FødselGraviditet

Mine forberedelser til fødsel

Da jeg ble gravid, var noe av det første jeg tenkte på fødselen. Jeg hadde hørt skrekkhistorier om alvorlige rifter og fødselsskader, og tenkte først at jeg aldri i verden ville klare å føde. Fødselsangsten var enorm, og det hjalp ikke akkurat at jeg er høysensitiv og har verdens laveste smerteterskel.
Men jeg er kunnskapstørst av natur, og da mesteparten av tankevirksomheten min dreiet seg om fødsel, ble det naturlig å google i stykker alt jeg kunne om fødsel og fødselsskader.

I juli besøkte vi venner og familie i Texas, og blant dem var Talea, som bare var noen få uker lengre på vei enn meg med sitt barn nummer to. Vi pratet en del om fødsel, og fant ut at vi hadde samme syn. Hun hadde hatt en fantastisk fødsel med sin to år gamle datter, og anbefalte meg varmt en bok som hadde hjulpet henne: “Ina May’s Guide to Childbirth“. Så begeistret for denne boken var hun, at hun insisterte på å kjøpe den til meg.

Jeg er henne evig takknemlig. Denne boken har rett og slett blitt min bibel når det gjelder forberedelse til fødsel! Om du er gravid og skal føde anbefaler jeg denne boken, du bare MÅ lese den!!! Du finner den på Adlibris, og de har den på Amazon også. Den er til og med superbillig! Den er så vanvittig bra, og etter å bare ha lest noen få sider i den var jeg kurert for alt som heter frykt og fødselsangst.

Hele første halvdel av boken er en samling av sterke, fantastiske fødselshistorier, mens andre halvdel handler om det mer tekniske rundt fødsel. Ina May poengterer at vi kvinner er skapt til å føde barn, kroppen vår er programmert til det. Kvinner har født i tusenvis av år, og det er en av de mest naturligste tingene i livet. Vi må rett og slett lære oss å ha tro på at kroppen vår vet hva den gjør, og stole på den.

Her kommer ett innlegg om de tingene jeg har lært, både fra Ina May sin bok og fra et hav av forskningsartikler jeg har lest. Jeg har dessverre ikke kilder utenom Ina May, men de tingene jeg tar med her er ting jeg har sett går igjen i flere forskjellige forskninger, så jeg ser derfor på dem som troverdige. De gir også mening ut fra måten kroppen fungerer på.

Rier

Ordet “rie” defineres ifølge norsk ordbok som “anfall”, “plutselig smerte”, og “kort stund”. Man kan jo kanskje si at dette beskriver fødselsrier på en prikk. Men jeg er ikke helt enig. Det engelske ordet, “contraction” stemmer mye mer med hva en ri EGENTLIG er. En ri i seg selv er ikke et anfall eller en smerte. En ri er rett og slett en sammentrekning av livmoren, og rier kan faktisk være smertefrie. De er jo som regel det i begynnelsen av fødselen. Forskjellen på rier og kynnere, er et kynnerne er uvirksomme sammentrekninger, de trekker bare livmoren sammen litt her og der, såkalte “øvelses-rier”. Ekte rier, derimot, har en virkning; de gjør en jobb. Jobben deres er å åpne livmorhalsen, slik at babyen kan komme ut.

På grunn av smerten rier medfører, blir rier sett på som noe fælt, noe forferdelig. Det er litt dumt, for rier er jo egentlig noe bra, noe fantastisk! De gjør slik at babyen din kan komme ut. De har en mening, og du VIL ha rier. Spesielt GODE (sterke) rier. For uten rier, åpner det seg ikke, og da tar fødselen lenger tid og kan eventuelt ende i keisersnitt.
I stedet for å kalle rier for vonde eller fæle, kommer jeg til å kalle de for gode. Jo sterkere, jo bedre. Smerten rier medfører er en form for smerte som ikke skader deg, det er en form for smerte som faktisk er bra. Det er en smerte du vil ha.

Det høres kanskje sykt ut å VILLE ha smerte? Tro meg, jeg syntes også det først. Men etter å ha lest et hav av fødselshistorier, så ser jeg en sammenheng mellom de gode opplevelsene og de kvinnene som “tar i mot smertene”.

En kvinne i en fødsel som hadde stoppet opp beskrev for jordmor Ina May at riene føltes som et godslokomotiv som kom mot henne i full fart, og hun måtte kjempe for harde livet mot å bli overkjørt av det. Ina May svarte kvinnen “Slutt å løp i fra det, la det kjøre over deg”. Resultatet ble at fødselen plutselig kom i gang igjen og babyen var ute veldig kort tid etter.
Det mange kvinner gjør, er å kjempe i mot smerten. Men ved å kjempe i mot smerten, spenner man musklene, og da får ikke riene gjort jobben sin. Da åpner det seg ikke like bra, og fødselen tar lenger tid. I stedet må man “ta i mot” smerten, man må la riene rulle over seg, ønske dem velkommen, og overgi seg.

“Sphincter”- loven

Når det gjelder jobben riene gjør under fødselen (åpne livmorhalsen), snakker Ina May om noe hun kaller “The Sphincter Law”. En “sphincter” er en ring/lukkemuskel som er lukket i normal tilstand, og åpen i avslappet tilstand. Analkjertelen vår er blant annet en slik muskel, du har kanskje opplevd at det er vanskeligere å gå på do når du er på et sted du føler deg ubekvem? Det kan være skittent, det kan være lydt, det kan være kø utenfor, osv. Det finnes mange faktorer som gjør oss ubekvemme, men jeg tror de fleste av oss kan kjenne seg igjen i at det er så mye lettere å gå på do når vi er i fred og ro på et sted vi føler oss komfortabel.

Livmorhalsen er også en sphincter, og avhengig av at man slapper av for at den skal åpne seg. Under fødselen er det nettopp det riene gjør: de åpner livmorhalsen. Dette kan påvirkes av den fødendes sinnstilstand; er man stresset, redd, eller opplever urolige forhold, som for eksempel vaktbytte mellom jordmødre, så kan fødselen rett og slett “stoppe opp”, fordi man strammer muskulaturen og hindrer livmorhalsen i å slappe godt nok av til å fortsette å åpne seg (akkurat som når man kjemper i mot riene). Da jeg googlet rundt om fødsel kom jeg over flere artikler om forskning som har klart å påvise at f.eks jordmordbytte direkte påvirket varighet av fødsel.

Den gode nyheten er at dette betyr at man kan påvirke fødselen selv. Selv om man ikke kan gjøre noe med jordmorbytte, så er det mange andre ting man kan gjøre noe med. Å kjenne til Sphincter loven kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan hjelpe livmorhalsen å åpne seg; nøkkelen er å slappe av.

Ina May teoriserer at munnen og kjeven vår har direkte tilknytning til underlivet. Strammer vi kjeven, så strammer det seg der nede. En måte å hjelpe oss å slappe av i livmorhalsen på er dermed å slappe mest mulig av i kjeven. Dette kan man oppnå ved å lage lyder i så lavt register som mulig (“møøøøø”-lyder, stønnelyder osv), og “blåse tunge” (kan jeg si det? “Blow raspberries” på engelsk, men hva i all verden er det på norsk?). Å synge og å le kan også hjelpe oss å slappe av godt.
Jeg har snakket en del med Dustin om dette, at under fødselen er en av oppgavene hans å passe på at jeg slapper av i kjeven og ikke biter tennene hardt sammen. Jeg vil også gjerne at vi har en munter tone under fødselen, og ler masse. Heldigvis er jeg gift med akkurat han som har den beste humoren her på jorden 😄

Stress og avslapning

Siden nøkkelen til å få livmorhalsen til å åpne seg er å slappe av, har jeg tenkt nøye på to ting: faktorer som gjør meg stresset, og faktorer som får meg til å slappe av. I fødebrevet mitt til jordmor har jeg beskrevet de tingene som jeg vet gjør meg stresset, og som må unngås. Jeg vet for eksempel at jeg blir veldig stresset når jeg ikke hører hva andre sier eller jeg ikke forstår hva de mener, og hvis folk snakker om meg til noen i samme rom, men ikke til meg. Dette burde jordmor vite om slik at vi kan redusere disse faktorene så mye som mulig.

Når det gjelder å slappe av, er det som får meg til å slappe av aller mest her i verden Dustin selv. Helt siden jeg traff han har jeg blitt helt satt ut av hvilken evne han har til å få meg til å slappe av, bare ved å være i samme rom som han. Så det å ha han ved min side under fødselen er så klart obligatorisk.
Jeg vet også at dempet belysning, behagelig omgivelser og stille og ro rundt meg roer meg veldig, og et varmt bad er noe av det mest avslappende som finnes. Jeg må ha så lite folk rundt meg som mulig, helst bare Dustin og jordmor.
Alle disse tingene vet jeg at jeg får på ABC, der har de badekar og dempet belysning, og stille og ro. Så jeg håper så veldig at jeg får føde der.
I tillegg er jo snø som daler sakte ned utenfor noe av det vakreste og mest avslappende som fins, så jeg har en liten drøm om at det skal snø utenfor når jeg er i fødsel, men akkurat det kan man jo ikke planlegge… 😅

Frykt

En stor del av fødselen kan faktisk påvirkes av tankene våre, og her er det frykt som er den store skurken når fødsler går galt eller blir dårlige opplevelser. Frykt kan foreksempel gjøre at vi strammer livmorhalsen så den bruker lenger tid på å åpne seg. Noen mener også at selve smerten vi opplever ved en fødsel sitter i hodet, og er knyttet til frykt. Det som er sikkert, er i hvert fall at frykt forverrer smerte, det hører vi jo alle når vi skal få sprøyte; “ikke spenn musklene, da gjør det bare vondere”.

Hvis dette stemmer, så kan man jo styre veldig mye selv. Jeg hadde som sagt enorm fødselsangst da jeg først ble gravid, og var livredd for å føde. Her er jeg ikke alene, de aller fleste kvinner i dag er livredde for å føde, noen er faktisk så redde at de velger planlagt keisersnitt. Dette er jeg overhodet ikke i mot; om planlagt keisersnitt hjelper deg å slappe av, og ha en god fødselsopplevelse, så er det riktig for deg. Om epidural hjelper deg å slappe av og ha en god fødselsopplevelse, så er det riktig for deg.
MEN: det er også fullt mulig for deg å overkomme frykten totalt, og ha en fantastisk naturlig fødselsopplevelse uten noen inngrep. Det tror jeg på, etter å ha lest hundrevis av gode fødselshistorier.

For å håndtere min frykt, satte jeg meg ned for å finne ut hva det var jeg virkelig var redd for. Jeg googlet deretter i stykker akkurat det, og leste meg opp på forskning. Jeg leste også et helt hav av poisitive fødselshistorier, og jobbet med meg selv og måten jeg så på fødsel og smerte på. Om du har fulgt svangerskapsoppdateringene mine, så har du kanskje fått med deg at jeg hver eneste uke har besvart “fødselsforventninger” med noe slikt som: “Kjempespent!”, “Gleder meg!”, “Klarer ikke vente!” osv. Jeg hadde aldri trodd at en slik innstilling er mulig da jeg først ble gravid og frykten for å føde overveldet meg. Men det er det altså! Jeg gleder meg noe så VANVITTIG!!!!

En ting som gikk igjen i mange fødselshistorier, var hvor sterk og uovervinnelig man føler seg etter å ha født. Mange sier de føler seg som en superkvinne som kan klare hva som helst, og at det å ha klart å føde er den beste følelsen av “accomplishment” som finnes. Akkurat DEN følelsen vil jeg ha!!!!

Teknikker for å håndtere smerte

Når alt det mentale er på plass, og smerten likevel er overveldende, så har jeg for sikkerhetsskyld lest meg opp på teknikker for å håndtere (“overleve”) smerte, utenom smertestillende:

Fysisk kontakt: å få nedre del av ryggen massert kan være smertelindrende under riene, så Dustin og jeg har studert litt grep og teknikker så han kan hjelpe meg med det. Videre styres riene av hormonet oxytocin, som blant annet utløses ved fysisk kontakt. Mange jordmødre oppfordrer fedrene til å kysse den fødende, eller massere brystvortene, da dette kan gi kraftigere rier som får fortgang på fødselen. Det høres kanskje veldig pinlig ut, men det er den naturligste ting i verden.

Styrkende ord: en ting som også gikk igjen i mange fødselshistorier, var hvordan styrkende ord fra partneren fikk fødselen til å gå fortere fremover, og gav den fødende styrke og kraft til å håndtere riene. Jeg har pratet en del med Dustin om dette, da ord har stor effekt på meg. Under fødselen vil jeg trenge å høre masse motiverende og styrkende ord som “du er så flink”, “du klarer dette”, “du er sterk”, osv.

Vann: jeg har hørt at vann er veldig smertelindrende, og det trenger ikke være i et badekar; bare det å sitte under rennende vann i dusjen kan være nok. Nå har ABC heldigvis badekar, så dette planlegger jeg å bruke i stor grad.

Bevegelse: en av de største grunnene til at jeg ikke vil ha epidural er at jeg vil ha frihet til å bevege meg rundt omkring. Mange fødende sier at det hjelper veldig å kunne gå litt rundt, eller bøye seg fremover for å håndtere smertene.

Mat og drikke

Når man har kommet seg gjennom uendelige timer med rier, og pressriene endelig kommer, så krever det mer av kvinnen som nå må jobbe hardt med å trykke. Her har man ofte vært i fødsel og smerte i kanskje over et døgn allerede, og er helt utslitt. Mange fødsler som ender i keisersnitt eller andre inngrep skyldes rett og slett at kvinnen er helt totalt utmattet og ikke får til å trykke fordi hun ikke har flere krefter igjen.
Sliten blir man helt sikkert uansett, men jeg tror påfyll med energi, spesielt væske, er utrolig viktig under en fødsel. Jeg har kjøpt inn en del energirik mat som kjeks, sjokolade, proteinbarer osv, men i tilfelle jeg er en av dem som blir kvalm under fødsel og ikke klarer å spise, så har jeg kjøpt inn masse energirik drikke også, som sportsdrikker, juicer og smoothier (og sjokolademelk, så klart, som jeg har cravet under hele svangerskapet).

Rifter; det som øker risikoen

Jeg har en god nyhet til deg: rifter kan unngås!

Noe av det som går igjen mange steder, både i fødselshistoriene i boken til Ina May, i forskning, og i artikler skrevet av jordmødre og og leger, er at størrelsen på babyen ikke har noe å si for om man får rifter eller ikke. Det ser heller ut til at rifter har med måten fødselen foregår på. Når babyen trykkes gjennom fødselskanalen oppstår det et stort trykk på vevet rundt vaginalåpningen. Det er når trykket på dette vevet blir for stort for fort at rifter oppstår. Her har jeg listet opp noen av de faktorene som øker sjansen for rifter:

Epidural: en artikkel husker jeg gjorde inntrykk veldig fort da jeg nettopp hadde begynt min søken etter informasjon om rifter. En jordmor skrev om hvordan hun opplevde en økning i rifter blant fødende som fikk epidural sammenlignet med dem som ikke fikk det. Hun forklarte dette med at en kvinne uten epidural vil kjenne kroppens signaler til å bevege på seg eller endre stilling for å hjelpe babyen ned i fødselskanalen. Hun opplevde at fødende uten epidural plutselig kunne snu seg på alle fire, eller løfte en fot eller andre ting som de følte behov for der og da. Hun argumenterte også med at i trykkefasen kjenner man ikke hvor hardt man trykker med epidural, og i tillegg gjør epidural at man må ligge på ryggen mesteparten av fødselen, noe som er ugunstig både med tanke på både fødselens varighet, og faren for rifter.

Fødestilling: det å ligge lenge på rygg, som man blant annet må med epidural eller fostermonitor, ser ut til å ha en negativ innvirkning på rifter. Man kan forklare det med at i denne stillingen har bekkenet minst åpning, og fødselskanalen peker litt oppover, noe som gjør at kvinnen må bruke mye mer kraft for å trykke babyen ut. Dette øker presset på vevet rundt vaginalåpningen betraktelig.

Frykt: en av farene ved frykt er at man i panikk kan kjempe i mot trykkingen, og trykke “feil” vei, altså knipe igjen. Dette fører til et økt og ugunstig trykk på vevet rundt vaginalåpningen, som øker faren for rifter. Det kan også øke risikoen for at babyen setter seg fast i bekkenet, og fødselen tar lenger tid. Frykt er en av dine verste fiender på alle stadier under fødselen, så om du har fødselsangst eller opplever at du er veldig redd for å føde, vil jeg anbefale deg om å be om å få snakke med noen, enten jordmor eller psykolog. Det finnes mye god hjelp å få, og frykt kan overvinnes! 🙂

Som en følge av disse tre tingene jeg fant ut, har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil ha epidural, og jeg vil ikke føde på ryggen. Nå må jeg jo nevne at å føde på rygg med epidural ikke betyr at du får en rift, mange føder slik uten rifter overhodet. Men det ser ut som det øker faren for rifter, om man ser på statistikken.

Rifter; det som minsker risikoen

Så til det forebyggende, hva kan man gjøre selv for å unngå rifter?

Kegeløvelser: kegeløvelser er knipeøvelser der man trener opp musklene i bekkenet til å bære babyen, føde den, og heles etterpå. En godt trent bekkenmuskulatur er elastisk og takler trykket av en baby som kommer ut mye bedre, så å trene knipeøvelser en av de mest effektive tingene du kan gjøre selv for å forebygge rifter. Ikke hopp over dette, det er aldri for sent å begynne!

Perineal massasje: det er litt omdiskutert om dette har effekt, men jeg ble i hvert fall anbefalt dette av min jordmor på ABC. Det er fryktelig ubehagelig å gjøre, og jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke vært noe flink her. Perineal massasje med en god olje skal visstnok øke elastisiteten i huden rundt vaginalåpningen, noe som minsker faren for rifter.

Hydrering: tørr hud er mindre elastisk, det sier seg selv. Så her gjelder å sørge for at man får i seg nok væske helt i begynnelsen av fødselen.

Unngå barbering/voksing: dette er min helt egen teori som jeg ikke har fra noen forskning eller noe. Jeg får veldig tørr, sår og nuppete hud når jeg barberer, så jeg tenker at dette ikke er noe gunstig å ha rundt vaginalåpningen når jeg skal trykke ut en baby. Tørr hud er jo som sagt mindre elastisk.

Pust mellom trykking: når babyen er på vei ut legges det stort trykk på huden rundt vaginalåpningen. Skjeden vår er jo skapt for å kunne la en baby passere, men den må få tid til å utvide seg. Om babyen kommer for fort, blir presset for stort for fort, og faren for rifter øker betraktelig. Man vil dermed ikke at babyen skal komme ut på færrest mulig trykk. Man kan selv prøve å sakke ned noe ved å puste (IKKE trykke motsatt vei). Pressrier er sterke, og mange fødende sier det er helt umulig å stå i mot trykketrangen. Et godt råd Ina May nevner, er derfor å puste, det er nesten umulig å trykke og puste samtidig. Man kan for eksempel se for seg at man balanserer en liten ball på pusten sin mens man puster ut, for å unngå å trykke for mye og for hardt.

Labor Battle Plan

Som en konklusjon av all informasjonen jeg har funnet ut, har jeg utarbeidet en slags “plan” for når fødselen endelig starter. Man kan jo ikke planlegge en fødsel, så klart, men man kan absolutt forberede seg! Denne planen er mest en forberedelse og en hjelpetråd under fødselen, med påminnelser av alle de tingene jeg mener er viktige for meg å huske under fødselen. Jeg kaller den “Labor Battle Plan”, og den er delt i tre:

  • Første fase (Stage 1): Den inaktive fasen, da er vi hjemme hele tiden, og den kan vare lenge, av og til i dagevis (tidspunktene jeg har skrevet i planen er helt feil, så se bortifra dem). Her er det mest viktige å sove og slappe av så mye som mulig, rett og slett samle energi til de mer krevende fasene.
  • Andre fase (Stage 2): Den aktive fasen; når man når 4cm åpning sier man at man er i aktiv fødsel. Det er gjerne her man drar til sykehuset, og riene er sterke og krever mye energi å komme seg gjennom. Her har jeg skrevet styrkende ord til meg selv og påminnelser om de tingene jeg har lært.
  • Tredje fase (Stage 3): Overgangsfasen, når man går fra 8 til 10 cm åpning, og rett før trykkefasen. Denne fasen er veldig intens, og man kan bli kvalm, kaste opp, bli sint og si stygge ting til jordmor eller partner. Her har jeg rett og slett skrevet til Dustin i stedet for meg selv, og tatt med en advarsel til han om at jeg kanskje blir sint.

.

Trykkefasen har jeg rett og slett ikke tatt med, ettersom her går ting fort, og man er travelt opptatt med å trykke. Jeg regner med at her vil jordmor være til stede og geleide meg gjennom alt som skjer.

Jeg føler meg så enormt klar nå, jeg gleder meg til å føde! Jeg håper bare at jeg får føde naturlig, min aller største frykt (utenom sikkerhet for meg og barnet, såklart), er å måtte ta keisersnitt. Det jeg er redd for, er hvordan jeg skal håndtere mentalt å ikke få føde barnet mitt. Jeg ble selv født med hastekeisersnitt hvor mamma lå i full narkose, og hun har fortalt at hun slet etterpå med at hun følte seg så snytt for fødselen, og at det gjorde vondt at når hun først holdt meg, så hadde mange andre sykepleiere og leger holdt meg allerede. Hun fikk ikke “være der”når jeg kom til verden, og “se” meg bli født.
Akkurat dette er jeg livredd for. Jeg har sååå lyst til å føde, å se barnet mitt bli født, og være den første som får holde babyen min. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg ville taklet det om det skulle ende i et keisersnitt, spesielt om jeg blir lagt i narkose. Jeg sliter også veldig med hvordan jeg skal forberede meg mentalt på det, så om noen har noen tips, vær så snill og del!

Nå kan i hvert fall babyen bare komme! Jeg har amerikansk termin på søndag og norsk termin om en uke, og jeg kan rett og slett ikke bli mere klar! Kom snart, lille, skjønne ❤️

One thought on “Mine forberedelser til fødsel

  1. Veldig bra Benedicte ! Alt dette skulle jeg visst om før jeg fødte mine fem barn. Jeg skal anbefale min datter og andre rundt meg som venter barn. 👏👏👏

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *