Barsel

Mine forberedelser til fødsel – Hvordan gikk det?

Posted on

Da jeg var 39 uker på vei, postet jeg dette innlegget om mine forberedelser til fødselen.
I dag er det 4 uker siden jeg fødte Daniel, så da tenkte jeg at det er på tide å gå gjennom forberedelsene mine, og se litt på hva som fungerte, og hva som ikke fungerte. Deler fra originalposten er uthevet i kursiv rosa, bare scroll forbi dem om du ikke er interessert i å lese dem igjen. Ikke alt fra originalen er med, så om du er interessert i å lese mer om det jeg skrev under forberedelsene, så anbefaler jeg deg å sjekke ut linken ovenfor.

Her er oppsummeringen:

Rier

På grunn av smerten rier medfører, blir rier sett på som noe fælt, noe forferdelig. Det er litt dumt, for rier er jo egentlig noe bra, noe fantastisk! De gjør slik at babyen din kan komme ut. De har en mening, og du VIL ha rier. Spesielt GODE (sterke) rier. For uten rier, åpner det seg ikke, og da tar fødselen lenger tid og kan eventuelt ende i keisersnitt. I stedet for å kalle rier for vonde eller fæle, kommer jeg til å kalle de for gode. Jo sterkere, jo bedre. Smerten rier medfører er en form for smerte som ikke skader deg, det er en form for smerte som faktisk er bra. Det er en smerte du vil ha. Det høres kanskje sykt ut å VILLE ha smerte? Tro meg, jeg syntes også det først. Men etter å ha lest et hav av fødselshistorier, så ser jeg en sammenheng mellom de gode opplevelsene og de kvinnene som “tar i mot smertene”. En kvinne i en fødsel som hadde stoppet opp beskrev for jordmor Ina May at riene føltes som et godslokomotiv som kom mot henne i full fart, og hun måtte kjempe for harde livet mot å bli overkjørt av det. Ina May svarte kvinnen “Slutt å løp i fra det, la det kjøre over deg”. Resultatet ble at fødselen plutselig kom i gang igjen og babyen var ute veldig kort tid etter. Det mange kvinner gjør, er å kjempe i mot smerten. Men ved å kjempe i mot smerten, spenner man musklene, og da får ikke riene gjort jobben sin. Da åpner det seg ikke like bra, og fødselen tar lenger tid. I stedet må man “ta i mot” smerten, man må la riene rulle over seg, ønske dem velkommen, og overgi seg.

Jeg fokuserte veldig på dette, og da fødselen begynte tok det en stund før jeg skjønte at jeg faktisk hadde ekte rier, jeg trodde det var kynnere veldig lenge (sjekk her om du ikke har lest fødselshistorien min, eller vil lese den en gang til). Da jeg skjønte at det var ordentlige rier, tok de seg opp veldig fort, og var plutselig veldig smertefulle.
Jeg fant ut at det som hjalp meg aller best under riene, var å bøye meg fremover på alle fire. Da vi kom på fødestuen, tilbragte jeg mesteparten av den aktive fasen i badekaret, noe som var helt fantastisk. Det varme vannet gav meg god kontroll, og gjorde det mye lettere å håndtere riene.

Selve riene i seg selv var enormt kraftige, mye mer sterke og voldsomme enn jeg hadde forventet. De skylte over meg med rå kraft , og jeg følte meg som en liten dukke i vannkanten som ble kastet rundt av kraftige bølger. Likevel klarte jeg å gi meg hen til disse bølgene, og la de kaste meg rundt. Det tok alt jeg hadde, og gjorde riene MYE kraftigere. Men også mere effektive. Fødselen gikk ekstremt rask til å være førstegangsfødende, og jeg tror mye av grunnen til dette er måten jeg håndterte riene på. Fra jeg kom inn i den aktive fasen (4cm åpning) klokken 4, tok det under 6 timer før babyen var ute (klokken 09:58)!

“Sphincter”- loven

En “sphincter” er en ring/lukkemuskel som er lukket i normal tilstand, og åpen i avslappet tilstand. Analkjertelen vår er blant annet en slik muskel. Livmorhalsen er også en sphincter, og avhengig av at man slapper av for at den skal åpne seg. Under fødselen er det nettopp det riene gjør: de åpner livmorhalsen. Dette kan påvirkes av den fødendes sinnstilstand; er man stresset, redd, eller opplever urolige forhold, som for eksempel vaktbytte mellom jordmødre, så kan fødselen rett og slett “stoppe opp”, fordi man strammer muskulaturen og hindrer livmorhalsen i å slappe godt nok av til å fortsette å åpne seg (akkurat som når man kjemper i mot riene). Da jeg googlet rundt om fødsel kom jeg over flere artikler om forskning som har klart å påvise at f.eks jordmordbytte direkte påvirket varighet av fødsel. Å kjenne til Sphincter loven kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan hjelpe livmorhalsen å åpne seg; nøkkelen er å slappe av. Ina May teoriserer at munnen og kjeven vår har direkte tilknytning til underlivet. Strammer vi kjeven, så strammer det seg der nede. En måte å hjelpe oss å slappe av i livmorhalsen på er dermed å slappe mest mulig av i kjeven. Dette kan man oppnå ved å lage lyder i så lavt register som mulig (“møøøøø”-lyder, stønnelyder osv), og “blåse tunge” (kan jeg si det? “Blow raspberries” på engelsk, men hva i all verden er det på norsk?). Å synge og å le kan også hjelpe oss å slappe av godt. Jeg har snakket en del med Dustin om dette, at under fødselen er en av oppgavene hans å passe på at jeg slapper av i kjeven og ikke biter tennene hardt sammen. Jeg vil også gjerne at vi har en munter tone under fødselen, og ler masse.

Angående Sphincter-loven er jo hovedmålet å hjelpe livmorhalsen å åpne seg ved å slappe mest mulig av, og også å gjøre ting med munnen som kan ha direkte påvirkning på underlivet. Det med å slappe av fikk meg til å ta i mot tilbudet om en akupunktur-nål i pannen, og det i kombinasjon med de varme vannet hjalp 100%. Jeg slappet så veldig av at jeg flere ganger sovnet mellom riene, og ble revet ut av forskjellige drømmer da riene kom.

Når det gjelder munn-teknikkene, å unngå å stramme kjeven, og lage lyder og så videre, så fikk vi ikke bruk for dette i det hele tatt, da fødselen gikk enormt raskt, og jeg rakk aldri å oppleve noen form for at det gikk tregt og at jeg måtte hjelpe livmorhalsen å åpne seg. Den gikk fra 4cm til full åpning på bare 5 timer 😅

Stress og avslapning

Siden nøkkelen til å få livmorhalsen til å åpne seg er å slappe av, har jeg tenkt nøye på to ting: faktorer som gjør meg stresset, og faktorer som får meg til å slappe av. I fødebrevet mitt til jordmor har jeg beskrevet de tingene som jeg vet gjør meg stresset, og som må unngås. Jeg vet for eksempel at jeg blir veldig stresset når jeg ikke hører hva andre sier eller jeg ikke forstår hva de mener, og hvis folk snakker om meg til noen i samme rom, men ikke til meg. Dette burde jordmor vite om slik at vi kan redusere disse faktorene så mye som mulig. Når det gjelder å slappe av, er det som får meg til å slappe av aller mest her i verden Dustin selv. Helt siden jeg traff han har jeg blitt helt satt ut av hvilken evne han har til å få meg til å slappe av, bare ved å være i samme rom som han. Så det å ha han ved min side under fødselen er så klart obligatorisk. Jeg vet også at dempet belysning, behagelig omgivelser og stille og ro rundt meg roer meg veldig, og et varmt bad er noe av det mest avslappende som finnes. Jeg må ha så lite folk rundt meg som mulig, helst bare Dustin og jordmor. I tillegg er jo snø som daler sakte ned utenfor noe av det vakreste og mest avslappende som fins, så jeg har en liten drøm om at det skal snø utenfor når jeg er i fødsel, men akkurat det kan man jo ikke planlegge… 

De ytre faktorene som stresser meg var ikke til stede. Jordmor hadde lest fødebrevet, og var så flink å passe på at jeg forstod alt som ble sagt. Hun forklarte ting nøye for meg under fødselen, og snakket ikke om meg til andre i rommet. Hun var bare absolutt best (Altså, begge to, både Ingrid som var jordmor i begynnelsen/mesteparten av fødselen, og Anne Merete som var jordmor da Daniel ble født)!
I tillegg var alle faktorene som hjelper meg å slappe av tilstede: Det var kun jordmor og Dustin i rommet mesteparten av fødselen (pluss en til jordmor akkurat i det Daniel ble født), Dustin var ved min side hele tiden, det var dempet belysning, stille og rolig, og jeg fikk ligge i badekar så mye jeg ville. I tillegg til alt dette snødde det til og med utenfor, akkurat slik jeg hadde drømt om!

Nå var det jo et vaktbytte midt i fødselen, men det skjedde da jeg var i overgangsfasen, som er veldig intens. På det tidspunktet var jeg delirisk, og trodde de to forskjellige jordmødrene så HELT like ut (de ligner ikke overhodet i virkeligheten), og kunne derfor ikke brydd meg mindre om vaktbyttet. Det er jo en bra ting, for da påvirket det meg ikke overhodet 😂

Frykt

En stor del av fødselen kan faktisk påvirkes av tankene våre, og her er det frykt som er den store skurken når fødsler går galt eller blir dårlige opplevelser. Frykt kan foreksempel gjøre at vi strammer livmorhalsen så den bruker lenger tid på å åpne seg. Noen mener også at selve smerten vi opplever ved en fødsel sitter i hodet, og er knyttet til frykt. Det som er sikkert, er i hvert fall at frykt forverrer smerte, det hører vi jo alle når vi skal få sprøyte; “ikke spenn musklene, da gjør det bare vondere”.

Jeg var overhodet ikke redd under fødselen, kun veldig fokusert på å håndtere akkurat her og nå. Om frykt faktisk forverrer smertene tror jeg kan stemme, både riene og det å trykke/føde gjorde enormt vondt, men var ikke uhåndterbart. Jeg hadde nok taklet en god del vondere før det hadde vært for mye, og kan dermed si at det ikke var så smertefullt som jeg hadde trodd, selv om det virkelig var kraftige saker. Men det å bli operert for cochlea implantat i hodet, og få kortison-innsprøyting i kjeven pga skade, det var faktisk ti ganger verre enn å føde. Mye av det som gjør fødsel til en så enorm ting, er jo ikke bare smertene i seg selv, men alle kreftene og energien riene krever av deg. Som sagt, det er virkelig kraftige saker, selv om det kanskje ikke er så vondt som man skal ha det til.

Teknikker for å håndtere smerte

Fysisk kontakt: å få nedre del av ryggen massert kan være smertelindrende under riene, så Dustin og jeg har studert litt grep og teknikker så han kan hjelpe meg med det. Videre styres riene av hormonet oxytocin, som blant annet utløses ved fysisk kontakt. Mange jordmødre oppfordrer fedrene til å kysse den fødende, eller massere brystvortene, da dette kan gi kraftigere rier som får fortgang på fødselen. Det høres kanskje veldig pinlig ut, men det er den naturligste ting i verden.

Fysisk kontakt ble en ikke-ting for meg. Både Dustin og jordmor prøvde å massere meg, klappe meg på ryggen, stryke meg på kinnet osv under riene, men til min store overraskelse reagerte jeg med å skrike “ikke rør meg!!!” og slo bort hendene deres. Det hadde jeg ikke sett for meg 😂
Riene krevde rett og slett så mye av meg at jeg måtte bruke all min energi på å konsentrere meg om dem, og taklet ikke noen form for ytre stimuli mens det pågikk.
Under trykkefasen, derimot, måtte Dustin holde meg i hånden hele tiden, det var en enorm støtte.

Styrkende ord: en ting som også gikk igjen i mange fødselshistorier, var hvordan styrkende ord fra partneren fikk fødselen til å gå fortere fremover, og gav den fødende styrke og kraft til å håndtere riene. Jeg har pratet en del med Dustin om dette, da ord har stor effekt på meg. Under fødselen vil jeg trenge å høre masse motiverende og styrkende ord som “du er så flink”, “du klarer dette”, “du er sterk”, osv.

Både jordmor og Dustin gav meg mye støtte og oppmuntring under fødselen, og det var flere ganger når jeg mistet kontroll over riene og skrek “jeg klarer ikke mer!” at de ropte jo, dette klarer du! Det gav meg styrke til å komme meg gjennom de rå kreftene som skylte over meg.

Vann: jeg har hørt at vann er veldig smertelindrende, og det trenger ikke være i et badekar; bare det å sitte under rennende vann i dusjen kan være nok.

Dette kan jeg absolutt bekrefte!!! Men det er ikke vannet, faktisk, det er varmen som er smertelindrende. Det var flere ganger vannet i badekaret ble kaldt, og de måtte fylle på med varmt vann. De riene jeg fikk mens vannet var kaldt var mye vondere og vanskeligere å håndtere enn de jeg fikk når vannet var varmt. På et punkt fikk jeg en ri mens jordmor holdt på å fylle varmt vann, og jeg kunne kjenne hvordan jeg gjenvant kontroll over rien i takt med at vannet ble varmere. Det var ganske sykt, og så virksomt at det til og med var synlig for Dustin og jordmor.

Bevegelse: Mange fødende sier at det hjelper veldig å kunne gå litt rundt, eller bøye seg fremover for å håndtere smertene.

Det kan jeg bekrefte. Hvis jeg fikk rier mens jeg ikke var i badekaret, fikk jeg en enorm trang til å bøye meg fremover og stå på alle fire. Å gå rundt omkring hjalp litt, men jeg måtte ha prekestol å klynge meg til for å ikke kollapse.

Mat og drikke

Når man har kommet seg gjennom uendelige timer med rier, og pressriene endelig kommer, så krever det mer av kvinnen som nå må jobbe hardt med å trykke. Her har man ofte vært i fødsel og smerte i kanskje over et døgn allerede, og er helt utslitt. Mange fødsler som ender i keisersnitt eller andre inngrep skyldes rett og slett at kvinnen er helt totalt utmattet og ikke får til å trykke fordi hun ikke har flere krefter igjen. Sliten blir man helt sikkert uansett, men jeg tror påfyll med energi, spesielt væske, er utrolig viktig under en fødsel. Jeg har kjøpt inn en del energirik mat som kjeks, sjokolade, proteinbarer osv, men i tilfelle jeg er en av dem som blir kvalm under fødsel og ikke klarer å spise, så har jeg kjøpt inn masse energirik drikke også, som sportsdrikker, juicer og smoothier (og sjokolademelk, så klart, som jeg har cravet under hele svangerskapet).

Siden jeg er en “foodie”, var jeg overbevist om at jeg måtte ha masse mat under fødselen. Jeg er nemlig av typen som er konstant sulten. Men der tok jeg feil, jeg hadde overhodet ikke lyst på noen verdens ting, en liten saltkjeks var alt jeg klarte å spise under hele fødselen.
Dermed ble all drikken vi hadde kjøpt redningen, jeg drakk vitaminvann, powerrade og saft. Dessverre funket ikke smoothie, jeg fikk halsbrann umiddelbart hver gang jeg tok en slurk.
Men heldigvis var det nok, jeg hadde krefter til å trykke, og fødselen gikk over all forventning.

Rifter; det som øker risikoen

Epidural: en artikkel husker jeg gjorde inntrykk veldig fort da jeg nettopp hadde begynt min søken etter informasjon om rifter. En jordmor skrev om hvordan hun opplevde en økning i rifter blant fødende som fikk epidural sammenlignet med dem som ikke fikk det. Hun forklarte dette med at en kvinne uten epidural vil kjenne kroppens signaler til å bevege på seg eller endre stilling for å hjelpe babyen ned i fødselskanalen. Hun opplevde at fødende uten epidural plutselig kunne snu seg på alle fire, eller løfte en fot eller andre ting som de følte behov for der og da. Hun argumenterte også med at i trykkefasen kjenner man ikke hvor hardt man trykker med epidural, og i tillegg gjør epidural at man må ligge på ryggen mesteparten av fødselen, noe som er ugunstig både med tanke på både fødselens varighet, og faren for rifter.

Jeg hadde ikke Epidural.

Fødestilling: det å ligge lenge på rygg, som man blant annet må med epidural eller fostermonitor, ser ut til å ha en negativ innvirkning på rifter. Man kan forklare det med at i denne stillingen har bekkenet minst åpning, og fødselskanalen peker litt oppover, noe som gjør at kvinnen må bruke mye mer kraft for å trykke babyen ut. Dette øker presset på vevet rundt vaginalåpningen betraktelig.

Jeg endte faktisk opp med å føde på ryggen. Men ifølge jordmor er det når man ligger lenge på rygg at det øker faren for rifter, da jeg ble snudd over på ryggen var hodet allerede på vei ut åpningen, noe som betyr at alt vevet rundt allerede var utsatt for masse trykk hadde blitt strukket en god del.
Før dette hadde jeg stått mye på kne og på alle fire mens jeg trykket, og også ligget litt på siden i sengen.

Frykt: en av farene ved frykt er at man i panikk kan kjempe i mot trykkingen, og trykke “feil” vei, altså knipe igjen. Dette fører til et økt og ugunstig trykk på vevet rundt vaginalåpningen, som øker faren for rifter. Det kan også øke risikoen for at babyen setter seg fast i bekkenet, og fødselen tar lenger tid.

Jeg kjente overhodet ingen frykt hverken før, under eller etter fødselen.

Rifter; det som minsker risikoen

Kegeløvelser: kegeløvelser er knipeøvelser der man trener opp musklene i bekkenet til å bære babyen, føde den, og heles etterpå. En godt trent bekkenmuskulatur er elastisk og takler trykket av en baby som kommer ut mye bedre, så å trene knipeøvelser en av de mest effektive tingene du kan gjøre selv for å forebygge rifter.

Dette var jeg flink til, og føler selv jeg hadde en godt trent bekkenmuskulatur før fødselen.

Perineal massasje: det er litt omdiskutert om dette har effekt, men jeg ble i hvert fall anbefalt dette av min jordmor på ABC. Det er fryktelig ubehagelig å gjøre, og jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke vært noe flink her. Perineal massasje med en god olje skal visstnok øke elastisiteten i huden rundt vaginalåpningen, noe som minsker faren for rifter.

Dette var jeg IKKE flink til… Tror bare jeg gjorde det 1 eller 2 ganger 😬

Hydrering: tørr hud er mindre elastisk, det sier seg selv. Så her gjelder å sørge for at man får i seg nok væske helt i begynnelsen av fødselen.

Jeg drakk masse, både vann, vitaminvann, powerrade og saft. Jeg var stortsett tørst hele tiden, så det var ikke vanskelig.

Unngå barbering/voksing: dette er min helt egen teori som jeg ikke har fra noen forskning eller noe. Jeg får veldig tørr, sår og nuppete hud når jeg barberer, så jeg tenker at dette ikke er noe gunstig å ha rundt vaginalåpningen når jeg skal trykke ut en baby. Tørr hud er jo som sagt mindre elastisk.

Jeg var ubarbert, kun litt trimmet 😬

Pust mellom trykking: når babyen er på vei ut legges det stort trykk på huden rundt vaginalåpningen. Skjeden vår er jo skapt for å kunne la en baby passere, men den må få tid til å utvide seg. Om babyen kommer for fort, blir presset for stort for fort, og faren for rifter øker betraktelig. Man vil dermed ikke at babyen skal komme ut på færrest mulig trykk. Man kan selv prøve å sakke ned noe ved å puste (IKKE trykke motsatt vei). Pressrier er sterke, og mange fødende sier det er helt umulig å stå i mot trykketrangen. Et godt råd Ina May nevner, er derfor å puste, det er nesten umulig å trykke og puste samtidig. Man kan for eksempel se for seg at man balanserer en liten ball på pusten sin mens man puster ut, for å unngå å trykke for mye og for hardt.

Her var jordmor helt gull! Hun gav meg klare ordre: “Trykk!”, “Pust!”osv. Jeg bare gjorde som hun sa, og slapp å tenke så mye.

Resultatet: Jeg fikk ikke en eneste rift! Hurra!

Labor Battle Plan

Som en konklusjon av all informasjonen jeg har funnet ut, har jeg utarbeidet en slags “plan” for når fødselen endelig starter. Man kan jo ikke planlegge en fødsel, så klart, men man kan absolutt forberede seg! Denne planen er mest en forberedelse og en hjelpetråd under fødselen, med påminnelser av alle de tingene jeg mener er viktige for meg å huske under fødselen. Jeg kaller den “Labor Battle Plan”, og den er delt i tre:

  • Første fase (Stage 1): Den inaktive fasen, da er vi hjemme hele tiden, og den kan vare lenge, av og til i dagevis (tidspunktene jeg har skrevet i planen er helt feil, så se bortifra dem). Her er det mest viktige å sove og slappe av så mye som mulig, rett og slett samle energi til de mer krevende fasene.
  • Andre fase (Stage 2): Den aktive fasen; når man når 4cm åpning sier man at man er i aktiv fødsel. Det er gjerne her man drar til sykehuset, og riene er sterke og krever mye energi å komme seg gjennom. Her har jeg skrevet styrkende ord til meg selv og påminnelser om de tingene jeg har lært.
  • Tredje fase (Stage 3): Overgangsfasen, når man går fra 8 til 10 cm åpning, og rett før trykkefasen. Denne fasen er veldig intens, og man kan bli kvalm, kaste opp, bli sint og si stygge ting til jordmor eller partner. Her har jeg rett og slett skrevet til Dustin i stedet for meg selv, og tatt med en advarsel til han om at jeg kanskje blir sint.

.

Denne fikk vi nesten ikke bruk for, da fødselen gikk ekstremt raskt. Jeg hadde veldig effektive rier og rakk aldri å føle på at vi måtte “hjelpe” livmorhalsen å åpne seg osv. Likevel, det å ha laget planen og gått gjennom den sammen, var gull verdt. Vi visste begge akkurat hva som skjedde, og hva vi måtte gjøre/ikke gjøre under de forskjellige fasene av fødselen. Det var ikke snev av frykt, engstelse, forvirring eller usikkerhet hos noen av oss, og jeg tror dette bidro i aller størst grad til at fødselen ble en så enormt fantastisk opplevelse!

Som en konklusjon kan jeg si at alle forberedelsene mine var GULL VERDT. Jeg fikk ikke bruk for absolutt alt jeg forberedte meg for, men det forventet jeg heller ikke. Det aller viktigste er at jeg var klar for hva enn som kom, og jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre. Det å ha forberedt seg fjernet også enhver form for frykt og engstelse, og jeg var veldig avslappet under fødselen. Det førte til at den gikk som en drøm, og ble en enormt fantastisk opplevelse. Det aller største jeg noen gang har gjort, det mest FANTASTISKE jeg noen gang har opplevd! Jeg lengter sånn etter å oppleve det igjen!

Jeg sitter igjen med en følelse av å være superkvinne. Kroppen min er RÅ! Det den kan, det den får til! Jeg har fått en så enorm respekt for kroppen min og meg selv. Det er en ubeskrivelig følelse, og har vekket i meg en stor lidenskap for å hjelpe andre kvinner til å ha en like fantastisk fødselseopplevelse. Jeg er overbevist om at det er mulig!

Som en påminnelse, her er linkene til boken “Ina May’s Guide to Childbirth” både på Adlibris, og Amazon også. Om du har noen spørsmål til meg eller har lyst til å bruke meg som Doula eller “Fødselscoach”, ta gjerne kontakt! Jeg deler mer enn gjerne av det jeg har lært, helt gratis!

Barsel

Barseltårer

Posted on

Hjelpe meg.
Jeg skulle ønske jeg hadde forberedt meg bedre på barseltiden, og at jeg hadde hørt om barseltårer før Daniel ble født. Jeg var jo så opptatt med fødselen, jeg fokuserte all min energi på å forberede meg mentalt på den. Og det funket, – jeg hadde en ren drømmefødsel!

Men tiden etterpå, den hadde jeg ikke forberedt meg på overhodet, og jeg tror nok det er grunnen til at det har vært så tøft. Uendelig mye tøffere enn jeg hadde forestilt meg.

Allerede første uken hjemme gråt jeg nesten konstant. Det var forferdelig tøft og grusomt hardt, og slo meg i bakken av ren overraskelse. Denne enorme tristheten jeg følte, nesten som en sorg,- jeg kunne kollapse og bare deise ned på gulvet og gråte rett som det var, og jeg hadde aldri klart noen verdens ting om ikke Dustin hadde vært der.

Jeg følte meg så skyldig som reagerte sånn. Jeg skulle jo være glad? Jeg hadde jo nettopp fått det aller største mirakelet i verden; en frisk liten gutt. Det skjønneste som fins. Det skulle jo vært en uke fylt med gledesrus!

Men alt jeg klarte å tenke på det tidspunktet var at livet mitt var over. At friheten min var borte. At jeg nå var fanget i en evig sirkel av bleieskift og amming, og jeg kunne ikke disponere tiden min slik jeg ville lenger. Jeg måtte opp om natten for å amme eller pumpe, enten jeg ville eller ikke. Reise meg og skifte bleie når jeg nettopp hadde satt meg ned for å hvile. Være hjemme og konstant passe på den lille. Tiden med å gjøre det jeg hadde lyst til var forbi.

Jeg hadde aldri hørt om barseltårer. Det var ikke før jeg fikk besøk av helsesøster uken etter at hun fortalte meg om det, og at følelsene jeg kjente på var helt normale. Det hadde hjulpet så uendelig mye om jeg hadde visst det før!
Så det er et av mine største råd til gravide førstegangsmødre: ikke bare fokuser på fødselen slik jeg gjorde. Forbered deg på barseltiden også!

Jeg trodde helt alvorlig at jeg hadde fødselsdepresjon, derfor var det godt å få vite av helsesøster at barseltårer er vanlig de første 1-3 ukene, mens fødselsdepresjon oppstår først litt senere, vanligvis ved at barseltårene ikke går over. Og symptomene er litt ulike, ved fødselsdepresjon klarer ikke mødrene å knytte seg til babyen, så det var veldig beroligende når helsesøster sa at hun kunne se jeg hadde et nært bånd til babyen min, det var et sunt tegn ☺️

Bildene under er tatt når Daniel var bare en uke gammel, og jeg var midt oppe i barseltårene ❤️

Barseltårer er HELT normalt, og ifølge helsesøster får absolutt alle barseltårer i varierende grad. Når man ser litt på hva man går gjennom etter en fødsel, så er det jo overhodet ikke rart man får barseltårer! Her er faktorene nybakte mødre må slite med de første ukene:

  • Hormoner: Melkeproduksjonen styres av hormoner, så når melken kommer inn, kommer den med masse hormoner som setter hele kroppen i ubalanse. Dette er aller verst 3-4 dager etter fødsel, og da har man gjerne lyst til å gråte hele tiden, helt uten grunn.
  • Melkeproduksjon: Det krever energi og næring fra kroppen å produsere melk, så da blir det mindre på mor.
  • Amming: Ikke alle får til amming, og det å slite med ammingen kan bli en stor belastning.
  • Smerter: Kroppen er mørbanket etter å ha født, og man er veldig sår i underlivet. Selv om man ikke har sydd eller tatt keisersnitt, har man mye smerter, da det er ømt og smertefullt “der nede” de første ukene.
  • Fysiske skader som må heles: Det er et stort sår inne i livmoren der morkaken satt, omtrent på størrelse med en tallerken! I tillegg er huden tøyd og strukket rundt skjeden dersom man har født, eller man har et stort operasjonssår om man har tatt keisersnitt. Det tar mye energi for kroppen å repareres.
  • Forandring av livssituasjon: Det er en enorm mental omveltning å plutselig ha en liten person som er HELT avhengig av deg. Det er normalt å kjenne på at man ikke har friheten til å gjøre som man vil lenger, for man har jo faktisk ikke det.
  • Ensomhet: For mange er de første barselukene veldig ensomme ettersom man blir litt fastlåst og ikke kommer seg ut av huset like lett. Her vil man jo ikke eksponere en nyfødt for bakterier, så da unngår man altfor mange mennesker de første ukene. Det blir ensomt for mor.
  • Søvnmangel: Å ha en nyfødt betyr at man må opp om natten for å mate den lille, enten man ammer, pumper eller gir morsmelkerstatning. I tillegg har ikke nyfødte døgnrytme, så det å sove en hel natt skjer ikke de første ukene etter fødsel.
  • Skyldfølelse: Mange førstegangsmødre forventer at det skal være et hav av glede, lykkesrus og gode følelser etter å ha fått et barn, så når barseltårene kommer og man bare føler seg lei seg i stedet, får man enorm skyldfølelse for å ikke være glad. Samtidig er det ikke alle som får morsfølelse med en gang, det er også helt normalt, men en stor kilde til skyldfølelse hos mor.

Jeg tenker at det er viktig å sette fokus på barseltårer, for jeg vet at det for min del hadde utgjort en stor forskjell om jeg hadde visst om det på forhånd. Det hadde vært mye lettere å takle både om jeg hadde visst at det kom, og om jeg hadde visst at det jeg følte var helt normalt.

Så om du er midt oppe i det akkurat nå: du er ikke alene ❤️
Og det blir bedre!!!

<3

Valentine’s Day

Posted on

💗 Happy Valentine’s Day!💗

I dag er dagen vi feirer kjærligheten, en av mine favorittdager i året! Og det gjelder jo ikke bare kjærester/ektefeller, men de rundt oss som vi er glad i også, som familie og nære venner. Jeg synes det er så koselig å ha en dag hvor man tar seg tid til å vise dem man er glad i at man er glad i dem 💖

Jeg har forresten verdens alle beste mann! Jeg våknet opp til kort, sjokolade og gave på nattbordet, og verdens skjønneste lille Valentine i babynestet sitt 😍

.

Jeg har bursdag dagen før Valentine’s day, og Dustin overrasker meg alltid med kort, gave og sjokolade på morgenen på bursdagen min, så da forventer jeg jo ikke at han skal gjøre det to dager på rad. Men sannelig har han gjort det i år som i fjor 😭 For en mann! 💗 (Og ja, han kaller meg Benny 😁)

Jeg er virkelig verdens heldigste, fra nå av har jeg ikke lenger bare en kjærlighet i livet mitt, men to! Se på disse, da! Hjertet mitt smelter 💕

.

💘

Barsel

Bursdagsfeiring

Posted on

For en fin dag dette har vært!
Jeg har ikke feiret bursdagen min på flere år, da jeg har flyttet så mye rundt og ikke hatt folk rundt meg å feire med… Så det var veldig koselig å feire dagen hos foreldrene mine, mamma laget hjemmelaget pizza som er noe av det beste jeg vet ☺️

.

Den yngste lilleøsteren min, Rebecca, er hjemme denne uken (hun går på folkehøyskole), så det var ekstra kos å feire med henne også ❤️
Mine foreldres hund Tindra er jo faktisk Rebecca sin hund, og hun var veldig nysgjerrig på Daniel som bare var ekstremt skeptisk tilbake 😂

.

Litt rart å tenke på at jeg er 32 år. Jeg har jo egentlig aldri følt meg helt klar til å entre tyveårene, og nå er jeg plutselig godt inn i tredveårene 😱 Altså, hva skjer med tiden? Den går jo bare altfor fort!

Men jeg er veldig takknemlig for de fantastiske menneskene jeg har i livet mitt; den nydeligste sønnen som fins, og den aller beste ektemannen. Og så klart mamma, pappa og alle søsknene mine (jeg har to søstre og en bror). Jeg er så heldig å komme fra en familie som har et veldig nært bånd, og vi er alle veldig glad i å være sammen og spille spill og spise god mat ❤️

Barsel

Daniel’s første besøk

Posted on

I dag tok jeg med meg Daniel ut alene for første gang. Vi tok en tur til mamma og pappa (mormor og morfar til Daniel) i Drammen, det var kjempekoselig. Litt skummelt å kjøre alene med baby, men det gikk veldig fint.

⬇️ Min kjære mamma med sitt aller første barnebarn 💕 Romperen han har på seg er det første babyplagget jeg strikket mens jeg var gravid. Det er ubeskrivelig magisk å se den på han 🤩

.

Hunden deres, Tindra, fikk hilse på Daniel for første gang, og hun var kjempeforvirret. Satt bare og stirret og stirret og stirret på Daniel hele tiden 😂

.

Jeg klarer fortsatt ikke fatte at jeg er mamma. Tenk å være så velsignet! ❤️

Barsel

Daniel 2 uker

Posted on

Tenk at det har gått to uker allerede!
To uker med verdens skjønneste lille gutt ❤️ Han bare smelter hjertene våre mer og mer for hver dag som går 😍

.

I natt tok Dustin seg av Daniel og lot meg sove så lenge som mulig. Da jeg stod opp fant jeg dem slik:

.

Altså, hjertet mitt! Jeg smelter! 😍😍😍

Jeg er virkelig verdens heldigste som ikke bare har den aller nydeligste, skjønneste lille gutten, men også den snilleste, godeste mannen som tar seg av både meg og Daniel ❤️

Like father, like son

❤️

Barsel

Første tur ut med Daniel

Posted on

I går dro vi ut av huset med Daniel for første gang. Det ble også første gang vi brukte vognen, stor stas!!

Vi valgte IKEA som bare er 5 minutters kjøring unna, hvor vi kunne spise middag, ta en kopp kaffe, og bare gå litt rundt. Vi la med vilje turen dit veldig sent på kvelden, nærmere stengetid, for vi ville unngå å møte på mest mulig folk. Daniel var jo bare 11 dager gammel, så vi ville ikke eksponere han for store menneskemengder allerede.

.

Det ble stor suksess! Daniel sov som en stein fra det øyeblikket vi la han i vognen. Han våknet kun for å spise akkurat da vi var ferdige med å spise selv, men sovnet igjen med engang han var tilbake i vognen. Lille, skjønne ❤️

.

Jeg orket ikke tanken på å kjempe med amming offentlig, og hadde heller ikke tid til 1,5-2 timer med amming, så det var veldig greit å kunne ta med en flaske melk jeg hadde pumpet på forhånd. Fikk så masse spørsmål etter at jeg la ut det siste bildet her av Dustin som mater Daniel på Instagram, om hvorfor jeg ikke ammer?
Det har folk virkelig ingenting med, synes jeg. Jeg vil heller fokusere på det positive; når Daniel får flaske, så kan Dustin også mate han, og knytte det båndet som vanligvis er forbeholdt mor og barn. For meg er det magisk å se ❤️

Amming

Amming

Posted on

Når man nettopp har fått barn, er det en ting nesten alle spør om omtrent hele tiden:
“Skal du amme?”
“Hvordan går ammingen?”
“Tar han brystet?”

Jeg er av natur en veldig åpen person som hadde sett for meg at det ikke ville være noe problem å dele slike private ting. Men nå som jeg er midt i det, synes jeg det er litt underlig at dette er så “greit” å spørre om. Akkurat som om hele verden har noe med hvordan jeg mater mitt barn? Amming er jo ekstremt privat og intimt, og i mine øyne har ingen andre noe med det.

Ikke misforstå meg, jeg blir ikke irritert når folk spør. Jeg er ikke sint eller frustrert. Jeg synes bare det er så underlig.

Du skjønner, når folk spør meg hvordan ammingen går, så får jeg veldig vondt. For det folk ikke vet, er at ammingen ikke går. Og da gjør det veldig vondt å bli minnet på det hver gang folk spør. Derfor synes jeg det er underlig at folk har så lav terskel for å spørre. Burde ikke dette være fryktelig privat? Like privat som “spiser du frokost?”, “spiser du middag i sofaen eller ved spisebordet?”, “får du til å bruke gaffel når du spiser, eller må du spise skje?”. Jeg mener, det er jo ikke akkurat støtende å bli spurt slike ting, men det er jo heller ikke noe man går rundt og spør. Hva har man med det, liksom?

Jeg er optimist av natur og hadde sett for meg at ammingen ville gå helt strålende. Jeg var overhodet ikke forberedt på at den lille babyen min ikke ville klare å ta tak. At det skulle gjøre så vondt. At det skulle ta så lang tid. At det skulle fremkalle slik frykt og engstelse.

Denne første uken hjemme har vært ekstremt tung, fylt med masse følelser og tårer. Daniel sliter veldig med å få tak, og når han først får tak, gjør det så vondt at jeg hyler. Jeg har måttet bruke brystskjold, men det gjør veldig vondt likevel. I tillegg varer ammingen alt for lenge, mellom 1,5 – 3 timer. Det går jo ikke an? Men om jeg slutter tidligere, så skriker han. Jeg vet ikke om det er han som er umettelig, eller om han har så dårlig sugetak at han ikke får nok melk. Jeg har i hvert fall måttet pumpe omtrent siden dagen etter vi kom hjem, og skifter nå mellom å pumpe og amme hver tredje time. Da vet jeg i hvert fall at han får nok melk, og jeg får noen pauser fra ammingen. Jeg får så dårlig samvittighet for at jeg går rundt og gruer meg til å amme, det skal jo ikke være sånn? Jeg hadde jo gledet meg til dette 😭

Det sliter sånn på, å ha det så vondt, å kjenne på følelsen av å ikke få det til. Å gå rundt og frykte neste amming. Å høre om “alle andre” som koser seg med ammingen. Jeg skjønner ikke hva som er galt. Jeg har fått så masse hjelp, både på barsel, og hjemmebesøk, og jeg har fått masse tilbakemeldinger om at jeg gjør alt riktig, og at jeg er flink. Så hvorfor går det ikke??
Send hjelp 😟

.

Så, ja… når folk spør om ammingen, så svir det. Jeg skulle ønske det var en ting man ikke spurte om. Jeg skulle heller ønske folk spurte “hvordan har du det?” eller “hvordan går det med deg?”. Det hadde hjulpet så uendelig mye mer om folk hadde vist mer interesse for hvordan man har det enn hva man får til.

Heldigvis ser ikke Daniel ut til å lide på noen måte. Han sover godt, spiser godt, og skriker nesten ingenting (bare når vi skifter bleie eller drar klær over hodet hans, det hater han).
❤️

Daniel Leon

Daniel 1 uke gammel

Posted on

Tenk at i dag er Daniel 1 uke gammel allerede!

På en måte kan man si at tiden flyr, og det føles som bare sekunder siden han ble født. På den andre siden har denne uken vart et helt år!
Det tar nok litt tid å omstille seg til en så enorm forandring, å plutselig være en familie på tre. Å plutselig være mamma. Ikke at det er så plutselig, egentlig, vi har jo gått og ventet på dette i 9 måneder. Men forandringen er likevel enorm, og noe man ikke kan forberede seg på, for det går jo ikke an å forestille seg hvordan det er å være foreldre før man faktisk er det.

Denne første uken som mamma har vært enormt ambivalent. På den ene siden har den vært magisk, et eventyr fylt med følelser jeg ikke ante eksisterte. En kjærlighet ut av en annen verden!
På den andre siden har jeg vært langt nede, både fysisk og psykisk. Jeg har følt meg dårlig stort sett hver dag siden vi kom hjem, med feberfølelse, sykdomsfølelse og hodepine, og enormt utmattet. Ammingen går ikke slik jeg hadde trodd, men det skal jeg skrive litt om i et eget innlegg. Alle følelsene har vært overveldende, og jeg har aldri følt meg så emosjonelt ustabil hele mitt liv. Men det er nok på grunn av hormonene som kommer sammen med melken, så forhåpentligvis går det over snart!

Jeg får heldigvis enormt mye støtte i Dustin, han er som født inn i papparollen. Om jeg føler meg usikker og overveldet, så er han trygg og stødig allerede. Jeg hadde aldri klart meg uten han ❤️

.

Lille, søte nurket vårt, som nesten ikke skriker ❤️

.

Bilder sier mer enn tusen ord, ikke sant? Bildene nedenfor beskriver kanskje aller best hvordan det er å være nyfødte foreldre 😂:

.

Vi ble tom for mat i dag så Dustin måtte en tur på butikken. Da oppdaget vi at vi var snødd inne! Vi har jo vært i vår helt egen boble siden vi kom hjem fra sykehuset, det er som om livet utenfor ikke eksisterer, at verden har stoppet helt opp. Så det var et lite sjokk å åpne ytterdøren og oppdage at verden utenfor ikke har stoppet opp likevel… 😂