<3

Valentine’s Day

Posted on

💗 Happy Valentine’s Day!💗

I dag er dagen vi feirer kjærligheten, en av mine favorittdager i året! Og det gjelder jo ikke bare kjærester/ektefeller, men de rundt oss som vi er glad i også, som familie og nære venner. Jeg synes det er så koselig å ha en dag hvor man tar seg tid til å vise dem man er glad i at man er glad i dem 💖

Jeg har forresten verdens alle beste mann! Jeg våknet opp til kort, sjokolade og gave på nattbordet, og verdens skjønneste lille Valentine i babynestet sitt 😍

.

Jeg har bursdag dagen før Valentine’s day, og Dustin overrasker meg alltid med kort, gave og sjokolade på morgenen på bursdagen min, så da forventer jeg jo ikke at han skal gjøre det to dager på rad. Men sannelig har han gjort det i år som i fjor 😭 For en mann! 💗 (Og ja, han kaller meg Benny 😁)

Jeg er virkelig verdens heldigste, fra nå av har jeg ikke lenger bare en kjærlighet i livet mitt, men to! Se på disse, da! Hjertet mitt smelter 💕

.

💘

Barsel

Bursdagsfeiring

Posted on

For en fin dag dette har vært!
Jeg har ikke feiret bursdagen min på flere år, da jeg har flyttet så mye rundt og ikke hatt folk rundt meg å feire med… Så det var veldig koselig å feire dagen hos foreldrene mine, mamma laget hjemmelaget pizza som er noe av det beste jeg vet ☺️

.

Den yngste lilleøsteren min, Rebecca, er hjemme denne uken (hun går på folkehøyskole), så det var ekstra kos å feire med henne også ❤️
Mine foreldres hund Tindra er jo faktisk Rebecca sin hund, og hun var veldig nysgjerrig på Daniel som bare var ekstremt skeptisk tilbake 😂

.

Litt rart å tenke på at jeg er 32 år. Jeg har jo egentlig aldri følt meg helt klar til å entre tyveårene, og nå er jeg plutselig godt inn i tredveårene 😱 Altså, hva skjer med tiden? Den går jo bare altfor fort!

Men jeg er veldig takknemlig for de fantastiske menneskene jeg har i livet mitt; den nydeligste sønnen som fins, og den aller beste ektemannen. Og så klart mamma, pappa og alle søsknene mine (jeg har to søstre og en bror). Jeg er så heldig å komme fra en familie som har et veldig nært bånd, og vi er alle veldig glad i å være sammen og spille spill og spise god mat ❤️

Barsel

Daniel’s første besøk

Posted on

I dag tok jeg med meg Daniel ut alene for første gang. Vi tok en tur til mamma og pappa (mormor og morfar til Daniel) i Drammen, det var kjempekoselig. Litt skummelt å kjøre alene med baby, men det gikk veldig fint.

⬇️ Min kjære mamma med sitt aller første barnebarn 💕 Romperen han har på seg er det første babyplagget jeg strikket mens jeg var gravid. Det er ubeskrivelig magisk å se den på han 🤩

.

Hunden deres, Tindra, fikk hilse på Daniel for første gang, og hun var kjempeforvirret. Satt bare og stirret og stirret og stirret på Daniel hele tiden 😂

.

Jeg klarer fortsatt ikke fatte at jeg er mamma. Tenk å være så velsignet! ❤️

Barsel

Daniel 2 uker gammel

Posted on

Tenk at det har gått to uker allerede!
To uker med verdens skjønneste lille gutt ❤️ Han bare smelter hjertene våre mer og mer for hver dag som går 😍

.

I natt tok Dustin seg av Daniel og lot meg sove så lenge som mulig. Da jeg stod opp fant jeg dem slik:

.

Altså, hjertet mitt! Jeg smelter! 😍😍😍

Jeg er virkelig verdens heldigste som ikke bare har den aller nydeligste, skjønneste lille gutten, men også den snilleste, godeste mannen som tar seg av både meg og Daniel ❤️

Like father, like son

❤️

Barsel

Første tur ut med Daniel

Posted on

I går dro vi ut av huset med Daniel for første gang. Det ble også første gang vi brukte vognen, stor stas!!

Vi valgte IKEA som bare er 5 minutters kjøring unna, hvor vi kunne spise middag, ta en kopp kaffe, og bare gå litt rundt. Vi la med vilje turen dit veldig sent på kvelden, nærmere stengetid, for vi ville unngå å møte på mest mulig folk. Daniel var jo bare 11 dager gammel, så vi ville ikke eksponere han for store menneskemengder allerede.

.

Det ble stor suksess! Daniel sov som en stein fra det øyeblikket vi la han i vognen. Han våknet kun for å spise akkurat da vi var ferdige med å spise selv, men sovnet igjen med engang han var tilbake i vognen. Lille, skjønne ❤️

.

Jeg orket ikke tanken på å kjempe med amming offentlig, og hadde heller ikke tid til 1,5-2 timer med amming, så det var veldig greit å kunne ta med en flaske melk jeg hadde pumpet på forhånd. Fikk så masse spørsmål etter at jeg la ut det siste bildet her av Dustin som mater Daniel på Instagram, om hvorfor jeg ikke ammer?
Det har folk virkelig ingenting med, synes jeg. Jeg vil heller fokusere på det positive; når Daniel får flaske, så kan Dustin også mate han, og knytte det båndet som vanligvis er forbeholdt mor og barn. For meg er det magisk å se ❤️

Amming

Amming

Posted on

Når man nettopp har fått barn, er det en ting nesten alle spør om omtrent hele tiden:
“Skal du amme?”
“Hvordan går ammingen?”
“Tar han brystet?”

Jeg er av natur en veldig åpen person som hadde sett for meg at det ikke ville være noe problem å dele slike private ting. Men nå som jeg er midt i det, synes jeg det er litt underlig at dette er så “greit” å spørre om. Akkurat som om hele verden har noe med hvordan jeg mater mitt barn? Amming er jo ekstremt privat og intimt, og i mine øyne har ingen andre noe med det.

Ikke misforstå meg, jeg blir ikke irritert når folk spør. Jeg er ikke sint eller frustrert. Jeg synes bare det er så underlig.

Du skjønner, når folk spør meg hvordan ammingen går, så får jeg veldig vondt. For det folk ikke vet, er at ammingen ikke går. Og da gjør det veldig vondt å bli minnet på det hver gang folk spør. Derfor synes jeg det er underlig at folk har så lav terskel for å spørre. Burde ikke dette være fryktelig privat? Like privat som “spiser du frokost?”, “spiser du middag i sofaen eller ved spisebordet?”, “får du til å bruke gaffel når du spiser, eller må du spise skje?”. Jeg mener, det er jo ikke akkurat støtende å bli spurt slike ting, men det er jo heller ikke noe man går rundt og spør. Hva har man med det, liksom?

Jeg er optimist av natur og hadde sett for meg at ammingen ville gå helt strålende. Jeg var overhodet ikke forberedt på at den lille babyen min ikke ville klare å ta tak. At det skulle gjøre så vondt. At det skulle ta så lang tid. At det skulle fremkalle slik frykt og engstelse.

Denne første uken hjemme har vært ekstremt tung, fylt med masse følelser og tårer. Daniel sliter veldig med å få tak, og når han først får tak, gjør det så vondt at jeg hyler. Jeg har måttet bruke brystskjold, men det gjør veldig vondt likevel. I tillegg varer ammingen alt for lenge, mellom 1,5 – 3 timer. Det går jo ikke an? Men om jeg slutter tidligere, så skriker han. Jeg vet ikke om det er han som er umettelig, eller om han har så dårlig sugetak at han ikke får nok melk. Jeg har i hvert fall måttet pumpe omtrent siden dagen etter vi kom hjem, og skifter nå mellom å pumpe og amme hver tredje time. Da vet jeg i hvert fall at han får nok melk, og jeg får noen pauser fra ammingen. Jeg får så dårlig samvittighet for at jeg går rundt og gruer meg til å amme, det skal jo ikke være sånn? Jeg hadde jo gledet meg til dette 😭

Det sliter sånn på, å ha det så vondt, å kjenne på følelsen av å ikke få det til. Å gå rundt og frykte neste amming. Å høre om “alle andre” som koser seg med ammingen. Jeg skjønner ikke hva som er galt. Jeg har fått så masse hjelp, både på barsel, og hjemmebesøk, og jeg har fått masse tilbakemeldinger om at jeg gjør alt riktig, og at jeg er flink. Så hvorfor går det ikke??
Send hjelp 😟

.

Så, ja… når folk spør om ammingen, så svir det. Jeg skulle ønske det var en ting man ikke spurte om. Jeg skulle heller ønske folk spurte “hvordan har du det?” eller “hvordan går det med deg?”. Det hadde hjulpet så uendelig mye mer om folk hadde vist mer interesse for hvordan man har det enn hva man får til.

Heldigvis ser ikke Daniel ut til å lide på noen måte. Han sover godt, spiser godt, og skriker nesten ingenting (bare når vi skifter bleie eller drar klær over hodet hans, det hater han).
❤️

Daniel Leon

Daniel 1 uke gammel

Posted on

Tenk at i dag er Daniel 1 uke gammel allerede!

På en måte kan man si at tiden flyr, og det føles som bare sekunder siden han ble født. På den andre siden har denne uken vart et helt år!
Det tar nok litt tid å omstille seg til en så enorm forandring, å plutselig være en familie på tre. Å plutselig være mamma. Ikke at det er så plutselig, egentlig, vi har jo gått og ventet på dette i 9 måneder. Men forandringen er likevel enorm, og noe man ikke kan forberede seg på, for det går jo ikke an å forestille seg hvordan det er å være foreldre før man faktisk er det.

Denne første uken som mamma har vært enormt ambivalent. På den ene siden har den vært magisk, et eventyr fylt med følelser jeg ikke ante eksisterte. En kjærlighet ut av en annen verden!
På den andre siden har jeg vært langt nede, både fysisk og psykisk. Jeg har følt meg dårlig stort sett hver dag siden vi kom hjem, med feberfølelse, sykdomsfølelse og hodepine, og enormt utmattet. Ammingen går ikke slik jeg hadde trodd, men det skal jeg skrive litt om i et eget innlegg. Alle følelsene har vært overveldende, og jeg har aldri følt meg så emosjonelt ustabil hele mitt liv. Men det er nok på grunn av hormonene som kommer sammen med melken, så forhåpentligvis går det over snart!

Jeg får heldigvis enormt mye støtte i Dustin, han er som født inn i papparollen. Om jeg føler meg usikker og overveldet, så er han trygg og stødig allerede. Jeg hadde aldri klart meg uten han ❤️

.

Lille, søte nurket vårt, som nesten ikke skriker ❤️

.

Bilder sier mer enn tusen ord, ikke sant? Bildene nedenfor beskriver kanskje aller best hvordan det er å være nyfødte foreldre 😂:

.

Vi ble tom for mat i dag så Dustin måtte en tur på butikken. Da oppdaget vi at vi var snødd inne! Vi har jo vært i vår helt egen boble siden vi kom hjem fra sykehuset, det er som om livet utenfor ikke eksisterer, at verden har stoppet helt opp. Så det var et lite sjokk å åpne ytterdøren og oppdage at verden utenfor ikke har stoppet opp likevel… 😂