i flere uker, jeg hadde bare ikke vært bevisst på det siden jeg var så overbevist om at det var falsk alarm igjen. De hadde også blitt gradvis mer smertefulle, så gradvis at jeg nesten ikke merket det før jeg plutselig tenkte at dette gjør jo faktisk ganske vondt.
Siden jeg var førstegangsfødende, sendte de meg hjem. Fødselen kunne ta flere dager, eller riene kunne toppe opp igjen sa de.

På vei hjem måtte vi selvfølgelig stoppe på stam-stedet vår, Deli De Luca. Vi trodde jo dagen før termin var siste gangen, men det ble visst en gang til. Dustin gikk ut av bilen og kom rundt på min side og åpnet døren.
“Kommer du, eller?”
“Vent litt, jeg må bare bli ferdig med denne rien først.”
Klokken var 23:30, og akkurat det at jeg måtte bruke all energi på å konsentrere meg om riene skulle ha gitt meg et hint om at dette gikk fort, og jeg skulle egentlig vært på vei til sykehuset, ikke fra. Men slikt er vanskelig å vite som førstegangsfødende, og vi hadde jo nettopp blitt sendt hjem derfra, så vi trodde alt var som det skulle være.

Det aller siste bildet av magen min. Bildet er tatt klokken 00:49, bare 9 timer senere var babyen ute.

Matlysten var dårlig, men jeg klarte å presse i meg en rollerburger uten brød, og søtpotet fries. Dustin, derimot, var skrubbsulten og hev innpå den største burgeren noensinne. Vi var hjemme rundt 00:30. Jeg brukte lang tid på å pusse tenner og skifte til natt-tøy, jeg hadde rundt 2 minutter mellom hver rie til å få gjort så mye som mulig. Når riene begynte måtte jeg krype sammen på alle fire og bare puste, så vondt var det. Jeg var endelig klar for sengen 01:15, men nå var jo riene veldig vanskelige å håndtere? Akkurat slik de hadde sagt på ABC at var “cluet” for å komme inn. Jeg bestemte meg for å ringe ABC før jeg la meg.
“Det er ganske ille nå, jeg sliter med å ha kontroll. Skal jeg komme inn eller prøve å sove litt først?”
“Får du sove, da?”
Vi bestemte at jeg skulle prøve. Det gikk ikke. Riene ble gradvis mer og mer smertefulle, og til slutt var de så ille at jeg lå og klorte meg fast i lakenet og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Klokken 02:30 ringte jeg ABC igjen og fikk beskjed om å komme inn.
“Men hva om det er for tidlig, og vi blir sendt hjem? Vi har jo allerede vært der borte i dag.”
“Nei, kommer du inn nå, så blir du her”, lovte de.

Det var ikke bare bare å kle på seg og komme seg ut i bilen med sterke rier, men jeg klarte det på ett vis. Dustin kjørte rolig denne gangen, vi hadde det ikke travelt. Riene var verre i bilen siden jeg ikke kunne bøye meg ned på alle fire. Jeg hylte og skrek når de rev i, men nøt stillheten i pausene. Det snødde, og vi hadde veien helt for oss selv. Det var bare oss to, og snart skulle vi få møte det lille mirakelet vårt. Det var magisk ✨

AKTIV FØDSEL

Vi kom frem til ABC klokken 4 på natten. Jeg klarte nesten ikke hilse på jordmødrene siden jeg fikk en rie akkurat da vi kom inn. Dustin fortalte meg i ettertid at jeg der og da klemte hånden hans så hardt at han fikk merke etter gifteringen og måtte ta den av seg til fødselen var over. Jordmor Ingrid tok oss med til fødestuen, som var veldig stor og romslig med god plass til å gå rundt i ring. Den hadde en stor dobbelseng og et stort badekar, kjøleskap til all drikken vi hadde med, og dempet belysning.

.

Jeg skiftet til fødekjolen jeg hadde kjøpt, og så sjekket jordmor meg. Jeg var 4 cm, og fødselen var godt i gang! Hun begynte umiddelbart å tappe vann i badekaret, siden det var mitt store ønske å bruke vann som smertelindring. Det tok litt tid å fylle opp badekaret, så i mellomtiden gikk jeg rundt med prekestolen og klamret meg til den for harde livet når riene kom. De var kraftige og veldig på grensen til hva jeg klarte å håndtere.
Jordmor spurte rutinemessig om jeg ønsket noen form for smertelindring, som epidural, men jeg takket nei og sa at jeg ønsket å føde så naturlig som mulig. ABC tilbyr ikke epidural eller andre medikamenter, så hadde jeg takket ja til dette ville jeg blitt overført til Ullevål, og dette var jeg klar over.
Jeg fikk så tilbud om akupunktur, men takket nei til det også. Jeg er ikke noe fan av nåler.
“Men hva med en liten nål i pannen?” spurte jordmor.
“Hva kan en nål i pannen gjøre?”
“Den hjelper deg å slappe av.”
Slappe av. Jeg var solgt. Dustin ble helt sjokkert når han så jordmor stikke en nål i pannen min, han har sprøyteskrekk selv. Men for meg var det å slappe av den store nøkkelen til en god fødselsopplevelse, så jeg kunne gjort nesten hva som helst for det.

Badekaret var endelig fullt og jeg fikk hoppe oppi. FOR en følelse!! Effekten av varmt vann var enorm og umiddelbar. Med ett var riene lettere å håndtere, og jeg slappet mye bedre av. Jeg trodde først at det var vannet som var smertelindrende, men fant snart ut at det var varmen, ikke vannet, som hadde den store effekten. Etterhvert som jeg lå i badekaret, ble jo vannet kaldere, og da opplevde jeg å miste mer og mer kontroll over riene. Så fort vannet var varmt igjen, gjenvant jeg kontrollen omtrent umiddelbart. Faktisk var effekten så stor at da jeg fikk en rie mens jordmor holdt på å tappe varmt vann i vannet som var blitt litt for kaldt, merket jeg at jeg fikk gradvis kontroll over rien i takt med at vannet ble varmere. Det var veldig tydelig for Dustin og jordmor også.

.

Jeg slappet så godt av i det varme vannet og med nålen i pannen at jeg rett og slett døste av mellom riene. Flere ganger ble jeg revet ut av en eller annen drøm av en rie som kom rullende over meg. Riene var voldsomme og mer kraftige enn jeg var forberedt på, og jeg kunne nesten ikke bli liggende på rygg i badekaret når de kom. Flere ganger når en rie begynte å bygge seg opp kastet jeg meg rundt og satt på knærne mens jeg brukte alt av krefter på å puste meg gjennom bølgene av smerte. Jeg prøvde så godt jeg kunne å la rien få gjøre jobben sin, å la den komme og la det gjorde vondt. Det var tøft, og flere ganger klarte jeg ikke, kjempet i mot og hylte “JEG KLARER IKKE MER!!!”. Men for det meste klarte jeg utrolig nok å slappe av og gi etter, fullt klar over at akkurat dette gjorde rien mer intens. For jeg VILLE ha kraftige, intense rier, jeg visste at jo kraftigere riene var, jo mer effektive var de. Man vil jo at det skal åpne seg så fødselen går fremover.

Da klokken var 6 var det på tide å sjekke åpningen igjen. Jeg måtte ut av badekaret, og akkurat det var en grusom opplevelse. Det var kaldt og vanskelig, og jeg fikk en rie akkurat da jeg lå på sengen og ristet av kulde. Det var nok den aller verste rien jeg hadde. Jordmor sjekket meg og kunne konstantere at jeg var 7 cm. Jeg fikk helt sjokk. Fra 4 til 7 på to timer?!!! Jordmor, derimot, var ikke overrasket i det hele tatt. Hun hadde nok skjønt at dette gikk fort allerede før jeg ankom ABC. Jeg skjønte det først nå.

OVERGANGSFASEN

Tilbake i badekaret kom jeg inn i den mest intense fasen; overgangsfasen fra 8 til 10 cm. Den var akkurat det: intens. På forhånd hadde jeg øvd med Dustin hvordan han kunne massere meg for å lette på smerten under riene, men da riene kom taklet jeg ikke at at noen tok på meg. Både jordmor og Dustin prøvde å hjelpe meg ved å enten massere, stryke meg eller ta på meg på andre måter. Jeg nærmest slo dem vekk og ropte “IKKE TA PÅ MEG!!!”. Så snart rien var over ble jeg veldig flau og måtte unnskylde meg 😳
Men de tok det fint, vel vitende om at dette er typisk for overgangsfasen. Jeg ble også fryktelig varm, og på et tidspunkt så kvalm at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Jeg hadde overhodet ingen matlyst, og da Dustin prøvde å gi meg smoothie, fikk jeg halsbrann, så det klarte jeg ikke å drikke. Det gikk heller i Powerade, vitaminvann og saft.

Et sted mellom klokken 7 og 8 var det vaktskifte. Anne Merete kom og hilste på meg. Mye mulig det var på grunn av den deliriske fasen jeg var i, men jeg syntes Ingrid og Anne Merete var helt prikk like. Jeg skjønte at de var to forskjellige personer og at det var vaktskifte, men det gjorde ingenting, for de var jo akkurat den samme? (I ettertid ser jeg jo på bilder at de ligner ikke i det hele tatt, de har ikke engang samme hårfarge)
De sjekket åpningen igjen klokken 8, like før Ingrid skulle gå, og jeg var nå hele 9 cm. Denne babyen kom veldig snart! Ingrid gav meg en klem og sa at hun hadde ikke lyst til å dra hjem, for babyen var såååå nære å komme nå! Jeg fikk også tilbakemelding på at jeg var så flink og at det var veldig gøy å være jordmor for meg ❤️

Det var andre gangen jeg var ute av badekaret, og nå var jeg veldig sliten og orket ikke tanken på å klatre opp i det igjen. Jeg ble liggende på siden i sengen en stund og orket ikke reise meg selv om jeg helst ville krype sammen på alle fire under riene. Nå begynte jordmor å bli opptatt av at jeg måtte få i meg næring, jeg måtte ha energi til trykkefasen som var veldig nært forestående. Jeg hadde ikke lyst på noen ting. Dustin gav meg en energibar, men jeg bare så på den og holdt på å vrenge meg. Jeg bad om salte kjeks i steden. Akkurat i det jeg puttet en kjeks i munnen og begynte å tygge fikk jeg en ri, og den kjeksen endte med å bli værende i munnen min til rien var over, jeg klarte rett og slett ikke å tygge mens det stod på. Etter det orket jeg ikke mer mat, så en eneste kjeks ble alt jeg spiste i løpet av fødselen 😂

TRYKKEFASEN

Nå var klokken blitt 9, og jordmor sjekket meg igjen. Full åpning! “Nå går du på toalettet, og neste gang du får en ri, så trykker du” fikk jeg beskjed om. Ifølge jordmor var det litt avføring i veien som gjorde det litt vanskeligere for babyen å komme ned i bekkenet. Jeg ble svimmel av tanken på å trykke mens jeg satt på do, men jordmor forsikret meg at babyen ikke ville komme enda, den var for langt opp i bekkenet til det.
Dustin ble med for å passe på meg og støtte meg, og da rien kom, gjorde jeg som jordmor sa og prøvde å trykke.

Det er det mest smertefulle jeg noen gang har opplevd. Jeg hylte i sjokk, og det eksploderte mellom beina mine. Dustin ble veldig forskrekket, men skjønte fort at det var vannet som gikk, ikke babyen som spratt ut i toalettskålen 😂 I grunn veldig fint og hygienisk at alt vannet gikk i toalettet. Det kom flere rier, og jeg hylte og klamret meg til Dustin når jeg trykket.
Tilbake på rommet ble jeg sittende på kne ved sengen og trykke. Jordmor geleidet meg til hvordan jeg skulle bevege hoftene og bekkenet mens jeg trykket for å mer effektivt få babyen godt ned. Jeg skiftet mellom å knele og å stå på alle fire og holdt på slik en god stund før jeg kollapset sidelengs på sengen. På forhånd hadde jeg tenkt at jeg ikke ville føde på ryggen. Jeg ville aller helst føde i badekaret, eller på alle fire. Men akkurat der og da var badekaret for stort og høyt og tungt for meg å klatre opp i, og jeg orket ikke annet enn å ligge på siden, så der ble jeg liggende.

Selve pressriene var ingenting. Jeg merket dem nesten ikke, og kjente overhodet ingen trang til å trykke. Jeg bare trykket når de kom fordi jordmor gav meg beskjed om å gjøre det. Det var selve trykkingen som var så enormt smertefull, det var det vondeste med hele fødselen. Men likevel var det mye lettere å takle enn riene jeg hadde hatt. Denne trykkingen hadde jeg jo full kontroll over, det gjorde kun vondt når jeg trykket, og akkurat det kunne jeg styre. Jeg kunne stoppe smerten når jeg ville. Med riene jeg hadde tidligere i fødselen, kom smertene enten jeg ville det eller ikke, og skylte over meg med rå kraft. Det var mye vanskeligere å håndtere selv om det var mindre smertefullt enn trykkingen.

Jeg brukte all min kraft til å trykke, og smerten var så intens at jeg hylte og skrek av full hals, likevel var det ikke mye fremgang på en stund. Så sa jordmor noe til meg som satte fart på det hele: “Du bruker mye kraft på å skrike. Tenk heller at du skal bruke den kraften på å trykke, prøv å rette kraften nedover mot trykking i stedet for ut gjennom munnen”.
Noe så effektivt! På neste ri kunne jeg kjenne hodet komme ned mot åpningen, en helt syk følelse. Nå ville jordmor at jeg skulle snu meg på ryggen, men jeg nektet. Jeg var redd for å revne og hadde lest at å ligge på ryggen kan øke faren for å revne.
“Det er hvis du har ligget på ryggen under hele fødselen, slik som ved epidural”, sa jordmor. “Dessuten, om du ligger på ryggen, kan jeg se deg bedre og kommunisere bedre med deg om når du skal trykke og puste.”
Jeg gav etter til slutt, og tok i mot hjelp til å snu meg over på ryggen. Dustin ble liggende ved siden av meg i den store dobbeltsengen og holde meg i hånden. Nå var det en annen jordmor i rommet også, de er alltid to når babyen kommer.

ENDELIG

Jeg trykket, og kjente at hodet begynte å komme ut gjennom åpningen. Det tok all min kraft å trykke, og jeg var SÅ sliten. Noen ganger klarte jeg ikke å trykke hele rien, ettersom jeg var så sliten. Det var ikke noe gøy å kjenne hodet poppe tilbake inn mellom riene, det føltes som alle de enorme kreftene jeg la i trykkingen var bortkastet når hodet poppet tilbake. Men jordmor må ha skjønt hva jeg tenkte, for hun sa plutselig: “Selv om hodet popper tilbake mellom hver ri, så kommer det likevel noen millimeter frem hver gang. Det er fremgang selv om det ikke føles slik akkurat nå. Så bare fortsett å trykke!”.
På et tidspunkt tok jordmor tak i hånden min og førte den ned så jeg kunne kjenne hodet som var like innenfor åpningen. Det var helt sykt! Jeg ble sjokkert over hvor bløtt det var, og nesten litt bekymret. Jeg ville gjerne se, så jeg bad Dustin om å hente et speil. Han slapp hånden min for å reise deg, men akkurat da kom det en ri, og jeg strakte meg ut etter hånden hans og fikk nesten panikk når jeg ikke fikk tak i den. “DUSTIN!!!!” hylte jeg, og han måtte bare legge seg ned på sengen igjen med en gang. Da først gikk det opp for meg hvor enormt mye støtte jeg fant i bare å holde han i hånden.

Så, plutselig, ble hodet stående og poppet ikke tilbake da jeg stoppet å trykke. Da visste jeg at nå kom den, og jeg begynte å fikle med fødekjolen jeg hadde på meg. Dustin og jordmor skjønte hva jeg ville, og de rev i hver sin ende. En så genial kjole, de rev den lett av meg uten å ødelegge den, på grunn av alle knappene. Jeg skyndte meg også med å få av bikinioverdelen, og rakk det akkurat før neste ri kom.

Jeg trykket, og kunne både kjenne og se at hodet kom ut idet rien endte. Dermed trodde jeg resten ville komme på neste ri, så jeg stoppet å trykke. Men til min store overraskelse fortsatte jordmor å dra babyen ut. Jeg ble sjokkert, men tenkte at jeg burde kanskje fortsette å trykke, så jeg trykket litt til, og plutselig var babyen ute og på brystet mitt i samme øyeblikk.

Følelsen var overveldende.
UBESKRIVELIG.
Jeg la armene rundt babyen umiddelbart og tusen tanker gikk gjennom hodet mitt på engang. Følelsen av den lille brystkassen, som kjentes så skjør ut. Følelsen av at vi klarte det. Følelsen av ENDELIG. Endelig er du her. Følelsen av at øyeblikket jeg hadde ventet på hele livet var her. Følelsen av at verden stoppet opp. Følelsen av at verden ble til. Følelsen av at magi finnes.
I samme øyeblikk la jeg hodet bak over og skrek av all min kraft, men denne gangen uten lyd. Jeg skrek og gråt uten tårer eller lyd, fordi store, enorme følelser skylte over meg.
Jeg så på Dustin og vi kysset og lo, og gråt.
For et øyeblikk! ❤️
Jeg kysset det lille hodet og sa “Velkommen til verden dyrebare skatt. Jeg elsker deg”.

Den lille babyen skrek umiddelbart, men slappet av når jeg snakket til den. Vi ble liggende sånn en stund og bare nyte det lille mirakelet og alle følelsene som fylte oss, før jeg kom på noe.
“Hva er det for noe?” spurte jeg Dustin. Han måtte løfte på navlestrengen for å se.
“En gutt!” sa han oppspilt.
“Er du sikker?” Av en eller annen grunn ble jeg veldig overrasket. Jeg prøvde å se selv, men navlestrengen var i veien.
Jeg så på Dustin med tårevåte øyne.
“Daniel Leon”.
Han smilte med like tårevåte øyne, og nikket.
Jeg klemte den lille gutten min, kysset hodet og bare gjentok “Daniel. Min Daniel. Min dyrebare Daniel.”

.

Etter rundt 10 minutter satte jordmor to klyper på navlestrengen, som nå hadde blitt helt hvit etter at alt blodet i den hadde gått til Daniel. Dustin fikk litt instrukser, så klipte han navlestrengen. Akkurat det syntes jeg var så magisk; at jeg fødte Daniel mens Dustin var den som kuttet det fysiske båndet mellom oss og satte Daniel “fri” ut i verden ❤️

Morkaken kom 5 minutter senere. Den merket jeg ikke overhodet, det eneste jeg merket var at jordmor sa jeg måtte trykke, og det gjorde veldig vondt å trykke selv om jeg gjorde det forsiktig.
Jeg syntes ellers det gjorde veldig vondt i hele området “der nede” og ble litt bekymret, så jeg spurte jordmor om alt var i orden?
“Kjære deg, du har nettopp trykket ut en baby” sa hun med et smil og jeg følte meg litt dum 🙈 Av en eller annen grunn hadde jeg trodd at så snart babyen var ute ville all smerte opphøre. Jeg tenkte ikke på at man blir jo veldig øm og sår etter å ha fått huden tøyd så mye.

Jeg ble grundig sjekket, og jordmor kunne konstatere at jeg ikke hadde en eneste rift, og trengte ingen sting. Hurra!
“Etter fødsel klager mange på at det gjør så vondt i stingene”, sa jordmor. “Men du kommer til å kjenne det du og, for det er ikke stingene som gjør vondt, det er huden som har blitt strukket gul og blå.”
Det var likevel veldig deilig å slippe å sy, og jeg ble så imponert over kroppen min som hadde taklet hele fødselen med glans.
Jeg ble liggende med Daniel på brystet der hvor jeg hadde født (etter at jordmødrene hadde skiftet raskt på sengen og gitt meg en bleietruse), med Dustin ved siden av meg, og vi fikk ligge sånn uforstyrret i hele to timer. Det var så deilig! Å få disse to timene helt for oss selv til å bare bearbeide alle inntrykkene og trekke inn det nydelige synet av mirakelet vårt. Vi følte oss som verdens heldigste!

Daniel ble født klokken 9.58, og ikke før 12.30 kom jordmor tilbake for å veie og måle Daniel, og Dustin fikk litt veiledning i hvordan han skulle ta på bleie og svøpe Daniel. Så fikk jeg hjelp til å komme meg på toalettet og dusje vekk blod og gørr, og da jeg kom ut igjen på rommet stod Dustin med Daniel i armene og viste han snøen som dalte stille ned utenfor 💕

Barselrommet vårt var ikke klart, så vi fikk være på fødestuen noen timer til. Vi var helt utslitte nå, så vi la oss i sengen med Daniel mellom oss, og så sovnet vi alle tre, som en familie for aller første gang ❤️

Fødsel

Mine forberedelser til fødsel

Posted on

Da jeg ble gravid, var noe av det første jeg tenkte på fødselen. Jeg hadde hørt skrekkhistorier om alvorlige rifter og fødselsskader, og tenkte først at jeg aldri i verden ville klare å føde. Fødselsangsten var enorm, og det hjalp ikke akkurat at jeg er høysensitiv og har verdens laveste smerteterskel.
Men jeg er kunnskapstørst av natur, og da mesteparten av tankevirksomheten min dreiet seg om fødsel, ble det naturlig å google i stykker alt jeg kunne om fødsel og fødselsskader.

I juli besøkte vi venner og familie i Texas, og blant dem var Talea, som bare var noen få uker lengre på vei enn meg med sitt barn nummer to. Vi pratet en del om fødsel, og fant ut at vi hadde samme syn. Hun hadde hatt en fantastisk fødsel med sin to år gamle datter, og anbefalte meg varmt en bok som hadde hjulpet henne: “Ina May’s Guide to Childbirth“. Så begeistret for denne boken var hun, at hun insisterte på å kjøpe den til meg.

Jeg er henne evig takknemlig. Denne boken har rett og slett blitt min bibel når det gjelder forberedelse til fødsel! Om du er gravid og skal føde anbefaler jeg denne boken, du bare MÅ lese den!!! Du finner den på Adlibris, og de har den på Amazon også. Den er til og med superbillig! Den er så vanvittig bra, og etter å bare ha lest noen få sider i den var jeg kurert for alt som heter frykt og fødselsangst.

Hele første halvdel av boken er en samling av sterke, fantastiske fødselshistorier, mens andre halvdel handler om det mer tekniske rundt fødsel. Ina May poengterer at vi kvinner er skapt til å føde barn, kroppen vår er programmert til det. Kvinner har født i tusenvis av år, og det er en av de mest naturligste tingene i livet. Vi må rett og slett lære oss å ha tro på at kroppen vår vet hva den gjør, og stole på den.

Her kommer ett innlegg om de tingene jeg har lært, både fra Ina May sin bok og fra et hav av forskningsartikler jeg har lest. Jeg har dessverre ikke kilder utenom Ina May, men de tingene jeg tar med her er ting jeg har sett går igjen i flere forskjellige forskninger, så jeg ser derfor på dem som troverdige. De gir også mening ut fra måten kroppen fungerer på.

Rier

Ordet “rie” defineres ifølge norsk ordbok som “anfall”, “plutselig smerte”, og “kort stund”. Man kan jo kanskje si at dette beskriver fødselsrier på en prikk. Men jeg er ikke helt enig. Det engelske ordet, “contraction” stemmer mye mer med hva en ri EGENTLIG er. En ri i seg selv er ikke et anfall eller en smerte. En ri er rett og slett en sammentrekning av livmoren, og rier kan faktisk være smertefrie. De er jo som regel det i begynnelsen av fødselen. Forskjellen på rier og kynnere, er et kynnerne er uvirksomme sammentrekninger, de trekker bare livmoren sammen litt her og der, såkalte “øvelses-rier”. Ekte rier, derimot, har en virkning; de gjør en jobb. Jobben deres er å åpne livmorhalsen, slik at babyen kan komme ut.

På grunn av smerten rier medfører, blir rier sett på som noe fælt, noe forferdelig. Det er litt dumt, for rier er jo egentlig noe bra, noe fantastisk! De gjør slik at babyen din kan komme ut. De har en mening, og du VIL ha rier. Spesielt GODE (sterke) rier. For uten rier, åpner det seg ikke, og da tar fødselen lenger tid og kan eventuelt ende i keisersnitt.
I stedet for å kalle rier for vonde eller fæle, kommer jeg til å kalle de for gode. Jo sterkere, jo bedre. Smerten rier medfører er en form for smerte som ikke skader deg, det er en form for smerte som faktisk er bra. Det er en smerte du vil ha.

Det høres kanskje sykt ut å VILLE ha smerte? Tro meg, jeg syntes også det først. Men etter å ha lest et hav av fødselshistorier, så ser jeg en sammenheng mellom de gode opplevelsene og de kvinnene som “tar i mot smertene”.

En kvinne i en fødsel som hadde stoppet opp beskrev for jordmor Ina May at riene føltes som et godslokomotiv som kom mot henne i full fart, og hun måtte kjempe for harde livet mot å bli overkjørt av det. Ina May svarte kvinnen “Slutt å løp i fra det, la det kjøre over deg”. Resultatet ble at fødselen plutselig kom i gang igjen og babyen var ute veldig kort tid etter.
Det mange kvinner gjør, er å kjempe i mot smerten. Men ved å kjempe i mot smerten, spenner man musklene, og da får ikke riene gjort jobben sin. Da åpner det seg ikke like bra, og fødselen tar lenger tid. I stedet må man “ta i mot” smerten, man må la riene rulle over seg, ønske dem velkommen, og overgi seg.

“Sphincter”- loven

Når det gjelder jobben riene gjør under fødselen (åpne livmorhalsen), snakker Ina May om noe hun kaller “The Sphincter Law”. En “sphincter” er en ring/lukkemuskel som er lukket i normal tilstand, og åpen i avslappet tilstand. Analkjertelen vår er blant annet en slik muskel, du har kanskje opplevd at det er vanskeligere å gå på do når du er på et sted du føler deg ubekvem? Det kan være skittent, det kan være lydt, det kan være kø utenfor, osv. Det finnes mange faktorer som gjør oss ubekvemme, men jeg tror de fleste av oss kan kjenne seg igjen i at det er så mye lettere å gå på do når vi er i fred og ro på et sted vi føler oss komfortabel.

Livmorhalsen er også en sphincter, og avhengig av at man slapper av for at den skal åpne seg. Under fødselen er det nettopp det riene gjør: de åpner livmorhalsen. Dette kan påvirkes av den fødendes sinnstilstand; er man stresset, redd, eller opplever urolige forhold, som for eksempel vaktbytte mellom jordmødre, så kan fødselen rett og slett “stoppe opp”, fordi man strammer muskulaturen og hindrer livmorhalsen i å slappe godt nok av til å fortsette å åpne seg (akkurat som når man kjemper i mot riene). Da jeg googlet rundt om fødsel kom jeg over flere artikler om forskning som har klart å påvise at f.eks jordmordbytte direkte påvirket varighet av fødsel.

Den gode nyheten er at dette betyr at man kan påvirke fødselen selv. Selv om man ikke kan gjøre noe med jordmorbytte, så er det mange andre ting man kan gjøre noe med. Å kjenne til Sphincter loven kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan hjelpe livmorhalsen å åpne seg; nøkkelen er å slappe av.

Ina May teoriserer at munnen og kjeven vår har direkte tilknytning til underlivet. Strammer vi kjeven, så strammer det seg der nede. En måte å hjelpe oss å slappe av i livmorhalsen på er dermed å slappe mest mulig av i kjeven. Dette kan man oppnå ved å lage lyder i så lavt register som mulig (“møøøøø”-lyder, stønnelyder osv), og “blåse tunge” (kan jeg si det? “Blow raspberries” på engelsk, men hva i all verden er det på norsk?). Å synge og å le kan også hjelpe oss å slappe av godt.
Jeg har snakket en del med Dustin om dette, at under fødselen er en av oppgavene hans å passe på at jeg slapper av i kjeven og ikke biter tennene hardt sammen. Jeg vil også gjerne at vi har en munter tone under fødselen, og ler masse. Heldigvis er jeg gift med akkurat han som har den beste humoren her på jorden 😄

Stress og avslapning

Siden nøkkelen til å få livmorhalsen til å åpne seg er å slappe av, har jeg tenkt nøye på to ting: faktorer som gjør meg stresset, og faktorer som får meg til å slappe av. I fødebrevet mitt til jordmor har jeg beskrevet de tingene som jeg vet gjør meg stresset, og som må unngås. Jeg vet for eksempel at jeg blir veldig stresset når jeg ikke hører hva andre sier eller jeg ikke forstår hva de mener, og hvis folk snakker om meg til noen i samme rom, men ikke til meg. Dette burde jordmor vite om slik at vi kan redusere disse faktorene så mye som mulig.

Når det gjelder å slappe av, er det som får meg til å slappe av aller mest her i verden Dustin selv. Helt siden jeg traff han har jeg blitt helt satt ut av hvilken evne han har til å få meg til å slappe av, bare ved å være i samme rom som han. Så det å ha han ved min side under fødselen er så klart obligatorisk.
Jeg vet også at dempet belysning, behagelig omgivelser og stille og ro rundt meg roer meg veldig, og et varmt bad er noe av det mest avslappende som finnes. Jeg må ha så lite folk rundt meg som mulig, helst bare Dustin og jordmor.
Alle disse tingene vet jeg at jeg får på ABC, der har de badekar og dempet belysning, og stille og ro. Så jeg håper så veldig at jeg får føde der.
I tillegg er jo snø som daler sakte ned utenfor noe av det vakreste og mest avslappende som fins, så jeg har en liten drøm om at det skal snø utenfor når jeg er i fødsel, men akkurat det kan man jo ikke planlegge… 😅

Frykt

En stor del av fødselen kan faktisk påvirkes av tankene våre, og her er det frykt som er den store skurken når fødsler går galt eller blir dårlige opplevelser. Frykt kan foreksempel gjøre at vi strammer livmorhalsen så den bruker lenger tid på å åpne seg. Noen mener også at selve smerten vi opplever ved en fødsel sitter i hodet, og er knyttet til frykt. Det som er sikkert, er i hvert fall at frykt forverrer smerte, det hører vi jo alle når vi skal få sprøyte; “ikke spenn musklene, da gjør det bare vondere”.

Hvis dette stemmer, så kan man jo styre veldig mye selv. Jeg hadde som sagt enorm fødselsangst da jeg først ble gravid, og var livredd for å føde. Her er jeg ikke alene, de aller fleste kvinner i dag er livredde for å føde, noen er faktisk så redde at de velger planlagt keisersnitt. Dette er jeg overhodet ikke i mot; om planlagt keisersnitt hjelper deg å slappe av, og ha en god fødselsopplevelse, så er det riktig for deg. Om epidural hjelper deg å slappe av og ha en god fødselsopplevelse, så er det riktig for deg.
MEN: det er også fullt mulig for deg å overkomme frykten totalt, og ha en fantastisk naturlig fødselsopplevelse uten noen inngrep. Det tror jeg på, etter å ha lest hundrevis av gode fødselshistorier.

For å håndtere min frykt, satte jeg meg ned for å finne ut hva det var jeg virkelig var redd for. Jeg googlet deretter i stykker akkurat det, og leste meg opp på forskning. Jeg leste også et helt hav av poisitive fødselshistorier, og jobbet med meg selv og måten jeg så på fødsel og smerte på. Om du har fulgt svangerskapsoppdateringene mine, så har du kanskje fått med deg at jeg hver eneste uke har besvart “fødselsforventninger” med noe slikt som: “Kjempespent!”, “Gleder meg!”, “Klarer ikke vente!” osv. Jeg hadde aldri trodd at en slik innstilling er mulig da jeg først ble gravid og frykten for å føde overveldet meg. Men det er det altså! Jeg gleder meg noe så VANVITTIG!!!!

En ting som gikk igjen i mange fødselshistorier, var hvor sterk og uovervinnelig man føler seg etter å ha født. Mange sier de føler seg som en superkvinne som kan klare hva som helst, og at det å ha klart å føde er den beste følelsen av “accomplishment” som finnes. Akkurat DEN følelsen vil jeg ha!!!!

Teknikker for å håndtere smerte

Når alt det mentale er på plass, og smerten likevel er overveldende, så har jeg for sikkerhetsskyld lest meg opp på teknikker for å håndtere (“overleve”) smerte, utenom smertestillende:

Fysisk kontakt: å få nedre del av ryggen massert kan være smertelindrende under riene, så Dustin og jeg har studert litt grep og teknikker så han kan hjelpe meg med det. Videre styres riene av hormonet oxytocin, som blant annet utløses ved fysisk kontakt. Mange jordmødre oppfordrer fedrene til å kysse den fødende, eller massere brystvortene, da dette kan gi kraftigere rier som får fortgang på fødselen. Det høres kanskje veldig pinlig ut, men det er den naturligste ting i verden.

Styrkende ord: en ting som også gikk igjen i mange fødselshistorier, var hvordan styrkende ord fra partneren fikk fødselen til å gå fortere fremover, og gav den fødende styrke og kraft til å håndtere riene. Jeg har pratet en del med Dustin om dette, da ord har stor effekt på meg. Under fødselen vil jeg trenge å høre masse motiverende og styrkende ord som “du er så flink”, “du klarer dette”, “du er sterk”, osv.

Vann: jeg har hørt at vann er veldig smertelindrende, og det trenger ikke være i et badekar; bare det å sitte under rennende vann i dusjen kan være nok. Nå har ABC heldigvis badekar, så dette planlegger jeg å bruke i stor grad.

Bevegelse: en av de største grunnene til at jeg ikke vil ha epidural er at jeg vil ha frihet til å bevege meg rundt omkring. Mange fødende sier at det hjelper veldig å kunne gå litt rundt, eller bøye seg fremover for å håndtere smertene.

Mat og drikke

Når man har kommet seg gjennom uendelige timer med rier, og pressriene endelig kommer, så krever det mer av kvinnen som nå må jobbe hardt med å trykke. Her har man ofte vært i fødsel og smerte i kanskje over et døgn allerede, og er helt utslitt. Mange fødsler som ender i keisersnitt eller andre inngrep skyldes rett og slett at kvinnen er helt totalt utmattet og ikke får til å trykke fordi hun ikke har flere krefter igjen.
Sliten blir man helt sikkert uansett, men jeg tror påfyll med energi, spesielt væske, er utrolig viktig under en fødsel. Jeg har kjøpt inn en del energirik mat som kjeks, sjokolade, proteinbarer osv, men i tilfelle jeg er en av dem som blir kvalm under fødsel og ikke klarer å spise, så har jeg kjøpt inn masse energirik drikke også, som sportsdrikker, juicer og smoothier (og sjokolademelk, så klart, som jeg har cravet under hele svangerskapet).

Rifter; det som øker risikoen

Jeg har en god nyhet til deg: rifter kan unngås!

Noe av det som går igjen mange steder, både i fødselshistoriene i boken til Ina May, i forskning, og i artikler skrevet av jordmødre og og leger, er at størrelsen på babyen ikke har noe å si for om man får rifter eller ikke. Det ser heller ut til at rifter har med måten fødselen foregår på. Når babyen trykkes gjennom fødselskanalen oppstår det et stort trykk på vevet rundt vaginalåpningen. Det er når trykket på dette vevet blir for stort for fort at rifter oppstår. Her har jeg listet opp noen av de faktorene som øker sjansen for rifter:

Epidural: en artikkel husker jeg gjorde inntrykk veldig fort da jeg nettopp hadde begynt min søken etter informasjon om rifter. En jordmor skrev om hvordan hun opplevde en økning i rifter blant fødende som fikk epidural sammenlignet med dem som ikke fikk det. Hun forklarte dette med at en kvinne uten epidural vil kjenne kroppens signaler til å bevege på seg eller endre stilling for å hjelpe babyen ned i fødselskanalen. Hun opplevde at fødende uten epidural plutselig kunne snu seg på alle fire, eller løfte en fot eller andre ting som de følte behov for der og da. Hun argumenterte også med at i trykkefasen kjenner man ikke hvor hardt man trykker med epidural, og i tillegg gjør epidural at man må ligge på ryggen mesteparten av fødselen, noe som er ugunstig både med tanke på både fødselens varighet, og faren for rifter.

Fødestilling: det å ligge lenge på rygg, som man blant annet må med epidural eller fostermonitor, ser ut til å ha en negativ innvirkning på rifter. Man kan forklare det med at i denne stillingen har bekkenet minst åpning, og fødselskanalen peker litt oppover, noe som gjør at kvinnen må bruke mye mer kraft for å trykke babyen ut. Dette øker presset på vevet rundt vaginalåpningen betraktelig.

Frykt: en av farene ved frykt er at man i panikk kan kjempe i mot trykkingen, og trykke “feil” vei, altså knipe igjen. Dette fører til et økt og ugunstig trykk på vevet rundt vaginalåpningen, som øker faren for rifter. Det kan også øke risikoen for at babyen setter seg fast i bekkenet, og fødselen tar lenger tid. Frykt er en av dine verste fiender på alle stadier under fødselen, så om du har fødselsangst eller opplever at du er veldig redd for å føde, vil jeg anbefale deg om å be om å få snakke med noen, enten jordmor eller psykolog. Det finnes mye god hjelp å få, og frykt kan overvinnes! 🙂

Som en følge av disse tre tingene jeg fant ut, har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil ha epidural, og jeg vil ikke føde på ryggen. Nå må jeg jo nevne at å føde på rygg med epidural ikke betyr at du får en rift, mange føder slik uten rifter overhodet. Men det ser ut som det øker faren for rifter, om man ser på statistikken.

Rifter; det som minsker risikoen

Så til det forebyggende, hva kan man gjøre selv for å unngå rifter?

Kegeløvelser: kegeløvelser er knipeøvelser der man trener opp musklene i bekkenet til å bære babyen, føde den, og heles etterpå. En godt trent bekkenmuskulatur er elastisk og takler trykket av en baby som kommer ut mye bedre, så å trene knipeøvelser en av de mest effektive tingene du kan gjøre selv for å forebygge rifter. Ikke hopp over dette, det er aldri for sent å begynne!

Perineal massasje: det er litt omdiskutert om dette har effekt, men jeg ble i hvert fall anbefalt dette av min jordmor på ABC. Det er fryktelig ubehagelig å gjøre, og jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke vært noe flink her. Perineal massasje med en god olje skal visstnok øke elastisiteten i huden rundt vaginalåpningen, noe som minsker faren for rifter.

Hydrering: tørr hud er mindre elastisk, det sier seg selv. Så her gjelder å sørge for at man får i seg nok væske helt i begynnelsen av fødselen.

Unngå barbering/voksing: dette er min helt egen teori som jeg ikke har fra noen forskning eller noe. Jeg får veldig tørr, sår og nuppete hud når jeg barberer, så jeg tenker at dette ikke er noe gunstig å ha rundt vaginalåpningen når jeg skal trykke ut en baby. Tørr hud er jo som sagt mindre elastisk.

Pust mellom trykking: når babyen er på vei ut legges det stort trykk på huden rundt vaginalåpningen. Skjeden vår er jo skapt for å kunne la en baby passere, men den må få tid til å utvide seg. Om babyen kommer for fort, blir presset for stort for fort, og faren for rifter øker betraktelig. Man vil dermed ikke at babyen skal komme ut på færrest mulig trykk. Man kan selv prøve å sakke ned noe ved å puste (IKKE trykke motsatt vei). Pressrier er sterke, og mange fødende sier det er helt umulig å stå i mot trykketrangen. Et godt råd Ina May nevner, er derfor å puste, det er nesten umulig å trykke og puste samtidig. Man kan for eksempel se for seg at man balanserer en liten ball på pusten sin mens man puster ut, for å unngå å trykke for mye og for hardt.

Labor Battle Plan

Som en konklusjon av all informasjonen jeg har funnet ut, har jeg utarbeidet en slags “plan” for når fødselen endelig starter. Man kan jo ikke planlegge en fødsel, så klart, men man kan absolutt forberede seg! Denne planen er mest en forberedelse og en hjelpetråd under fødselen, med påminnelser av alle de tingene jeg mener er viktige for meg å huske under fødselen. Jeg kaller den “Labor Battle Plan”, og den er delt i tre:

  • Første fase (Stage 1): Den inaktive fasen, da er vi hjemme hele tiden, og den kan vare lenge, av og til i dagevis (tidspunktene jeg har skrevet i planen er helt feil, så se bortifra dem). Her er det mest viktige å sove og slappe av så mye som mulig, rett og slett samle energi til de mer krevende fasene.
  • Andre fase (Stage 2): Den aktive fasen; når man når 4cm åpning sier man at man er i aktiv fødsel. Det er gjerne her man drar til sykehuset, og riene er sterke og krever mye energi å komme seg gjennom. Her har jeg skrevet styrkende ord til meg selv og påminnelser om de tingene jeg har lært.
  • Tredje fase (Stage 3): Overgangsfasen, når man går fra 8 til 10 cm åpning, og rett før trykkefasen. Denne fasen er veldig intens, og man kan bli kvalm, kaste opp, bli sint og si stygge ting til jordmor eller partner. Her har jeg rett og slett skrevet til Dustin i stedet for meg selv, og tatt med en advarsel til han om at jeg kanskje blir sint.

.

Trykkefasen har jeg rett og slett ikke tatt med, ettersom her går ting fort, og man er travelt opptatt med å trykke. Jeg regner med at her vil jordmor være til stede og geleide meg gjennom alt som skjer.

Jeg føler meg så enormt klar nå, jeg gleder meg til å føde! Jeg håper bare at jeg får føde naturlig, min aller største frykt (utenom sikkerhet for meg og barnet, såklart), er å måtte ta keisersnitt. Det jeg er redd for, er hvordan jeg skal håndtere mentalt å ikke få føde barnet mitt. Jeg ble selv født med hastekeisersnitt hvor mamma lå i full narkose, og hun har fortalt at hun slet etterpå med at hun følte seg så snytt for fødselen, og at det gjorde vondt at når hun først holdt meg, så hadde mange andre sykepleiere og leger holdt meg allerede. Hun fikk ikke “være der”når jeg kom til verden, og “se” meg bli født.
Akkurat dette er jeg livredd for. Jeg har sååå lyst til å føde, å se barnet mitt bli født, og være den første som får holde babyen min. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg ville taklet det om det skulle ende i et keisersnitt, spesielt om jeg blir lagt i narkose. Jeg sliter også veldig med hvordan jeg skal forberede meg mentalt på det, så om noen har noen tips, vær så snill og del!

Nå kan i hvert fall babyen bare komme! Jeg har amerikansk termin på søndag og norsk termin om en uke, og jeg kan rett og slett ikke bli mere klar! Kom snart, lille, skjønne ❤️