Barsel

Mine forberedelser til fødsel – Hvordan gikk det?

Posted on

Da jeg var 39 uker på vei, postet jeg dette innlegget om mine forberedelser til fødselen.
I dag er det 4 uker siden jeg fødte Daniel, så da tenkte jeg at det er på tide å gå gjennom forberedelsene mine, og se litt på hva som fungerte, og hva som ikke fungerte. Deler fra originalposten er uthevet i kursiv rosa, bare scroll forbi dem om du ikke er interessert i å lese dem igjen. Ikke alt fra originalen er med, så om du er interessert i å lese mer om det jeg skrev under forberedelsene, så anbefaler jeg deg å sjekke ut linken ovenfor.

Her er oppsummeringen:

Rier

På grunn av smerten rier medfører, blir rier sett på som noe fælt, noe forferdelig. Det er litt dumt, for rier er jo egentlig noe bra, noe fantastisk! De gjør slik at babyen din kan komme ut. De har en mening, og du VIL ha rier. Spesielt GODE (sterke) rier. For uten rier, åpner det seg ikke, og da tar fødselen lenger tid og kan eventuelt ende i keisersnitt. I stedet for å kalle rier for vonde eller fæle, kommer jeg til å kalle de for gode. Jo sterkere, jo bedre. Smerten rier medfører er en form for smerte som ikke skader deg, det er en form for smerte som faktisk er bra. Det er en smerte du vil ha. Det høres kanskje sykt ut å VILLE ha smerte? Tro meg, jeg syntes også det først. Men etter å ha lest et hav av fødselshistorier, så ser jeg en sammenheng mellom de gode opplevelsene og de kvinnene som “tar i mot smertene”. En kvinne i en fødsel som hadde stoppet opp beskrev for jordmor Ina May at riene føltes som et godslokomotiv som kom mot henne i full fart, og hun måtte kjempe for harde livet mot å bli overkjørt av det. Ina May svarte kvinnen “Slutt å løp i fra det, la det kjøre over deg”. Resultatet ble at fødselen plutselig kom i gang igjen og babyen var ute veldig kort tid etter. Det mange kvinner gjør, er å kjempe i mot smerten. Men ved å kjempe i mot smerten, spenner man musklene, og da får ikke riene gjort jobben sin. Da åpner det seg ikke like bra, og fødselen tar lenger tid. I stedet må man “ta i mot” smerten, man må la riene rulle over seg, ønske dem velkommen, og overgi seg.

Jeg fokuserte veldig på dette, og da fødselen begynte tok det en stund før jeg skjønte at jeg faktisk hadde ekte rier, jeg trodde det var kynnere veldig lenge (sjekk her om du ikke har lest fødselshistorien min, eller vil lese den en gang til). Da jeg skjønte at det var ordentlige rier, tok de seg opp veldig fort, og var plutselig veldig smertefulle.
Jeg fant ut at det som hjalp meg aller best under riene, var å bøye meg fremover på alle fire. Da vi kom på fødestuen, tilbragte jeg mesteparten av den aktive fasen i badekaret, noe som var helt fantastisk. Det varme vannet gav meg god kontroll, og gjorde det mye lettere å håndtere riene.

Selve riene i seg selv var enormt kraftige, mye mer sterke og voldsomme enn jeg hadde forventet. De skylte over meg med rå kraft , og jeg følte meg som en liten dukke i vannkanten som ble kastet rundt av kraftige bølger. Likevel klarte jeg å gi meg hen til disse bølgene, og la de kaste meg rundt. Det tok alt jeg hadde, og gjorde riene MYE kraftigere. Men også mere effektive. Fødselen gikk ekstremt rask til å være førstegangsfødende, og jeg tror mye av grunnen til dette er måten jeg håndterte riene på. Fra jeg kom inn i den aktive fasen (4cm åpning) klokken 4, tok det under 6 timer før babyen var ute (klokken 09:58)!

“Sphincter”- loven

En “sphincter” er en ring/lukkemuskel som er lukket i normal tilstand, og åpen i avslappet tilstand. Analkjertelen vår er blant annet en slik muskel. Livmorhalsen er også en sphincter, og avhengig av at man slapper av for at den skal åpne seg. Under fødselen er det nettopp det riene gjør: de åpner livmorhalsen. Dette kan påvirkes av den fødendes sinnstilstand; er man stresset, redd, eller opplever urolige forhold, som for eksempel vaktbytte mellom jordmødre, så kan fødselen rett og slett “stoppe opp”, fordi man strammer muskulaturen og hindrer livmorhalsen i å slappe godt nok av til å fortsette å åpne seg (akkurat som når man kjemper i mot riene). Da jeg googlet rundt om fødsel kom jeg over flere artikler om forskning som har klart å påvise at f.eks jordmordbytte direkte påvirket varighet av fødsel. Å kjenne til Sphincter loven kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan hjelpe livmorhalsen å åpne seg; nøkkelen er å slappe av. Ina May teoriserer at munnen og kjeven vår har direkte tilknytning til underlivet. Strammer vi kjeven, så strammer det seg der nede. En måte å hjelpe oss å slappe av i livmorhalsen på er dermed å slappe mest mulig av i kjeven. Dette kan man oppnå ved å lage lyder i så lavt register som mulig (“møøøøø”-lyder, stønnelyder osv), og “blåse tunge” (kan jeg si det? “Blow raspberries” på engelsk, men hva i all verden er det på norsk?). Å synge og å le kan også hjelpe oss å slappe av godt. Jeg har snakket en del med Dustin om dette, at under fødselen er en av oppgavene hans å passe på at jeg slapper av i kjeven og ikke biter tennene hardt sammen. Jeg vil også gjerne at vi har en munter tone under fødselen, og ler masse.

Angående Sphincter-loven er jo hovedmålet å hjelpe livmorhalsen å åpne seg ved å slappe mest mulig av, og også å gjøre ting med munnen som kan ha direkte påvirkning på underlivet. Det med å slappe av fikk meg til å ta i mot tilbudet om en akupunktur-nål i pannen, og det i kombinasjon med de varme vannet hjalp 100%. Jeg slappet så veldig av at jeg flere ganger sovnet mellom riene, og ble revet ut av forskjellige drømmer da riene kom.

Når det gjelder munn-teknikkene, å unngå å stramme kjeven, og lage lyder og så videre, så fikk vi ikke bruk for dette i det hele tatt, da fødselen gikk enormt raskt, og jeg rakk aldri å oppleve noen form for at det gikk tregt og at jeg måtte hjelpe livmorhalsen å åpne seg. Den gikk fra 4cm til full åpning på bare 5 timer 😅

Stress og avslapning

Siden nøkkelen til å få livmorhalsen til å åpne seg er å slappe av, har jeg tenkt nøye på to ting: faktorer som gjør meg stresset, og faktorer som får meg til å slappe av. I fødebrevet mitt til jordmor har jeg beskrevet de tingene som jeg vet gjør meg stresset, og som må unngås. Jeg vet for eksempel at jeg blir veldig stresset når jeg ikke hører hva andre sier eller jeg ikke forstår hva de mener, og hvis folk snakker om meg til noen i samme rom, men ikke til meg. Dette burde jordmor vite om slik at vi kan redusere disse faktorene så mye som mulig. Når det gjelder å slappe av, er det som får meg til å slappe av aller mest her i verden Dustin selv. Helt siden jeg traff han har jeg blitt helt satt ut av hvilken evne han har til å få meg til å slappe av, bare ved å være i samme rom som han. Så det å ha han ved min side under fødselen er så klart obligatorisk. Jeg vet også at dempet belysning, behagelig omgivelser og stille og ro rundt meg roer meg veldig, og et varmt bad er noe av det mest avslappende som finnes. Jeg må ha så lite folk rundt meg som mulig, helst bare Dustin og jordmor. I tillegg er jo snø som daler sakte ned utenfor noe av det vakreste og mest avslappende som fins, så jeg har en liten drøm om at det skal snø utenfor når jeg er i fødsel, men akkurat det kan man jo ikke planlegge… 

De ytre faktorene som stresser meg var ikke til stede. Jordmor hadde lest fødebrevet, og var så flink å passe på at jeg forstod alt som ble sagt. Hun forklarte ting nøye for meg under fødselen, og snakket ikke om meg til andre i rommet. Hun var bare absolutt best (Altså, begge to, både Ingrid som var jordmor i begynnelsen/mesteparten av fødselen, og Anne Merete som var jordmor da Daniel ble født)!
I tillegg var alle faktorene som hjelper meg å slappe av tilstede: Det var kun jordmor og Dustin i rommet mesteparten av fødselen (pluss en til jordmor akkurat i det Daniel ble født), Dustin var ved min side hele tiden, det var dempet belysning, stille og rolig, og jeg fikk ligge i badekar så mye jeg ville. I tillegg til alt dette snødde det til og med utenfor, akkurat slik jeg hadde drømt om!

Nå var det jo et vaktbytte midt i fødselen, men det skjedde da jeg var i overgangsfasen, som er veldig intens. På det tidspunktet var jeg delirisk, og trodde de to forskjellige jordmødrene så HELT like ut (de ligner ikke overhodet i virkeligheten), og kunne derfor ikke brydd meg mindre om vaktbyttet. Det er jo en bra ting, for da påvirket det meg ikke overhodet 😂

Frykt

En stor del av fødselen kan faktisk påvirkes av tankene våre, og her er det frykt som er den store skurken når fødsler går galt eller blir dårlige opplevelser. Frykt kan foreksempel gjøre at vi strammer livmorhalsen så den bruker lenger tid på å åpne seg. Noen mener også at selve smerten vi opplever ved en fødsel sitter i hodet, og er knyttet til frykt. Det som er sikkert, er i hvert fall at frykt forverrer smerte, det hører vi jo alle når vi skal få sprøyte; “ikke spenn musklene, da gjør det bare vondere”.

Jeg var overhodet ikke redd under fødselen, kun veldig fokusert på å håndtere akkurat her og nå. Om frykt faktisk forverrer smertene tror jeg kan stemme, både riene og det å trykke/føde gjorde enormt vondt, men var ikke uhåndterbart. Jeg hadde nok taklet en god del vondere før det hadde vært for mye, og kan dermed si at det ikke var så smertefullt som jeg hadde trodd, selv om det virkelig var kraftige saker. Men det å bli operert for cochlea implantat i hodet, og få kortison-innsprøyting i kjeven pga skade, det var faktisk ti ganger verre enn å føde. Mye av det som gjør fødsel til en så enorm ting, er jo ikke bare smertene i seg selv, men alle kreftene og energien riene krever av deg. Som sagt, det er virkelig kraftige saker, selv om det kanskje ikke er så vondt som man skal ha det til.

Teknikker for å håndtere smerte

Fysisk kontakt: å få nedre del av ryggen massert kan være smertelindrende under riene, så Dustin og jeg har studert litt grep og teknikker så han kan hjelpe meg med det. Videre styres riene av hormonet oxytocin, som blant annet utløses ved fysisk kontakt. Mange jordmødre oppfordrer fedrene til å kysse den fødende, eller massere brystvortene, da dette kan gi kraftigere rier som får fortgang på fødselen. Det høres kanskje veldig pinlig ut, men det er den naturligste ting i verden.

Fysisk kontakt ble en ikke-ting for meg. Både Dustin og jordmor prøvde å massere meg, klappe meg på ryggen, stryke meg på kinnet osv under riene, men til min store overraskelse reagerte jeg med å skrike “ikke rør meg!!!” og slo bort hendene deres. Det hadde jeg ikke sett for meg 😂
Riene krevde rett og slett så mye av meg at jeg måtte bruke all min energi på å konsentrere meg om dem, og taklet ikke noen form for ytre stimuli mens det pågikk.
Under trykkefasen, derimot, måtte Dustin holde meg i hånden hele tiden, det var en enorm støtte.

Styrkende ord: en ting som også gikk igjen i mange fødselshistorier, var hvordan styrkende ord fra partneren fikk fødselen til å gå fortere fremover, og gav den fødende styrke og kraft til å håndtere riene. Jeg har pratet en del med Dustin om dette, da ord har stor effekt på meg. Under fødselen vil jeg trenge å høre masse motiverende og styrkende ord som “du er så flink”, “du klarer dette”, “du er sterk”, osv.

Både jordmor og Dustin gav meg mye støtte og oppmuntring under fødselen, og det var flere ganger når jeg mistet kontroll over riene og skrek “jeg klarer ikke mer!” at de ropte jo, dette klarer du! Det gav meg styrke til å komme meg gjennom de rå kreftene som skylte over meg.

Vann: jeg har hørt at vann er veldig smertelindrende, og det trenger ikke være i et badekar; bare det å sitte under rennende vann i dusjen kan være nok.

Dette kan jeg absolutt bekrefte!!! Men det er ikke vannet, faktisk, det er varmen som er smertelindrende. Det var flere ganger vannet i badekaret ble kaldt, og de måtte fylle på med varmt vann. De riene jeg fikk mens vannet var kaldt var mye vondere og vanskeligere å håndtere enn de jeg fikk når vannet var varmt. På et punkt fikk jeg en ri mens jordmor holdt på å fylle varmt vann, og jeg kunne kjenne hvordan jeg gjenvant kontroll over rien i takt med at vannet ble varmere. Det var ganske sykt, og så virksomt at det til og med var synlig for Dustin og jordmor.

Bevegelse: Mange fødende sier at det hjelper veldig å kunne gå litt rundt, eller bøye seg fremover for å håndtere smertene.

Det kan jeg bekrefte. Hvis jeg fikk rier mens jeg ikke var i badekaret, fikk jeg en enorm trang til å bøye meg fremover og stå på alle fire. Å gå rundt omkring hjalp litt, men jeg måtte ha prekestol å klynge meg til for å ikke kollapse.

Mat og drikke

Når man har kommet seg gjennom uendelige timer med rier, og pressriene endelig kommer, så krever det mer av kvinnen som nå må jobbe hardt med å trykke. Her har man ofte vært i fødsel og smerte i kanskje over et døgn allerede, og er helt utslitt. Mange fødsler som ender i keisersnitt eller andre inngrep skyldes rett og slett at kvinnen er helt totalt utmattet og ikke får til å trykke fordi hun ikke har flere krefter igjen. Sliten blir man helt sikkert uansett, men jeg tror påfyll med energi, spesielt væske, er utrolig viktig under en fødsel. Jeg har kjøpt inn en del energirik mat som kjeks, sjokolade, proteinbarer osv, men i tilfelle jeg er en av dem som blir kvalm under fødsel og ikke klarer å spise, så har jeg kjøpt inn masse energirik drikke også, som sportsdrikker, juicer og smoothier (og sjokolademelk, så klart, som jeg har cravet under hele svangerskapet).

Siden jeg er en “foodie”, var jeg overbevist om at jeg måtte ha masse mat under fødselen. Jeg er nemlig av typen som er konstant sulten. Men der tok jeg feil, jeg hadde overhodet ikke lyst på noen verdens ting, en liten saltkjeks var alt jeg klarte å spise under hele fødselen.
Dermed ble all drikken vi hadde kjøpt redningen, jeg drakk vitaminvann, powerrade og saft. Dessverre funket ikke smoothie, jeg fikk halsbrann umiddelbart hver gang jeg tok en slurk.
Men heldigvis var det nok, jeg hadde krefter til å trykke, og fødselen gikk over all forventning.

Rifter; det som øker risikoen

Epidural: en artikkel husker jeg gjorde inntrykk veldig fort da jeg nettopp hadde begynt min søken etter informasjon om rifter. En jordmor skrev om hvordan hun opplevde en økning i rifter blant fødende som fikk epidural sammenlignet med dem som ikke fikk det. Hun forklarte dette med at en kvinne uten epidural vil kjenne kroppens signaler til å bevege på seg eller endre stilling for å hjelpe babyen ned i fødselskanalen. Hun opplevde at fødende uten epidural plutselig kunne snu seg på alle fire, eller løfte en fot eller andre ting som de følte behov for der og da. Hun argumenterte også med at i trykkefasen kjenner man ikke hvor hardt man trykker med epidural, og i tillegg gjør epidural at man må ligge på ryggen mesteparten av fødselen, noe som er ugunstig både med tanke på både fødselens varighet, og faren for rifter.

Jeg hadde ikke Epidural.

Fødestilling: det å ligge lenge på rygg, som man blant annet må med epidural eller fostermonitor, ser ut til å ha en negativ innvirkning på rifter. Man kan forklare det med at i denne stillingen har bekkenet minst åpning, og fødselskanalen peker litt oppover, noe som gjør at kvinnen må bruke mye mer kraft for å trykke babyen ut. Dette øker presset på vevet rundt vaginalåpningen betraktelig.

Jeg endte faktisk opp med å føde på ryggen. Men ifølge jordmor er det når man ligger lenge på rygg at det øker faren for rifter, da jeg ble snudd over på ryggen var hodet allerede på vei ut åpningen, noe som betyr at alt vevet rundt allerede var utsatt for masse trykk hadde blitt strukket en god del.
Før dette hadde jeg stått mye på kne og på alle fire mens jeg trykket, og også ligget litt på siden i sengen.

Frykt: en av farene ved frykt er at man i panikk kan kjempe i mot trykkingen, og trykke “feil” vei, altså knipe igjen. Dette fører til et økt og ugunstig trykk på vevet rundt vaginalåpningen, som øker faren for rifter. Det kan også øke risikoen for at babyen setter seg fast i bekkenet, og fødselen tar lenger tid.

Jeg kjente overhodet ingen frykt hverken før, under eller etter fødselen.

Rifter; det som minsker risikoen

Kegeløvelser: kegeløvelser er knipeøvelser der man trener opp musklene i bekkenet til å bære babyen, føde den, og heles etterpå. En godt trent bekkenmuskulatur er elastisk og takler trykket av en baby som kommer ut mye bedre, så å trene knipeøvelser en av de mest effektive tingene du kan gjøre selv for å forebygge rifter.

Dette var jeg flink til, og føler selv jeg hadde en godt trent bekkenmuskulatur før fødselen.

Perineal massasje: det er litt omdiskutert om dette har effekt, men jeg ble i hvert fall anbefalt dette av min jordmor på ABC. Det er fryktelig ubehagelig å gjøre, og jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke vært noe flink her. Perineal massasje med en god olje skal visstnok øke elastisiteten i huden rundt vaginalåpningen, noe som minsker faren for rifter.

Dette var jeg IKKE flink til… Tror bare jeg gjorde det 1 eller 2 ganger 😬

Hydrering: tørr hud er mindre elastisk, det sier seg selv. Så her gjelder å sørge for at man får i seg nok væske helt i begynnelsen av fødselen.

Jeg drakk masse, både vann, vitaminvann, powerrade og saft. Jeg var stortsett tørst hele tiden, så det var ikke vanskelig.

Unngå barbering/voksing: dette er min helt egen teori som jeg ikke har fra noen forskning eller noe. Jeg får veldig tørr, sår og nuppete hud når jeg barberer, så jeg tenker at dette ikke er noe gunstig å ha rundt vaginalåpningen når jeg skal trykke ut en baby. Tørr hud er jo som sagt mindre elastisk.

Jeg var ubarbert, kun litt trimmet 😬

Pust mellom trykking: når babyen er på vei ut legges det stort trykk på huden rundt vaginalåpningen. Skjeden vår er jo skapt for å kunne la en baby passere, men den må få tid til å utvide seg. Om babyen kommer for fort, blir presset for stort for fort, og faren for rifter øker betraktelig. Man vil dermed ikke at babyen skal komme ut på færrest mulig trykk. Man kan selv prøve å sakke ned noe ved å puste (IKKE trykke motsatt vei). Pressrier er sterke, og mange fødende sier det er helt umulig å stå i mot trykketrangen. Et godt råd Ina May nevner, er derfor å puste, det er nesten umulig å trykke og puste samtidig. Man kan for eksempel se for seg at man balanserer en liten ball på pusten sin mens man puster ut, for å unngå å trykke for mye og for hardt.

Her var jordmor helt gull! Hun gav meg klare ordre: “Trykk!”, “Pust!”osv. Jeg bare gjorde som hun sa, og slapp å tenke så mye.

Resultatet: Jeg fikk ikke en eneste rift! Hurra!

Labor Battle Plan

Som en konklusjon av all informasjonen jeg har funnet ut, har jeg utarbeidet en slags “plan” for når fødselen endelig starter. Man kan jo ikke planlegge en fødsel, så klart, men man kan absolutt forberede seg! Denne planen er mest en forberedelse og en hjelpetråd under fødselen, med påminnelser av alle de tingene jeg mener er viktige for meg å huske under fødselen. Jeg kaller den “Labor Battle Plan”, og den er delt i tre:

  • Første fase (Stage 1): Den inaktive fasen, da er vi hjemme hele tiden, og den kan vare lenge, av og til i dagevis (tidspunktene jeg har skrevet i planen er helt feil, så se bortifra dem). Her er det mest viktige å sove og slappe av så mye som mulig, rett og slett samle energi til de mer krevende fasene.
  • Andre fase (Stage 2): Den aktive fasen; når man når 4cm åpning sier man at man er i aktiv fødsel. Det er gjerne her man drar til sykehuset, og riene er sterke og krever mye energi å komme seg gjennom. Her har jeg skrevet styrkende ord til meg selv og påminnelser om de tingene jeg har lært.
  • Tredje fase (Stage 3): Overgangsfasen, når man går fra 8 til 10 cm åpning, og rett før trykkefasen. Denne fasen er veldig intens, og man kan bli kvalm, kaste opp, bli sint og si stygge ting til jordmor eller partner. Her har jeg rett og slett skrevet til Dustin i stedet for meg selv, og tatt med en advarsel til han om at jeg kanskje blir sint.

.

Denne fikk vi nesten ikke bruk for, da fødselen gikk ekstremt raskt. Jeg hadde veldig effektive rier og rakk aldri å føle på at vi måtte “hjelpe” livmorhalsen å åpne seg osv. Likevel, det å ha laget planen og gått gjennom den sammen, var gull verdt. Vi visste begge akkurat hva som skjedde, og hva vi måtte gjøre/ikke gjøre under de forskjellige fasene av fødselen. Det var ikke snev av frykt, engstelse, forvirring eller usikkerhet hos noen av oss, og jeg tror dette bidro i aller størst grad til at fødselen ble en så enormt fantastisk opplevelse!

Som en konklusjon kan jeg si at alle forberedelsene mine var GULL VERDT. Jeg fikk ikke bruk for absolutt alt jeg forberedte meg for, men det forventet jeg heller ikke. Det aller viktigste er at jeg var klar for hva enn som kom, og jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre. Det å ha forberedt seg fjernet også enhver form for frykt og engstelse, og jeg var veldig avslappet under fødselen. Det førte til at den gikk som en drøm, og ble en enormt fantastisk opplevelse. Det aller største jeg noen gang har gjort, det mest FANTASTISKE jeg noen gang har opplevd! Jeg lengter sånn etter å oppleve det igjen!

Jeg sitter igjen med en følelse av å være superkvinne. Kroppen min er RÅ! Det den kan, det den får til! Jeg har fått en så enorm respekt for kroppen min og meg selv. Det er en ubeskrivelig følelse, og har vekket i meg en stor lidenskap for å hjelpe andre kvinner til å ha en like fantastisk fødselseopplevelse. Jeg er overbevist om at det er mulig!

Som en påminnelse, her er linkene til boken “Ina May’s Guide to Childbirth” både på Adlibris, og Amazon også. Om du har noen spørsmål til meg eller har lyst til å bruke meg som Doula eller “Fødselscoach”, ta gjerne kontakt! Jeg deler mer enn gjerne av det jeg har lært, helt gratis!

Barsel

Bursdagsfeiring

Posted on

For en fin dag dette har vært!
Jeg har ikke feiret bursdagen min på flere år, da jeg har flyttet så mye rundt og ikke hatt folk rundt meg å feire med… Så det var veldig koselig å feire dagen hos foreldrene mine, mamma laget hjemmelaget pizza som er noe av det beste jeg vet ☺️

.

Den yngste lilleøsteren min, Rebecca, er hjemme denne uken (hun går på folkehøyskole), så det var ekstra kos å feire med henne også ❤️
Mine foreldres hund Tindra er jo faktisk Rebecca sin hund, og hun var veldig nysgjerrig på Daniel som bare var ekstremt skeptisk tilbake 😂

.

Litt rart å tenke på at jeg er 32 år. Jeg har jo egentlig aldri følt meg helt klar til å entre tyveårene, og nå er jeg plutselig godt inn i tredveårene 😱 Altså, hva skjer med tiden? Den går jo bare altfor fort!

Men jeg er veldig takknemlig for de fantastiske menneskene jeg har i livet mitt; den nydeligste sønnen som fins, og den aller beste ektemannen. Og så klart mamma, pappa og alle søsknene mine (jeg har to søstre og en bror). Jeg er så heldig å komme fra en familie som har et veldig nært bånd, og vi er alle veldig glad i å være sammen og spille spill og spise god mat ❤️

Om meg

Frisørtabbe

Posted on

Historien om håret mitt er et sørgelig kapittel.

Det hele begynte i august 2016 da jeg var hos frisøren for å stusse håret mitt. Jeg har aldri brydd meg noe særlig om hår, til tross for at jeg tok frisørlinjen på videregående, og jeg pleier vanligvis å gå til frisøren sånn ca 1 gang i året eller sjeldnere. Da handler det bare om å stusse fullstendig slitte tupper, og det å farge håret hadde jeg ikke gjort på årevis. Jeg har alltid vært veldig fornøyd med hårfargen min, og ikke følt noe behov for forandring. “If it isn’t broken, don’t fix it”, sant?

Her er bilder av håret mitt fra 2012, 2013, 2014 og 2015. Ingen forandring på 4-5 år overhodet 😬

Men denne dagen i frisørsalongen i august 2016, så jeg en reklame for hårfarge som virkelig fortryllet meg. Kvinnen på bildet hadde langt, svart hår som fadet gradvis til mørkeblå i endene. Såkalt balayage, men med farge. Jeg syntes det var det nydeligste jeg hadde sett, og hadde SÅ lyst på sånn hår. Men jeg tenkte at det blå er vel bare fint om man har helt mørkt hår, og det kler jo ikke jeg. Jeg spurte frisøren, som var lærling, om det gikk an å få håret mitt slik, og hun sa at joda, det gikk helt fint an. Vi satte opp en ny time til å farge håret mitt.

Hun misforstod. Håret mitt er veldig lysebrunt, og jeg tenkte ikke det ville være fint med blå tupper, så jeg ville at hun skulle farge hele håret mitt mørkere. Dette fikk hun av en eller annen grunn ikke med seg, så hun farget bare tuppene blå. Jeg syntes jo det var litt rart at hun begynte med blåfarge rett på tuppene uten å farge resten av håret mitt først, men tenkte at hun visste vel hva hun gjorde. Blåfargen ville ikke sitte, og jeg endte opp med lysebrunt hår med blå-grå tupper. Helt forferdelig.

.

Jeg var overhodet ikke fornøyd, og fikk en ny time for å rette opp, da farget hun hele håret mitt i den aller mørkeste brunfargen, nesten svart, og bleket tuppene for å farge de blå. Hun måtte bleke de og farge de blå i 4-5 omganger (!!!) før blåfargen endelig satt. Det ble endelig slik jeg ville ha det, eneste var at jeg fikk et stygt skille mellom det mørkebrune og det blå. Håret mitt var rett og slett mørkebrunt, lysebrunt og blått.

.

Jeg orket ikke gå og klage for å få det rettet opp i en gang til (merkelig med den norske kulturen hvor man ikke tør å være til bry), men akkurat på denne tiden kom mamma på besøk, og hun dro meg rett og slett med i salongen og forlangte en ny time for å rette opp, jeg hadde jo enda ikke fått det resultatet jeg egentlig ville ha.
Må bare berømme lærling Kaja, som tappert satte i gang med håret mitt for tredje gang, kjempet seg gjennom prøving og feiling og til slutt klarte å faktisk få håret mitt akkurat slik jeg ville ha det! Jeg var storfornøyd da jeg gikk derfra tredje gangen, og bare elsket det blå håret!

.

Det eneste problemet med blå farge, er at blått er en kald farge, og håret vil være varmt. Den blå fargen forsvant sakte men sikkert i vask, og håret ble rett og slett turkist. Jeg fant heldigvis en veldig fin hårfarge på nettet som ikke kostet for mye, så jeg fikset det lett ved å farge tuppene jevnlig. Det hadde gått helt fint, hadde det ikke vært for at denne blåfargen smittet sånn over på alt. Plutselig var veggen jeg hadde sittet inntil blå ☹️
Jeg endte opp med å stoppe å farge det og bare la håret bli turkist. Det var ikke et veldig pent syn…

Jeg tok naturlig nok ikke så masse bilder av håret mitt hvor slitte, turkise tupper synes, disse bildene fra Gran Canaria i mars 2017 viser det best:

.

Siden tuppene var enormt slitte og helt ødelagte på grunn av gjentatt bleking og farging for å få de blå, var eneste løsningen å klippe de rett av. Ikke noe kult, jeg trives best med langt hår. Derfor ventet jeg så lenge som mulig med å klippe de av, så ikke håret skulle bli alt for kort. I mai 2017 tok jeg endelig den smertefulle turen til frisøren og ble kvitt de slitte, turkise tuppene.
I tillegg hadde jeg et veldig tydelig skille omtrent 10cm ned på hodet mellom min egen, lysebrune farge, og den nesten svarte fargen jeg hadde farget håret i. Jeg var ikke så lysten på å farge hele håret mørkt igjen, så jeg tenkte at striper kanskje kunne jevne ut skillet. Jeg bestilte time hos en lærling igjen, for å spare penger. Hårfarging er dyrt, og jeg var student med veldig begrenset økonomi. Jeg kunne dessverre ikke gå til Kaja igjen, da hun på dette tidspunktet ikke var lærling lenger, så jeg måtte ha betalt full pris.

Jeg vet ikke helt hvordan den nye lærlingen kunne misforstå meg totalt. Hun bleket først deler av håret mitt i folie, slik som man gjør ved striper. Men så, plutselig, hadde hun bleking i resten av håret mitt. Jeg skjønte ingenting, og fikk litt angst. Jeg bruker cochlea-implantat som jeg må ta av når jeg farger håret, og jeg er helt døv uten. Derfor sa jeg ikke noe til frisøren, kommunikasjon når man ikke hører er tungvint. Jeg bare lukket øynene og prøvde å si til meg selv at hun visste hva hun gjorde, det ble helt sikkert bra.

Men da hun var ferdig, var katastrofen et faktum. Håret mitt var ødelagt. Rett og slett. Hele håret var oransje og veldig stivt. Jeg klarte ikke å si så mye fordi jeg var helt på gråten, og løp rett på toalettet på kjøpesenteret jeg var på etter å ha betalt, og satt der og bare gråt en god stund. Det tok meg over en halvtime å samle opp mot til å gå tilbake til salongen og si at jeg ikke var fornøyd og be om ny time til å rette det opp.

.

På neste time rådførte frisøren seg med en kollega som ikke var lærling, og de ble enige om at en brunfarge med lilla-skjær ville nøytralisere oransje-fargen. Jeg syntes fargen virket veldig lilla, men de forsikret meg om at pga det oransje håret mitt ville jeg kun få et svakt lilla-skjær, håret ville ikke bli lilla, altså.
De tok feil. Håret ble VELDIG lilla 😡

.

Med tiden vasket det blå i lillafargen bort i vask, og jeg satt igjen med en utrolig grell rødlilla farge som jeg hatet. Jeg var så oppgitt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, og dessverre hadde jeg ikke råd til å gå til frisøren og farge håret nok en gang. Jeg hadde overhodet ikke lyst til å gå tilbake til samme lærling som ødela håret mitt, så jeg endte rett og slett opp med å bare gå rundt med den fæle fargen og føle meg elendig.

.

På denne tiden traff jeg Dustin, som heldigvis falt for meg til tross for den fæle hårfargen 😂😅, og da det i juli ble klart at jeg skulle dra over til USA og besøke han og familien hans, bestilte mamma time til meg hos en ordentlig frisør fordi hun “kunne ikke presentere datteren sin til fremtidige svigerforeldre med lilla hår”. Jeg ville ikke ha noe bleking i håret siden håret var så ødelagt av den oransje blekingen, så løsningen var å prøve å farge over med brun farge så godt som mulig. Det var begrenset hva frisøren kunne få til, sa hun, og jeg gikk derfra med en dyp, mørk brunfarge med kraftig rødskjær. Overhodet ikke fargen jeg ønsket, men i det minste mye bedre enn lilla.

.

USA-turen gikk over all forventning, og helt på slutten fridde Dustin til meg ❤️ Vi begynte å planlegge bryllup. Jeg kunne jo ikke gifte med meg en slik fæl, rødaktig farge som jeg overhodet ikke kledde! Jeg lengtet tilbake til mitt naturlige, lyse grå-brune hår. I oktober bestilte jeg time hos mammas frisør, Nina, som hadde hørt om meg, og sagt at hun hadde så lyst til å prøve å fikse håret mitt. Hun gjorde underverker! Etter bleking og farging satt jeg endelig igjen med en farge som var utrolig lik min naturlige hårfarge! Bryllupet var reddet ☺️

.

Siden har jeg ikke gjort noe med håret. Den kalde fargen over det som var bleket gikk jo bort etter en stund, og håret mitt hadde et stygt skille med litt oransje aktige tupper, og mitt eget, mørke hår. Derfor tok jeg en tur til Nina igjen før jul, for å freshe opp fargen. Min tanke var å farge hele håret i samme farge som min egen hårfarge, men det ble litt misforståelse, og fargen som ble valgt var alt for mørkt. Jeg så jo på forhånd at den var altfor mørk, men av en eller annen grunn orket jeg ikke si noe og tenkte at frisøren visste nok best. Men det ferdige resultatet ble ikke bra, og jeg ble veldig fortvilet. Jeg føler det var min egen feil, men Nina var utrolig snill og insisterte på å rette opp håret mitt, hun ville at jeg skulle være fornøyd. Så i dag hadde jeg time hos henne igjen, den mørke fargen måtte blekes opp for å få en tone lik min egen hårfarge, så det ble striper. Og sannelig klarte hun ikke å redde håret mitt enda en gang. Hun har virkelig talent når det gjelder farge!

Under til venstre ser du håret mitt i august, med min naturlige hårfarge på toppen, og oransje, slitte tupper fra alt kjøret det stakkars håret mitt gikk gjennom i fjor. I midten er den altfor mørke hårfargen jeg fikk før jul som jeg ikke var fornøyd med, og til høyre håret mitt i dag etter at Nina reddet det nok en gang. Jeg fikk en del tilbakemeldinger på at den mørke fargen var fin og kledde meg godt, men jeg synes ikke det selv. Jeg var veldig ulykkelig med den fargen og gråt masse. Andre kan godt synes det er fint, men det er jo til sist jeg som skal være fornøyd, ikke sant? Nå er jeg endelig det 🙂

.

Jeg vet ikke om det blir noen turer til frisøren igjen på en stund. Hva er det som gjør at jeg har sånn uflaks så det blir misforståelser, og håret mitt blir ødelagt? Nå har det jo oppstått misforståelser som gjorde at jeg ikke var fornøyd hele tre ganger. Det er en enorm påkjenning, å bruke mange timer og penger på å farge håret, for så å sitte igjen med et resultat man ikke vil ha. Jeg synes også det er utrolig belastende å si i fra at jeg ikke er fornøyd og be om ny time til å rette det opp. Hvorfor er dette så vanskelig?? Jeg er en sånn som gjerne vil gjøre andre mennesker fornøyd, og ikke være til bry. Defor sitter det langt inne å be om ny time, denne gangen var det mamma som sa i fra til Nina da jeg ikke turte det selv 😳

<3

Bryllupet Del 1: Styling

Posted on

Dustin og jeg giftet oss fredag 27 oktober 2017 i Solvang, California. Solvang er en utrolig sjarmerende, dansk by som ligger en halvtime fra Dustin’s hjemby Lompoc. Natten før bryllupet sov jeg og søsteren min, Madeleine, som også var min forlover, på hotell sammen, akkurat slik vi gjorde natten før hennes bryllup i 2010. Vi booket en suite på Chumash Casino Resort, og den overgikk virkelig all forventning. Rommet viste seg å være helt perfekt for styling av brud og brudepiker, og var så luksuriøst og deilig og romslig. Det hadde faktisk hele TO sminkesteder (med speil og lys), og stort gulvlangt speil på begge sider av døra inn til badet.

Jeg trodde ikke jeg kom til å klare å sove noe særlig natten til bryllupet mitt, siden jeg var så spent. Men jeg sovnet utrolig nok klokka 23 og sov som en stein helt til klokka 6. Da følte jeg meg helt uthvilt, det var en fantastisk følelse! Jeg startet dagen med en løpetur etterfulgt av et langt, deilig bad i boblebadekaret i suiten vår. Da jeg var ferdig hadde Madeleine bestilt frokost opp på rommet som vi spiste på balkongen, med mimosa som jeg faktisk aldri hadde smakt før.

Ca klokka 10 kom frisøren og make-up artisten som jeg hadde booket fra Blush & Bangs. De kom enkelt og greit til hotellrommet vårt, og hadde med seg alt de trengte for å ordne hår og sminke til alle sammen. De var så utrolig flinke!

Min søster Madeleine var forlover, mens min kusine Anne Mette, bestevenninne Marianne, og to av Dustin’s beste venninner, Sonja og Amanda, var brudepiker. Mamma var også med for å få hår og sminke ordnet av de profesjonelle stylistene. Det var veldig koselig å tilbringe denne spesielle morgenen sammen med de kvinnene i livet mitt som betyr mest for meg ❤️

Vi ble dessverre nesten en time forsinket fordi stylistene ventet litt for lenge med å gjøre meg ferdig, noe som var veldig kjipt og forsinket hele bryllupsdagen vår. Men hotellet var gull og lot oss få ha rommet en time lenger helt gratis, til tross for at vi allerede hadde fått forsinket utsjekk gratis pga vielsen var på ettermiddagen. For et hotell, og for en service! Jeg kan virkelig anbefale Chumash, i hvert fall om man skal gifte seg 💕

Da vi var ferdige og jeg så meg selv i speilet, fikk jeg helt sjokk. Jeg har aldri noen gang følt meg vakrere, og måtte felle noen tårer fordi jeg ble så rørt. Alt ble så mye mer virkelig når hele brudestasen var komplett og det var så rart å se seg selv så utrolig nydelig. Men det er vel slik det skal være når man er brud? Det er jo den dagen i livet man skal være på sitt vakreste 😍
Alt ble akkurat slik jeg alltid har drømt om og forestilt meg, både kjolen, sløret, sminken og håret. Jeg følte meg helt fantastisk!!

Etterpå måtte vi vente utenfor hotellet på at de skulle komme med bilen vår, jeg følte meg nesten som Askepott med alle blikkene jeg fikk 🤩
Det var så utrolig koselig at mine tre aller beste venninner kom! Madeleine kom fra Michigan, Marianne fra Bergen, og Anne Mette fra Sverige. Det at alle kom så langveis fra for å feire den største dagen i mitt liv med meg betyr så enormt mye at jeg ikke kan sette ord på det ❤️

Fortsettelse følger, neste post om bryllupet handler om vielsen.

Photo credits: Gjermund Øystese, Arnfinn Mygland

<3

Bryllupsdag og Cruise til Kiel

Posted on

I går var det ett år siden min aller største drøm gikk i oppfyllelse: Jeg giftet meg med mannen jeg har drømt om hele livet ❤️

Det var en helt magisk dag som overgikk all forventning, og jeg kommer til å lage en større post med masse bilder av bryllupet vårt senere.

For å feire det første året vårt som mann og kone dro vi på et to-døgns cruise til Kiel med Color Line, noe som var veldig stort for Dustin. Han hadde aldri har vært på cruise før, og i tillegg har Tyskland på en måte vært en del av oppveksten hans. Besteforeldrene hans bodde nemlig der i mange år da han var liten, og hadde stadig med ting til han derfra. Så det å endelig få se landet med egne øyne var utrolig gøy for han, selv om det bare ble for noen få timer, og været var elendig.

Vi startet turen med en VIP lunsj på Oceanic som ligger i akterenden av skipet. Den hadde vi booket til klokka 13, slik at vi skulle få tidlig ombordstigning. Akkurat det å få gå ombord tidlig var veldig viktig for meg på grunn av smertene i ryggen og bekkenet. Jeg var bekymret for at turen skulle bli ødelagt før den hadde begynt om vi måtte stå i kø for å komme inn. Kø slapp vi heldigvis, men det var ikke så veldig mye tidligere vi fikk slippe ombord… Normal ombordsstigning startet klokka 13.15, vi fikk gå ombord klokka 13. Da var ikke lugaren vår klar enda, så vi måtte ta med kofferten på restauranten, noe som var ganske kjipt. Så kan ikke si det var så veldig vits i med den tidlige bookingen… Men maten var i hvert fall god og vi angret egentlig ikke, det var fint å sitte der mens vi la fra kai. Dustin spiste hamburger (han er jo Amerikansk, he he), og jeg hadde et kalvesmørbrød. De hadde heldigvis glutenfritt brød som var veldig godt (jeg har cøliaki og kan ikke spise gluten).

Vi tok ikke så masse bilder på turen fordi vi ville fokusere på kvalitetstid sammen, derfor har jeg ikke så mye å vise. Vi koste oss med god mat og gode opplevelser. Det var spesielt deilig å flyte rundt i den “late elven” i Aqualand, og sitte litt i boblebadet (jeg turte ikke sitte for lenge siden man ikke må bli overopphetet som gravid). Aqualand ombord er bittelite og mest for barn, er knapt noe basseng, men det visste vi på forhånd. Vi var mest interessert i å flyte rundt i elven som går rundt og rundt, det gjorde underverker for ryggen min som jeg sliter sånn med. Da vi satt i boblebadet ble det plutselig en fantastisk solnedgang utenfor som traff oss akkurat der vi satt. Det var så magisk og vakkert 🤩

Showet på kvelden var også fantastisk bra, og vi koste oss med god middag på den italienske restauranten som heldigvis har glutenfri pizza. Hvis du tar turen med color line må du prøve kaken som heter Magic Dream på Oriental Café, den var heeeeelt magisk, og jeg kommer til å drømme om den lenge!! 🌟

I Kiel ble det ikke så mye shopping som jeg hadde planlagt, for med en gang vi kom oss til kjøpesenteret begynte ryggen min å verke noe forferdelig. Så det ble med litt babyklær, de aller første klærne vi har kjøpt til babyen vår  (viser i morra), og julekalendere. Vi ønsket oss sånne store julekalendere med konfekt i stedet for små melkesjokolader som de man får i Norge, og på Karstadt hadde de et enormt utvalg. Der ble det “en del” penger på sjokolade i tillegg…. Med det enorme sjokoladesuget mitt, og det fantastiske utvalget i Tyskland. De har jo så masse sjokolade der med pistasjkrem/fylling, som er en av mine store svakheter. 😍


Da vi fikk lyst på kaffe, havnet vi på noe som vi trodde var en kafé, men som viste seg å være en is-restaurant! Der kom de til bordet og tok bestillinger, og hadde en gigantisk is-meny. Jeg har aldri vært borti noe lignende, men på ungdomsskolen pleide jeg å fantasere masse om å starte en ordentlig is-kafé en dag, ganske lignende denne restauranten. Den heter Giovanni L. og ligger på Sophienhof kjøpesenter. Dustin bestilte Affogato, som er iskrem man heller espresso over, mens jeg hadde en skikkelig is-glass servering som het “Nuss” og bestod av omtrent bare nøtter, den var fantastisk. Jeg må tilbake dit!!!

På båten på vei tilbake hadde jeg bestilt gravidmassasje på spa-anlegget, og det er en av de beste investeringene jeg har gjort. Det var helt fantastisk, og massasøren klarte å kna vekk absolutt alt av smerte i ryggen og føttene! Jeg følte meg som et nytt menneske etterpå. Babyen likte det tydeligvis også, for den var utrolig aktiv under massasjen, mye mye mer enn jeg har opplevd før, vi snakker enorme bevegelser som var kjempesynlige, hehe. Lille skjønne ❤️

Det ble en god middag på kvelden, med biff og rødvin (alkoholfri, såklart), for å feire bryllupsdagen vår skikkelig. Jeg fikk noen nydelige øredobber i ett-årsgave av Dustin, små hjerter i roségull som ser akkurat ut som hjertene i roségull som er på innsiden av gifteringen min 😍

Det ble en virkelig verdig feiring av vår aller første bryllupsdag, den første av mange! Jeg kan nesten ikke fatte hvor heldig jeg er, at jeg fant en mann som Dustin. At vi hadde et drømmebryllup for ett år siden, og får treffe vårt aller første barn om bare 11 uker. Jeg er virkelig velsignet!

I morgen er jeg 29 uker på vei, da kommer neste graviditetsoppdatering!

– Benedicte

Fly

Bachelor i Aeronautikk

Posted on

Da jeg var liten, tok pappa oss ofte med på små flyturer i helgene. Selv om han jobbet som politimann, har han alltid vært lidenskapelig opptatt av fly, og han er både utdannet flyingeniør og har pilotsertifikat til små enmotors propellfly. Denne interessen smittet over på meg, og jeg drømte i mange år om å bli pilot, eller astronaut. Dessverre har jeg et sterkt hørselstap, så jeg har alltid visst at det å bli pilot dessverre ikke er et veldig realistisk mål. Men likevel, det å se fly gir meg kilinger i magen, akkurat som om jeg er forelska, og jeg kan se på fly lande og ta av i timesvis uten å bli lei.

Siden det å bli pilot er ute av bildet, har jeg prøvd å finne ut hva ellers jeg vil gjøre med livet mitt. Jeg har prøvd litt av hvert, utdannet meg til både frisør og lystekniker, reist en god del utenlands, og drømt i mange år om å studere medisin, som en vei til å bli astronaut. Jeg har alltid vært veldig opptatt av sikkerhet, og mitt absolutte favorittprogram på TV opp gjennom årene har vært Flyhavarikommisjonen på National Geographic. Jeg dagdrømte jo titt og stadig om å bli flyhavari-etterforsker, men så ikke på det som et realistisk mål siden flyhavari-etterforskere i praksis er pensjonerte piloter, og det å bli pilot var utenfor rekkevidde med mitt sterke hørselstap.

Da jeg søkte på universitet for første gang, søkte jeg på medisin, vel vitende om at jeg ikke kom til å komme inn pga karakterer som ikke når helt opp til nivået som skal til for å komme inn. Men man må jo prøve likevel, ikke sant? Det var aldri snakk om å ville bli lege, jeg ville bli astronaut, og siden mange astronauter er leger, så såg det ut som en mulig vei til drømmen min. Plan B var å studere fysikk ett år for å forbedre karakterer, og få studiepoeng, og så søke på medisin igjen året etter. Som ventet ble det plan B, og høsten 2013 startet jeg på Bachelor i Fysikk på universitetet i Tromsø. Der skjedde det noe uventet: jeg fant ut at jeg elsker fysikk. Veldig fort bestemte jeg meg for å ikke søke medisin året etter likevel, jeg ville heller fullføre denne bachelorgraden i fysikk. Man kan jo bli astronaut som fysiker også!

I 2014 var jeg på Kennedy Space Center for tredje (!) gang, denne gangen tok jeg og pappa en close-up tour som var helt fantastisk. Jeg var besatt av tanken på å bli astronaut og tenkte at dette er fremtiden min.

Jeg gjorde litt research rundt det å bli astronaut, og fant ut at Aerospace Engineer var det jeg burde satse på. Oversatt til norsk blir det vel noe sånt som “Luft/Rom ingeniør”, og tar for seg fartøy både i verdensrommet og i lufta. Med andre ord kan man jobbe med både fly og raketter med denne utdanningen, og det passer jo perfekt for meg som er like opptatt av både luftfart og romfart. Jeg oppdaget Embry-Riddle Aeronautical University i Florida som tilbød denne utdanningen, og målet mitt var klart: Bachelor i Fysikk i Tromsø -> noen ekstra fag -> Master i Aerospace Engineering i Florida.

Problemet er bare at selv om jeg fant ut at jeg elsker fysikk, så fant jeg ut en annen ting også: jeg er skikkelig dårlig i fysikk. Jeg måtte gå første året to ganger, og da jeg i April 2016 innså at også andre året gikk feil vei, ble jeg nødt til å ta det vanskelige valget å slutte på fysikk. I løpet av de tre årene jeg gikk på bachelor graden i fysikk, så klarte jeg bare å ta 40 studiepoeng. Det egentlig antallet skulle vært 180. Det betyr at jeg stod i 4 fag og strøk i resten 😬😳
Det var et veldig vondt valg å ta å slutte på fysikk. For det første så hater jeg å gi opp, og det føltes som et stort nederlag å måtte slutte. Og for det andre, så betød jo det at planen min for å bli astronaut falt i tusen knas.

Men, var det egentlig det jeg ville? De fleste astronauter har jo fulgt drømmene sine innen spesielle felt og så tatt på seg astronaut oppdrag som har krevd deres spesifikke egenskaper. Det er jo ikke sånn at man utdanner seg til kun astronaut, det er derfor det finnes så mange veier til å bli astronaut, og jeg ble veldig usikker på om dette virkelig var noe jeg burde satse på. Det er jo ikke sikkert jeg noen gang klarer å bli astronaut, og om jeg ikke klarer det, så kan jeg ende opp med en utdanning jeg egentlig ikke er interessert i.
Men jeg hadde prøvd så masse før, og jeg hadde ikke lyst til å starte på enda en utdanning uten å fullføre, så jeg bestemte meg for at nå må jeg virkelig finne ut hva jeg egentlig vil.

Jeg satte meg ned og skrev to lister. På den første skrev jeg ned mine 3 hovedinteresser for hvert år av livet mitt, og på den andre skrev jeg ned det jeg er god til og trives med å gjøre.
Den første lista viste meg hvilke interesser som har gått igjen hele livet, og dermed mest sannsynlig kommer til å vare. Å satse på en interesse jeg har hatt hele livet er jo et tryggere valg for fremtiden min, siden jeg er en sånn som har veldig mye “døgn interesser”, dvs plutselig blir veldig veldig interessert i noe, og så dabber det av etterhvert. Det var en ting som gikk igjen omtrent hvert eneste år av livet mitt: Fly. Den ene, store tingen som jeg trygt kan si har vært min lidenskap hele livet mitt, og som jeg 100% sannsynlig aldri kommer til å bli lei. Jeg må satse på fly.

På den andre lista så jeg at jeg er utholdende, organisert, systematisk, tålmodig, ryddig, eventyrlysten og perfeksjonist. Jeg liker å sortere, organisere, løse gåter/problemer, reise, lære nye ting, etterforske, studere og forklare. Da skjønte jeg jo at flyhavari-etterforsker i grunn er midt i blinken for meg, og at det kanskje ikke er så urealistisk å satse på det som jeg hadde trodd? Jeg ble i hvert fall overbevist om at dette måtte jeg bare satse på.

Men hvordan blir man flyhavari-etterforsker? Akkurat som med astronaut er det ingen flyhavarietterforsker-utdanning… Og de fleste flyhavari-etterforskerne er pensjonerte piloter, må man virkelig bli det først?

Jeg undersøkte Embry-Riddle litt nærmere, flyskolen jeg drømte så veldig om å gå på. Da oppdaget jeg at de har en worldwide campus hvor man kan ta utdanning online fra landet man bor i, istedet for å flytte til Florida. Og der hadde de en Bachelor i “Aviation Security”! Der var den jo! Utdanningen jeg drømte om!!!! Så da satte jeg meg et nytt mål: Jeg ville bli boende i Tromsø ett år til og ta et årsstudium i Engelsk for å forberede meg på å studere på et amerikansk universitet, og så jobbe 1-2 år for å spare opp penger til denne svindyre, private skolen.

(Bilde hentet fra Google)

Engelsk gikk veldig bra, jeg likte studiet godt, og syntes det var enormt givende, enda jeg allerede snakket flytende engelsk og har bodd i USA før. Selv om man snakker et språk flytende, så er jo akademisk språk noe helt annet, og jeg er så utrolig glad for at jeg tok det årsstudiumet, det anbefales sterkt til alle som planlegger å studere i utlandet!
Selv om planen var å jobbe noen år etter årsstudiumet, så merka jeg allerede midt i studiet, i begynnelsen av 2017, at jeg ikke klarte å vente lenger, og jeg bestemte meg for å bare søke på Aviation Security allerede. Overraskelsen var veldig stor da jeg bare en måned etter å ha sendt søknaden, fikk brev om at jeg var kommet inn. Hæ? Allerede?? HURRA!!!!!!!!!!!

Det fine med Embry-Riddle sitt worldwide campus er at man kan ta fag i sitt eget tempo. Det kan bare ikke gå ett helt år uten at man tar noen fag, da mister man statusen som student. Jeg har så langt tatt 2 fag og fått toppkarakter i alle fagene, en stor forandring fra å stryke i nesten samtlige fag i fysikk. Nå holder jeg på med mitt tredje fag, og det ser også ut til å gå veldig bra.

Det har forresten vist seg at “Avation Security” ikke var den helt rette veien mot målet slik jeg trodde likevel… Da jeg tok forrige fag, “Introduction to Aeronautical Science”, fikk jeg plutselig en e-mail fra professor Kleinke hvor han spurte om han hadde forstått det rett at jeg studerte Aviation Security mens målet mitt med utdanningen var å bli flyhavarietterforsker? Han forklarte at “Aviation Security” handler om de eksterne, kriminelle faktorene innen flysikkerhet, der noen med vilje har fått et fly til å styrte (terrorister, kaprere osv), mens et annet felt, “Aviation Safety” handler om de interne faktorene der det er en ren ulykke (pga pilotfeil, vær, flyfeil, mekaniske feil osv). Siden vi bare har ett ord for sikkerhet på norsk, så er det ikke så lett å forstå forskjellen på safety og security. Det er Safety delen jeg er interessert i, og akkurat den delen finnes det ingen bachelorgrad i. Men professor Kleinke foreslo at jeg skiftet fra Bachelor i Aviation Security til Bachelor i Aeronautics og så tok en “minor” i Aviation Safety.

I USA skiller man mellom “majors” og “minors”. En Major er det du tar utdanning i, mens en Minor er en retning du spesialiserer deg i. Du kan fint ha Major i en ting og Minor i en annen ting, men de to er vanligvis innenfor samme felt. Hvis jeg tar et visst antall fag som handler om Aviation Safety som en del av Aeronautics-graden, så får jeg en Minor i Aviation Safety.
Det var heldigvis helt smertefritt å skifte fra Aviation Security til Aeronautics siden de 2 fagene jeg hadde tatt er obligatoriske på begge utdanningene.

Så slik endte jeg altså opp på Bachelor i Aeronautics, et studie jeg elsker og trives vanvittig godt med. Jeg lever nesten for fagene jeg tar der, skolen er så utrolig bra lagt opp, og professorene så enormt flinke. Dessverre går det ikke så fort ettersom hvert fag koster rundt 10 000kr, så det blir med 2-3 fag i året. Det blir nok noen år til jeg har utdanningen i boks, men det er helt greit, for nå er jeg i hvert fall der jeg vil være: på rett skole, på rett utdanning, og på rett vei til mitt store mål: å jobbe med å forbedre flysikkerhet verden rundt ☺️

Siden jeg startet på utdanningen i 2017 har jeg bare blitt mer og mer engasjert i flysikkerhet. Omtrent alle flyulykker kunne vært unngått, og det gjør meg utrolig sint. Derfor er min drøm å jobbe med å eliminere de faktorene som skaper ulykker, å redusere risikoen, og forbedre sikkerheten. Jeg er overbevist om at det å etterforske ulykker er et av de viktigste skrittene til å hindre at de skjer igjen, men det betyr ikke at jeg MÅ jobbe med akkurat ulykkesetterforskning. Det finnes mange andre felt som tar for seg kosekvensene etter en ulykke med sikte på å hindre at de skjer igjen. En ting som jeg merker at jeg spesielt interesserer meg for, er flypsykologi, og jeg synes det er en spennende tanke å jobbe med pilot-trening, eller utvikle programmer for piloter, som stress-mestring osv. Men veien er enda lang å gå til graden min er i boks, så hvem vet hvor jeg kommer til å ende opp til slutt? Aeronautikk utdanningen er i grunn egentlig en pilot-utdanning, bare uten fly-treningen. Den er utviklet for piloter med yrkeserfaring som ønsker en grad i tillegg, så den har relativt få programfag, og veldig mange valgfag som kan byttes ut med erfaring. Dette gir meg muligheten til å designe utdanningen omtrent akkurat slik jeg ønsker, så mulighetene mine er mange!

Men en ting er i hvert fall sikkert: jeg kommer til å jobbe med fly.

Takk for at du leste min historie! Hvis du sliter med flyskrekk eller er interessert i å vite mer om utdanningen min, så er det bare å ta kontakt!

-Benedicte

Om meg

Hei

Posted on

Jeg har gått og tenkt i flere uker på å lage meg en blogg igjen. Jeg begynte faktisk med blogg for første gang i 2003/2004, men ting har vært veldig opp og ned gjennom årene, så dermed har det blitt flere sporadiske forsøk. Jeg har vel aldri vært helt sikker på hvem jeg er og hvilken del av meg jeg vil uttrykke gjennom en blogg, men nå som jeg er mer voksen og moden, så tror jeg at jeg har begynt å lande på hvem jeg virkelig er. Skjønt akkurat det fortsatt endrer seg litt, og nok blir snudd helt på hodet om mindre enn tre måneder…

Dette er han som gjorde meg til Mrs. Coupland: min mann Dustin 💘
Photo by Gjermund Øystese

Jeg er 31 år, gift med Dustin fra USA (derav det utenlandske etternavnet mitt), og gravid med vårt aller første barn. Jeg har termin i Januar 2019, så det er det jeg mener med at ting blir snudd på hodet snart. Det å gå inn i morsrollen blir nok en enorm opplevelse, og jeg tror verden aldri helt blir den samme igjen. Jeg gleder meg!!!

Dette er bildet vi brukte til å annonsere graviditeten da jeg var 13 uker på vei.

Ellers er det masse mer å fortelle om meg, men jeg tenker jeg tar det etterhvert. Jeg kan jo nevne at jeg studerer Aeronautikk, og målet er å jobbe med å etterforske og/eller forebygge flyulykker. Sikkerhet innen luftfart er min store lidenskap. Jeg lover å fortelle mer om det senere!

Takk for at du tittet innom!

– Benedicte

Follow my blog with Bloglovin