Daniel LeonFødselGraviditet

Min Fødselshistorie

For English, click here.

Det var torsdag 24 januar, og nøyaktig en uke etter termin. Jeg hadde i over to uker gått med kynnere til og fra, hvor jeg flere ganger var overbevist om at fødselen var i gang. Søndagen før termin hadde jeg til og med kynnere som varte i 1 minutt, med 3 minutters mellomrom hele dagen, og de hverken endret seg eller forsvant selv om jeg la meg ned eller stod opp eller gikk rundt omkring. Jeg var klar som ett egg, overbevist om at endelig skjedde det noe, og ventet bare på at kynnerne skulle øke i intensitet, noe de dessverre ikke gjorde. Da jeg våknet dagen etter, var det helt stille, ingen kynnere overhodet. Skuffelsen var enorm.

STILLE FØR STORMEN

Da jeg våknet sent på ettermiddagen den 24 januar, var noe anderledes. Jeg hadde snudd døgnet, så selv om klokken var nærmere 14, følte jeg at jeg ikke hadde sovet nok i det hele tatt. Jeg hadde vondt i magen, menstruasjonslignende smerter som kom og gikk i bølger. De var anderledes enn kynnerne jeg pleide å ha, det var ingen stramming i livmoren, kun vondt. Jeg timet disse bølgene med smerte som oppførte seg utrolig rart. De varte i 1 minutt med 1 minutts mellomrom. Så 2 minutter med 2 minutters mellomrom. Etter 1,5 time i sengen med timing varte de i 7 minutter med 7 minutters mellomrom. Så merkelig!! Jeg hadde ikke lyst til å stå opp, for da ville de forsvinne, tenkte jeg. Men til slutt måtte jeg jo stå opp. Og ganske riktig, de forsvant.

I stedet fikk jeg kynnere. Samme type kynnere jeg hadde gått med i et par uker, høyt i magen, og kun stramming av magen, ingen smerte. Jeg la ikke noenting i disse kynnerene, jeg hadde jo trodd fødselen var i gang SÅ mange ganger, og blitt like skuffet hver gang. Så dette falt jeg ikke for igjen.
Jeg satte meg for å spise frokost, og følte meg helt elendig, nesten syk. Hodepine, vondt i kroppen, og generell sykdomsfølelse. I tillegg var jeg i kjempedårlig humør. Det var nemlig dagen før overtidskontroll, noe jeg gruet meg enormt til. Som jeg har nevnt tidligere, så var det å måtte settes i gang min største frykt, jeg ville så gjerne føde på ABC, helt naturlig, og i vann. Dette ville jeg ikke få gjøre om jeg måtte settes i gang, for da måtte jeg føde på sykehuset. Jeg gråt og klagde, og hadde det rett og slett forferdelig. Jeg var på dette punktet overbevist om at nå var det for seint, nå kom ikke fødselen til å starte av seg selv og jeg kom til å måtte settes i gang og alt kom til å bli galt. Lite visste jeg at jeg faktisk var i gang med fødselen på dette tidspunktet, for denne dagen var det ikke kynnere, men ekte rier jeg kjente!

Dustin spurte om vi skulle droppe å dra til Sandvika kjøpesenter, som vi hadde planlagt. Han trengte nye bukser, og vi hadde et gavekort som måtte brukes. Jeg svarte at nei, jeg ville ut av huset. Selv om jeg følte meg elendig, jeg trengte distraksjoner. Og dessuten, så kunne kaaaaanskje det å gå litt rundt sette i gang fødselen?
Vi dro. Dustin prøvde omtrent alle klærne på Dressmann, mens jeg prøvde å vente tålmodig. Jeg var sliten, men fant ingen steder å sitte, så jeg tok en krakk ut av ett av prøverommene så jeg kunne sitte utenfor prøverommet. De var jo egentlig veldig vonde, disse kynnerne? Jeg burde kanskje time dem? Jeg plukket opp mobilen fra lommen og åpnet rieteller-appen, men lukket den igjen umiddelbart. Nei, den skuffelsen orket jeg ikke å kjenne på enda en gang.

.

Litt morsomt å tenke på at jeg tok disse bildene med vonde kynnere, totalt uvitende om at det var ekte rier jeg hadde, og at det bare minutter senere ville bli plutselig veldig dramatisk.

LIV OG DØD

Dustin fant bare en bukse, men hele 6 skjorter. Han betalte, og pratet alt for lenge med kassamannen, syntes jeg. Vi kom oss endelig ut av butikken. Klokken var 20:00 og vi hadde 1 time på oss før senteret stengte. Han trengte fortsatt flere bukser, og ville sjekke H&M. Vi tok rulletrappen opp til 2.etasje, og gikk akkurat av den da jeg plutselig kjente noe rart. Jeg bråstoppet og grep Dustin fort. “Enten tisset jeg på meg, eller så gikk vannet!!!!”. Dustins øyne lyste, og jeg sprang på toalettet. Synet som møtte meg der var jeg totalt uforberedt på, og det er brent inn i minnet mitt for alltid.
Det var hverken vannet som gikk, eller jeg som tisset på meg.

Det var blod. Masse, masse blod.

Jeg ble svimmel. Munnen ble tørr. Jeg stoppet å puste. Kunne ikke komme meg fort nok ut derfra. “Vi må dra med engang” sa jeg til Dustin, og vi sprang til bilen. Tårene flommet. Dustin kjørte fort, mens jeg ringte ABC.
“Jeg blør”, sa jeg.
“Er det mye?”
“Som en kraftig menstruasjon.”
“Da må du ringe føden på Ullevål.” Jeg fikk ikke puste. Tastet feil. Klarte endelig ringe Ullevål.
“Kjenner du liv?” spurte de. Det svartnet for meg. Når kjente jeg liv sist?

Jeg har aldri vært så redd noen gang. Jeg visste hva kraftig blødning betydde; morkakeløsning. Hvert sekund telte. Jeg gråt hele veien til sykehuset. Dustin var helt hvit i ansiktet, og slo alle fartsrekorder, vi hadde ikke kommet oss dit raskere med ambulanse. I det øyeblikket forsvant alt som heter keisersnitt, pitocin, vannfødsel, ABC, og jeg brydde meg ingen verdens ting lenger om hvordan fødselen ville gå. Alt som betydde noe var at babyen hadde det bra. Jeg kunne gjerne latt dem skjære den ut av meg uten bedøvelse på det tidspunktet, så lenge babyen overlevde. Det var alt jeg klarte å tenke på.

FØDSELEN ER I GANG

Jordmor ville sjekke bindet jeg hadde fått beskjed om å legge i trusen med en gang. Reaksjonen hennes da hun så det roet meg mer enn noen ord i verden kunne gjort.
“Åh, men det er jo ingenting.”
Monitor på. Hjertelyd umiddelbart, og jeg trakk pusten for første gang siden dramaet hadde startet. Babyen hadde det fint. TAKK GUD!!!!!!!!!!
Jeg ble nøye sjekket.
“Bare vanlig modningsblødning”, sa de. “Ingenting i veien med hverken morkake eller baby.”
“Men skal det virkelig blø så mye?”
“Jada, det er helt normalt.”

Jeg ble fortalt at fødselen var i gang, kynnerene jeg kjente var rier.
“Så det er slik ekte rier kjennes ut”. De var jo faktisk en del mer smertefulle en kynnerne jeg hadde gått med i flere uker, jeg hadde bare ikke vært bevisst på det siden jeg var så overbevist om at det var falsk alarm igjen. De hadde også blitt gradvis mer smertefulle, så gradvis at jeg nesten ikke merket det før jeg plutselig tenkte at dette gjør jo faktisk ganske vondt.
Siden jeg var førstegangsfødende, sendte de meg hjem. Fødselen kunne ta flere dager, eller riene kunne toppe opp igjen sa de.

På vei hjem måtte vi selvfølgelig stoppe på stam-stedet vår, Deli De Luca. Vi trodde jo dagen før termin var siste gangen, men det ble visst en gang til. Dustin gikk ut av bilen og kom rundt på min side og åpnet døren.
“Kommer du, eller?”
“Vent litt, jeg må bare bli ferdig med denne rien først.”
Klokken var 23:30, og akkurat det at jeg måtte bruke all energi på å konsentrere meg om riene skulle ha gitt meg et hint om at dette gikk fort, og jeg skulle egentlig vært på vei til sykehuset, ikke fra. Men slikt er vanskelig å vite som førstegangsfødende, og vi hadde jo nettopp blitt sendt hjem derfra, så vi trodde alt var som det skulle være.

Det aller siste bildet av magen min. Bildet er tatt klokken 00:49, bare 9 timer senere var babyen ute.

Matlysten var dårlig, men jeg klarte å presse i meg en rollerburger uten brød, og søtpotet fries. Dustin, derimot, var skrubbsulten og hev innpå den største burgeren noensinne. Vi var hjemme rundt 00:30. Jeg brukte lang tid på å pusse tenner og skifte til natt-tøy, jeg hadde rundt 2 minutter mellom hver rie til å få gjort så mye som mulig. Når riene begynte måtte jeg krype sammen på alle fire og bare puste, så vondt var det. Jeg var endelig klar for sengen 01:15, men nå var jo riene veldig vanskelige å håndtere? Akkurat slik de hadde sagt på ABC at var “cluet” for å komme inn. Jeg bestemte meg for å ringe ABC før jeg la meg.
“Det er ganske ille nå, jeg sliter med å ha kontroll. Skal jeg komme inn eller prøve å sove litt først?”
“Får du sove, da?”
Vi bestemte at jeg skulle prøve. Det gikk ikke. Riene ble gradvis mer og mer smertefulle, og til slutt var de så ille at jeg lå og klorte meg fast i lakenet og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Klokken 02:30 ringte jeg ABC igjen og fikk beskjed om å komme inn.
“Men hva om det er for tidlig, og vi blir sendt hjem? Vi har jo allerede vært der borte i dag.”
“Nei, kommer du inn nå, så blir du her”, lovte de.

Det var ikke bare bare å kle på seg og komme seg ut i bilen med sterke rier, men jeg klarte det på ett vis. Dustin kjørte rolig denne gangen, vi hadde det ikke travelt. Riene var verre i bilen siden jeg ikke kunne bøye meg ned på alle fire. Jeg hylte og skrek når de rev i, men nøt stillheten i pausene. Det snødde, og vi hadde veien helt for oss selv. Det var bare oss to, og snart skulle vi få møte det lille mirakelet vårt. Det var magisk ✨

AKTIV FØDSEL

Vi kom frem til ABC klokken 4 på natten. Jeg klarte nesten ikke hilse på jordmødrene siden jeg fikk en rie akkurat da vi kom inn. Dustin fortalte meg i ettertid at jeg der og da klemte hånden hans så hardt at han fikk merke etter gifteringen og måtte ta den av seg til fødselen var over. Jordmor Ingrid tok oss med til fødestuen, som var veldig stor og romslig med god plass til å gå rundt i ring. Den hadde en stor dobbelseng og et stort badekar, kjøleskap til all drikken vi hadde med, og dempet belysning.

.

Jeg skiftet til fødekjolen jeg hadde kjøpt, og så sjekket jordmor meg. Jeg var 4 cm, og fødselen var godt i gang! Hun begynte umiddelbart å tappe vann i badekaret, siden det var mitt store ønske å bruke vann som smertelindring. Det tok litt tid å fylle opp badekaret, så i mellomtiden gikk jeg rundt med prekestolen og klamret meg til den for harde livet når riene kom. De var kraftige og veldig på grensen til hva jeg klarte å håndtere.
Jordmor spurte rutinemessig om jeg ønsket noen form for smertelindring, som epidural, men jeg takket nei og sa at jeg ønsket å føde så naturlig som mulig. ABC tilbyr ikke epidural eller andre medikamenter, så hadde jeg takket ja til dette ville jeg blitt overført til Ullevål, og dette var jeg klar over.
Jeg fikk så tilbud om akupunktur, men takket nei til det også. Jeg er ikke noe fan av nåler.
“Men hva med en liten nål i pannen?” spurte jordmor.
“Hva kan en nål i pannen gjøre?”
“Den hjelper deg å slappe av.”
Slappe av. Jeg var solgt. Dustin ble helt sjokkert når han så jordmor stikke en nål i pannen min, han har sprøyteskrekk selv. Men for meg var det å slappe av den store nøkkelen til en god fødselsopplevelse, så jeg kunne gjort nesten hva som helst for det.

Badekaret var endelig fullt og jeg fikk hoppe oppi. FOR en følelse!! Effekten av varmt vann var enorm og umiddelbar. Med ett var riene lettere å håndtere, og jeg slappet mye bedre av. Jeg trodde først at det var vannet som var smertelindrende, men fant snart ut at det var varmen, ikke vannet, som hadde den store effekten. Etterhvert som jeg lå i badekaret, ble jo vannet kaldere, og da opplevde jeg å miste mer og mer kontroll over riene. Så fort vannet var varmt igjen, gjenvant jeg kontrollen omtrent umiddelbart. Faktisk var effekten så stor at da jeg fikk en rie mens jordmor holdt på å tappe varmt vann i vannet som var blitt litt for kaldt, merket jeg at jeg fikk gradvis kontroll over rien i takt med at vannet ble varmere. Det var veldig tydelig for Dustin og jordmor også.

.

Jeg slappet så godt av i det varme vannet og med nålen i pannen at jeg rett og slett døste av mellom riene. Flere ganger ble jeg revet ut av en eller annen drøm av en rie som kom rullende over meg. Riene var voldsomme og mer kraftige enn jeg var forberedt på, og jeg kunne nesten ikke bli liggende på rygg i badekaret når de kom. Flere ganger når en rie begynte å bygge seg opp kastet jeg meg rundt og satt på knærne mens jeg brukte alt av krefter på å puste meg gjennom bølgene av smerte. Jeg prøvde så godt jeg kunne å la rien få gjøre jobben sin, å la den komme og la det gjorde vondt. Det var tøft, og flere ganger klarte jeg ikke, kjempet i mot og hylte “JEG KLARER IKKE MER!!!”. Men for det meste klarte jeg utrolig nok å slappe av og gi etter, fullt klar over at akkurat dette gjorde rien mer intens. For jeg VILLE ha kraftige, intense rier, jeg visste at jo kraftigere riene var, jo mer effektive var de. Man vil jo at det skal åpne seg så fødselen går fremover.

Da klokken var 6 var det på tide å sjekke åpningen igjen. Jeg måtte ut av badekaret, og akkurat det var en grusom opplevelse. Det var kaldt og vanskelig, og jeg fikk en rie akkurat da jeg lå på sengen og ristet av kulde. Det var nok den aller verste rien jeg hadde. Jordmor sjekket meg og kunne konstantere at jeg var 7 cm. Jeg fikk helt sjokk. Fra 4 til 7 på to timer?!!! Jordmor, derimot, var ikke overrasket i det hele tatt. Hun hadde nok skjønt at dette gikk fort allerede før jeg ankom ABC. Jeg skjønte det først nå.

OVERGANGSFASEN

Tilbake i badekaret kom jeg inn i den mest intense fasen; overgangsfasen fra 8 til 10 cm. Den var akkurat det: intens. På forhånd hadde jeg øvd med Dustin hvordan han kunne massere meg for å lette på smerten under riene, men da riene kom taklet jeg ikke at at noen tok på meg. Både jordmor og Dustin prøvde å hjelpe meg ved å enten massere, stryke meg eller ta på meg på andre måter. Jeg nærmest slo dem vekk og ropte “IKKE TA PÅ MEG!!!”. Så snart rien var over ble jeg veldig flau og måtte unnskylde meg 😳
Men de tok det fint, vel vitende om at dette er typisk for overgangsfasen. Jeg ble også fryktelig varm, og på et tidspunkt så kvalm at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Jeg hadde overhodet ingen matlyst, og da Dustin prøvde å gi meg smoothie, fikk jeg halsbrann, så det klarte jeg ikke å drikke. Det gikk heller i Powerade, vitaminvann og saft.

Et sted mellom klokken 7 og 8 var det vaktskifte. Anne Merete kom og hilste på meg. Mye mulig det var på grunn av den deliriske fasen jeg var i, men jeg syntes Ingrid og Anne Merete var helt prikk like. Jeg skjønte at de var to forskjellige personer og at det var vaktskifte, men det gjorde ingenting, for de var jo akkurat den samme? (I ettertid ser jeg jo på bilder at de ligner ikke i det hele tatt, de har ikke engang samme hårfarge)
De sjekket åpningen igjen klokken 8, like før Ingrid skulle gå, og jeg var nå hele 9 cm. Denne babyen kom veldig snart! Ingrid gav meg en klem og sa at hun hadde ikke lyst til å dra hjem, for babyen var såååå nære å komme nå! Jeg fikk også tilbakemelding på at jeg var så flink og at det var veldig gøy å være jordmor for meg ❤️

Det var andre gangen jeg var ute av badekaret, og nå var jeg veldig sliten og orket ikke tanken på å klatre opp i det igjen. Jeg ble liggende på siden i sengen en stund og orket ikke reise meg selv om jeg helst ville krype sammen på alle fire under riene. Nå begynte jordmor å bli opptatt av at jeg måtte få i meg næring, jeg måtte ha energi til trykkefasen som var veldig nært forestående. Jeg hadde ikke lyst på noen ting. Dustin gav meg en energibar, men jeg bare så på den og holdt på å vrenge meg. Jeg bad om salte kjeks i steden. Akkurat i det jeg puttet en kjeks i munnen og begynte å tygge fikk jeg en ri, og den kjeksen endte med å bli værende i munnen min til rien var over, jeg klarte rett og slett ikke å tygge mens det stod på. Etter det orket jeg ikke mer mat, så en eneste kjeks ble alt jeg spiste i løpet av fødselen 😂

TRYKKEFASEN

Nå var klokken blitt 9, og jordmor sjekket meg igjen. Full åpning! “Nå går du på toalettet, og neste gang du får en ri, så trykker du” fikk jeg beskjed om. Ifølge jordmor var det litt avføring i veien som gjorde det litt vanskeligere for babyen å komme ned i bekkenet. Jeg ble svimmel av tanken på å trykke mens jeg satt på do, men jordmor forsikret meg at babyen ikke ville komme enda, den var for langt opp i bekkenet til det.
Dustin ble med for å passe på meg og støtte meg, og da rien kom, gjorde jeg som jordmor sa og prøvde å trykke.

Det er det mest smertefulle jeg noen gang har opplevd. Jeg hylte i sjokk, og det eksploderte mellom beina mine. Dustin ble veldig forskrekket, men skjønte fort at det var vannet som gikk, ikke babyen som spratt ut i toalettskålen 😂 I grunn veldig fint og hygienisk at alt vannet gikk i toalettet. Det kom flere rier, og jeg hylte og klamret meg til Dustin når jeg trykket.
Tilbake på rommet ble jeg sittende på kne ved sengen og trykke. Jordmor geleidet meg til hvordan jeg skulle bevege hoftene og bekkenet mens jeg trykket for å mer effektivt få babyen godt ned. Jeg skiftet mellom å knele og å stå på alle fire og holdt på slik en god stund før jeg kollapset sidelengs på sengen. På forhånd hadde jeg tenkt at jeg ikke ville føde på ryggen. Jeg ville aller helst føde i badekaret, eller på alle fire. Men akkurat der og da var badekaret for stort og høyt og tungt for meg å klatre opp i, og jeg orket ikke annet enn å ligge på siden, så der ble jeg liggende.

Selve pressriene var ingenting. Jeg merket dem nesten ikke, og kjente overhodet ingen trang til å trykke. Jeg bare trykket når de kom fordi jordmor gav meg beskjed om å gjøre det. Det var selve trykkingen som var så enormt smertefull, det var det vondeste med hele fødselen. Men likevel var det mye lettere å takle enn riene jeg hadde hatt. Denne trykkingen hadde jeg jo full kontroll over, det gjorde kun vondt når jeg trykket, og akkurat det kunne jeg styre. Jeg kunne stoppe smerten når jeg ville. Med riene jeg hadde tidligere i fødselen, kom smertene enten jeg ville det eller ikke, og skylte over meg med rå kraft. Det var mye vanskeligere å håndtere selv om det var mindre smertefullt enn trykkingen.

Jeg brukte all min kraft til å trykke, og smerten var så intens at jeg hylte og skrek av full hals, likevel var det ikke mye fremgang på en stund. Så sa jordmor noe til meg som satte fart på det hele: “Du bruker mye kraft på å skrike. Tenk heller at du skal bruke den kraften på å trykke, prøv å rette kraften nedover mot trykking i stedet for ut gjennom munnen”.
Noe så effektivt! På neste ri kunne jeg kjenne hodet komme ned mot åpningen, en helt syk følelse. Nå ville jordmor at jeg skulle snu meg på ryggen, men jeg nektet. Jeg var redd for å revne og hadde lest at å ligge på ryggen kan øke faren for å revne.
“Det er hvis du har ligget på ryggen under hele fødselen, slik som ved epidural”, sa jordmor. “Dessuten, om du ligger på ryggen, kan jeg se deg bedre og kommunisere bedre med deg om når du skal trykke og puste.”
Jeg gav etter til slutt, og tok i mot hjelp til å snu meg over på ryggen. Dustin ble liggende ved siden av meg i den store dobbeltsengen og holde meg i hånden. Nå var det en annen jordmor i rommet også, de er alltid to når babyen kommer.

ENDELIG

Jeg trykket, og kjente at hodet begynte å komme ut gjennom åpningen. Det tok all min kraft å trykke, og jeg var SÅ sliten. Noen ganger klarte jeg ikke å trykke hele rien, ettersom jeg var så sliten. Det var ikke noe gøy å kjenne hodet poppe tilbake inn mellom riene, det føltes som alle de enorme kreftene jeg la i trykkingen var bortkastet når hodet poppet tilbake. Men jordmor må ha skjønt hva jeg tenkte, for hun sa plutselig: “Selv om hodet popper tilbake mellom hver ri, så kommer det likevel noen millimeter frem hver gang. Det er fremgang selv om det ikke føles slik akkurat nå. Så bare fortsett å trykke!”.
På et tidspunkt tok jordmor tak i hånden min og førte den ned så jeg kunne kjenne hodet som var like innenfor åpningen. Det var helt sykt! Jeg ble sjokkert over hvor bløtt det var, og nesten litt bekymret. Jeg ville gjerne se, så jeg bad Dustin om å hente et speil. Han slapp hånden min for å reise deg, men akkurat da kom det en ri, og jeg strakte meg ut etter hånden hans og fikk nesten panikk når jeg ikke fikk tak i den. “DUSTIN!!!!” hylte jeg, og han måtte bare legge seg ned på sengen igjen med en gang. Da først gikk det opp for meg hvor enormt mye støtte jeg fant i bare å holde han i hånden.

Så, plutselig, ble hodet stående og poppet ikke tilbake da jeg stoppet å trykke. Da visste jeg at nå kom den, og jeg begynte å fikle med fødekjolen jeg hadde på meg. Dustin og jordmor skjønte hva jeg ville, og de rev i hver sin ende. En så genial kjole, de rev den lett av meg uten å ødelegge den, på grunn av alle knappene. Jeg skyndte meg også med å få av bikinioverdelen, og rakk det akkurat før neste ri kom.

Jeg trykket, og kunne både kjenne og se at hodet kom ut idet rien endte. Dermed trodde jeg resten ville komme på neste ri, så jeg stoppet å trykke. Men til min store overraskelse fortsatte jordmor å dra babyen ut. Jeg ble sjokkert, men tenkte at jeg burde kanskje fortsette å trykke, så jeg trykket litt til, og plutselig var babyen ute og på brystet mitt i samme øyeblikk.

Følelsen var overveldende.
UBESKRIVELIG.
Jeg la armene rundt babyen umiddelbart og tusen tanker gikk gjennom hodet mitt på engang. Følelsen av den lille brystkassen, som kjentes så skjør ut. Følelsen av at vi klarte det. Følelsen av ENDELIG. Endelig er du her. Følelsen av at øyeblikket jeg hadde ventet på hele livet var her. Følelsen av at verden stoppet opp. Følelsen av at verden ble til. Følelsen av at magi finnes.
I samme øyeblikk la jeg hodet bak over og skrek av all min kraft, men denne gangen uten lyd. Jeg skrek og gråt uten tårer eller lyd, fordi store, enorme følelser skylte over meg.
Jeg så på Dustin og vi kysset og lo, og gråt.
For et øyeblikk! ❤️
Jeg kysset det lille hodet og sa “Velkommen til verden dyrebare skatt. Jeg elsker deg”.

Den lille babyen skrek umiddelbart, men slappet av når jeg snakket til den. Vi ble liggende sånn en stund og bare nyte det lille mirakelet og alle følelsene som fylte oss, før jeg kom på noe.
“Hva er det for noe?” spurte jeg Dustin. Han måtte løfte på navlestrengen for å se.
“En gutt!” sa han oppspilt.
“Er du sikker?” Av en eller annen grunn ble jeg veldig overrasket. Jeg prøvde å se selv, men navlestrengen var i veien.
Jeg så på Dustin med tårevåte øyne.
“Daniel Leon”.
Han smilte med like tårevåte øyne, og nikket.
Jeg klemte den lille gutten min, kysset hodet og bare gjentok “Daniel. Min Daniel. Min dyrebare Daniel.”

.

Etter rundt 10 minutter satte jordmor to klyper på navlestrengen, som nå hadde blitt helt hvit etter at alt blodet i den hadde gått til Daniel. Dustin fikk litt instrukser, så klipte han navlestrengen. Akkurat det syntes jeg var så magisk; at jeg fødte Daniel mens Dustin var den som kuttet det fysiske båndet mellom oss og satte Daniel “fri” ut i verden ❤️

Morkaken kom 5 minutter senere. Den merket jeg ikke overhodet, det eneste jeg merket var at jordmor sa jeg måtte trykke, og det gjorde veldig vondt å trykke selv om jeg gjorde det forsiktig.
Jeg syntes ellers det gjorde veldig vondt i hele området “der nede” og ble litt bekymret, så jeg spurte jordmor om alt var i orden?
“Kjære deg, du har nettopp trykket ut en baby” sa hun med et smil og jeg følte meg litt dum 🙈 Av en eller annen grunn hadde jeg trodd at så snart babyen var ute ville all smerte opphøre. Jeg tenkte ikke på at man blir jo veldig øm og sår etter å ha fått huden tøyd så mye.

Jeg ble grundig sjekket, og jordmor kunne konstatere at jeg ikke hadde en eneste rift, og trengte ingen sting. Hurra!
“Etter fødsel klager mange på at det gjør så vondt i stingene”, sa jordmor. “Men du kommer til å kjenne det du og, for det er ikke stingene som gjør vondt, det er huden som har blitt strukket gul og blå.”
Det var likevel veldig deilig å slippe å sy, og jeg ble så imponert over kroppen min som hadde taklet hele fødselen med glans.
Jeg ble liggende med Daniel på brystet der hvor jeg hadde født (etter at jordmødrene hadde skiftet raskt på sengen og gitt meg en bleietruse), med Dustin ved siden av meg, og vi fikk ligge sånn uforstyrret i hele to timer. Det var så deilig! Å få disse to timene helt for oss selv til å bare bearbeide alle inntrykkene og trekke inn det nydelige synet av mirakelet vårt. Vi følte oss som verdens heldigste!

Daniel ble født klokken 9.58, og ikke før 12.30 kom jordmor tilbake for å veie og måle Daniel, og Dustin fikk litt veiledning i hvordan han skulle ta på bleie og svøpe Daniel. Så fikk jeg hjelp til å komme meg på toalettet og dusje vekk blod og gørr, og da jeg kom ut igjen på rommet stod Dustin med Daniel i armene og viste han snøen som dalte stille ned utenfor 💕

Barselrommet vårt var ikke klart, så vi fikk være på fødestuen noen timer til. Vi var helt utslitte nå, så vi la oss i sengen med Daniel mellom oss, og så sovnet vi alle tre, som en familie for aller første gang ❤️

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *