AmmingBarselDaniel Leon

Amming

Når man nettopp har fått barn, er det en ting nesten alle spør om omtrent hele tiden:
“Skal du amme?”
“Hvordan går ammingen?”
“Tar han brystet?”

Jeg er av natur en veldig åpen person som hadde sett for meg at det ikke ville være noe problem å dele slike private ting. Men nå som jeg er midt i det, synes jeg det er litt underlig at dette er så “greit” å spørre om. Akkurat som om hele verden har noe med hvordan jeg mater mitt barn? Amming er jo ekstremt privat og intimt, og i mine øyne har ingen andre noe med det.

Ikke misforstå meg, jeg blir ikke irritert når folk spør. Jeg er ikke sint eller frustrert. Jeg synes bare det er så underlig.

Du skjønner, når folk spør meg hvordan ammingen går, så får jeg veldig vondt. For det folk ikke vet, er at ammingen ikke går. Og da gjør det veldig vondt å bli minnet på det hver gang folk spør. Derfor synes jeg det er underlig at folk har så lav terskel for å spørre. Burde ikke dette være fryktelig privat? Like privat som “spiser du frokost?”, “spiser du middag i sofaen eller ved spisebordet?”, “får du til å bruke gaffel når du spiser, eller må du spise skje?”. Jeg mener, det er jo ikke akkurat støtende å bli spurt slike ting, men det er jo heller ikke noe man går rundt og spør. Hva har man med det, liksom?

Jeg er optimist av natur og hadde sett for meg at ammingen ville gå helt strålende. Jeg var overhodet ikke forberedt på at den lille babyen min ikke ville klare å ta tak. At det skulle gjøre så vondt. At det skulle ta så lang tid. At det skulle fremkalle slik frykt og engstelse.

Denne første uken hjemme har vært ekstremt tung, fylt med masse følelser og tårer. Daniel sliter veldig med å få tak, og når han først får tak, gjør det så vondt at jeg hyler. Jeg har måttet bruke brystskjold, men det gjør veldig vondt likevel. I tillegg varer ammingen alt for lenge, mellom 1,5 – 3 timer. Det går jo ikke an? Men om jeg slutter tidligere, så skriker han. Jeg vet ikke om det er han som er umettelig, eller om han har så dårlig sugetak at han ikke får nok melk. Jeg har i hvert fall måttet pumpe omtrent siden dagen etter vi kom hjem, og skifter nå mellom å pumpe og amme hver tredje time. Da vet jeg i hvert fall at han får nok melk, og jeg får noen pauser fra ammingen. Jeg får så dårlig samvittighet for at jeg går rundt og gruer meg til å amme, det skal jo ikke være sånn? Jeg hadde jo gledet meg til dette 😭

Det sliter sånn på, å ha det så vondt, å kjenne på følelsen av å ikke få det til. Å gå rundt og frykte neste amming. Å høre om “alle andre” som koser seg med ammingen. Jeg skjønner ikke hva som er galt. Jeg har fått så masse hjelp, både på barsel, og hjemmebesøk, og jeg har fått masse tilbakemeldinger om at jeg gjør alt riktig, og at jeg er flink. Så hvorfor går det ikke??
Send hjelp 😟

.

Så, ja… når folk spør om ammingen, så svir det. Jeg skulle ønske det var en ting man ikke spurte om. Jeg skulle heller ønske folk spurte “hvordan har du det?” eller “hvordan går det med deg?”. Det hadde hjulpet så uendelig mye mer om folk hadde vist mer interesse for hvordan man har det enn hva man får til.

Heldigvis ser ikke Daniel ut til å lide på noen måte. Han sover godt, spiser godt, og skriker nesten ingenting (bare når vi skifter bleie eller drar klær over hodet hans, det hater han).
❤️

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *