<3

Frieriet

Posted on

For English, click here.

14 August 2017 var en nydelig dag med varmt vær og skyfri himmel, akkurat slik som alle andre dager i California. I løpet av det 3-4 uker lange besøket hos kjæresten min Dustin i hjembyen hans, Lompoc, pleide vi å dra ut og spille frisbee veldig ofte. Han trente meg i å kaste riktig, og det syntes jeg var utrolig gøy. Vi kombinerte det også med å besøke alle de mange parkene i Lompoc, vi dro vanligvis til en ny park hver gang vi skulle spille.

Derfor var ingenting unormalt denne mandagen da jeg spurte Dustin om vi kunne dra og spille frisbee igjen. Han var med på det, men spurte om Jake kunne være med. Jake er bestevennen hans, som egentlig bodde i Arizona på den tiden, men var hjemme i Lompoc et par dager. Det var jo klart han kunne være med! Jeg tenkte det ville bli enda gøyere å spille frisbee om vi var flere. Vi kjørte til en ny park jeg ikke hadde vært i, og alt virket helt normalt, til tross for at parken vi parkerte i hadde ganske masse trær. Jeg reagerte ikke på det, for jeg tenkte at parken nok var større enn jeg kunne se, og det var sikkert mer åpent bak trærne.

Ken Adam Park i Lompoc, CA.

Det som derimot var litt rart, var Dustin’s oppførsel.
“Skal vi øve på å kaste frisbee rundt trær i dag?” fleipet jeg. Han svarte helt alvorlig at neida, det var et åpent område forbi alle trærne. Det er ikke måten han vanligvis reagerer på når jeg fleiper, ettersom han har utrolig god sans for humor, så jeg syntes det var litt rart, men tenkte ikke noe særlig over det. Da vi steg ut av bilen, tok Dustin med seg en skulderveske han vanligvis bruker på jobb. Det var jo også litt rart, men jeg tenkte at kanskje Jake trengte noe Dustin hadde med til han? Vi begynte å gå, og jeg så at det ble mer åpent langs stien vi gikk på.

Det var en fyr i oransje refleksvest lenger frem, og da vi kom nærmere oppdaget jeg til min overraskelse at det var Mitch, en av vennene til Dustin. Jeg visste jo ikke hva Mitch drev med så jeg tenkte “Åja, han er skogvokter eller noe”. Men da vi kom bort til han, så oppførte hverken han eller Dustin seg som om de kjente hverandre.
“Beklager, dere kan ikke gå videre, det har vært en flystyrt”, sa han akkurat i det jeg skulle til å hilse.
“Flystyrt?!!!” Utbrøt jeg, litt mer opprømt enn man burde være av en slik nyhet…
“Åh, men det er ikke noe problem”, svarte Dustin, og dro opp et ID-kort fra veska. “For jeg er faktisk flyhavari-etterforsker, og kjæresten min her studerer flysikkerhet, så vi hjelper mer enn gjerne til.”
Jeg ble veldig forvirret først, for jeg trodde jo det virkelig var en flystyrt helt til Dustin sa han var flyhavari-etterforsker (jeg er verdens mest naive). Jeg skjønte at her var noe på gang, og jeg visste ikke helt om jeg skulle spille med eller le eller bare forholde meg passiv.
Mitch tok oss med lengre ned stien, og vi kom til et åpent landskap, hvor et område var omringet av gule sikkerhetsbånd, og jeg kunne se et lite, gult flyvrak innenfor sperringene.

Inne på det avsperrede området stod Jake, også han i oransje vest, og utenfor sperringene stod Amanda, kjæresten til Mitch. Hun hadde ikke vest på seg, og vi fikk vite at Jake ledet etterforskningen, mens Amanda var et vitne. Dustin tok over etterforskningen og avhørte Amanda, som kunne fortelle at flyet hadde krasjet i en busk, og det hadde drysset masse glitrende hjerter ut bak det.
Så gav Dustin meg blokk og en penn og bad meg skrive ned alt jeg så av beviser/ledetråder, mens han gikk rundt og tok bilder av åstedet. Jeg var sikker på at her hadde de fabrikkert en flystyrt fra virkeligheten, så jeg ble veldig fokusert på å finne årsaken og sjekket alt veldig nøye.

Etter en stund kom Dustin bort til meg og spurte om jeg hadde en konklusjon om hva årsaken til styrten kunne være. Jeg svarte at jeg kunne ikke komme med noen konklusjoner før vi hadde sjekket den svarte boksen.
“Ja, hvor kan den være, tro?” sa Dustin og klødde seg i hodet. “Hvor langt fra vraket tror du den har landet?”
Vi begynte å lete på hver vår side av busken flyet lå i, og etter en stund utbrøt Dustin at han hadde funnet noe som jeg måtte komme og se. Jeg gikk rundt busken, og fant ham på kne med en svart boks i hånda.

Han åpnet den og åpenbarte den vakreste ringen jeg noen gang har sett, mens han spurte om jeg ville gifte meg med han ❤️ Jeg ble helt satt ut og ropte JA!!!! mens jeg gråt og holdt hendene foran ansiktet, men så spurte han om jeg ville gifte meg med han en gang til, og da skjønte jeg at alt hadde bare skjedd i hodet mitt mens jeg i virkeligheten stod helt fryst uten å bevege meg eller si et ord. Jeg klarte såvidt å si ja før jeg kastet meg rundt halsen hans, og vi klemte hverandre lenge før Dustin tredde på ringen og kysset meg. Det var et helt magisk øyeblikk, og jeg hadde ikke merket at alt ble filmet og fotografert i det hele tatt.

Jeg er fortsatt veldig sjokkert over det fantastiske frieriet. At han arrangerte en flystyrt for meg og gjemte ringen i den svarte boksen. Det kunne ikke vært gjort bedre, og jeg hadde aldri forventet noe slikt i det hele tatt! Jeg føler meg virkelig som verdens heldigste! Og for noen fantastiske venner han har, som hjalp til med alt!

Dustin har veldig sans for humor og detaljer, så her er noen flere detaljer fra flyvraket:

Som pilot hadde han brukt en action figur av Starlord/Peter Quill fra Guardians of the Galaxy, og puttet en “mobiltelefon” i hånda hans som det stod noe på. Da vi undersøkte vraket dro han opp et forstørrelsesglass for å se hva det stod på telefonen, og jeg hold på å le meg ihjel når jeg så klistremerket på forstørrelseglasset. Ifølge ham var årsaken til styrten at piloten sendte en sms hvor han fridde til kjæresten sin mens han fløy et fly med et banner bakpå hvor det stod “vil du gifte deg med meg?”.

Ringen Dustin fridde med er laget i hvitt gull med en stor diamant omringet av 11 små diamanter og 2 safirer på hver side:

Denne ringen brukte jeg som forlovelsesring til vi giftet oss, og etter det har jeg brukt den som giftering 💙

Photo Credits: Jacob Spencer, Amanda Imano

Graviditet

Svangerskapsoppdatering: 29 Uker

Posted on

I dag er jeg 29 uker på vei! Tiden går så alt for fort. Selv om jeg lengter veldig etter å treffe den lille, så er det fortsatt så mye som må ordnes før hun eller han kommer. Håper vi rekker å få alt på plass! Her kommer ukens gravidoppdatering:

Termin:  17 Januar 2019

Kjønn på babyen:  💚 I  USA kaller de det “Team Green” når man ikke vet kjønnet.

Hvor langt på vei: 29 uker. 71,7% av svangerskapet er overstått, og jeg har 80 dager igjen!

Babyen er så stor som: En ananas 🍍. Ca 35 cm lang og 1350 gram 

Ukens må ha: Sjokolademelk! Og kinderegg/kindersjokolade. Sjokoladesuget er helt enormt, og det må være lys sjokolade, ikke mørk, så det å spise sunt er kjempevanskelig akkurat nå.

Liv i magen:  Masse, blir bare mer og mer. Magen bølger skikkelig, det må være en liten turner der inne!

Plager: Hadde veldig vondt i ryggen da vi var i Tyskland, men gravidmassasjen på båten etterpå kurerte all smerte. Derimot har jeg sannsynligvis pådratt meg bekkenløsning fra all gåingen, for nå har jeg ordentlig vondt i bekkenet. Halsbrann har også plutselig tiltatt i styrke og blitt fryktelig ille, spesielt på kvelden.

Hvordan sover jeg om natten: Stortsett godt, men våkner tidlig og sliter med å sovne igjen på morgenen, spesielt på grunn av vondt i hoftene. Sover med gravidpute (bbhugme) mellom beina, men det hjelper bare litt. Har også hørt at det kan hjelpe med en pute under magen, men det klarer jeg ikke, det er altfor ubehagelig.

Fødselsforventninger: Fortsatt veldig store, gleder meg bare mer og mer. Har nå kjøpt fødebag, og fødekjolen pluss matchende morgenkåpe kommer snart i posten, så jeg begynner virkelig å kjenne på spenningen over fødselen som nærmer seg. Gleder meg nesten som en unge til julaften!

Humør: Veldig bra og stabilt for tiden, men til tider lettrørt. Spesielt når babyen sparker eller jeg ser babyklær, da begynner tårene å renne med en gang.

Vektøkning: Ca 10kg.

Innkjøp: Vi kjøpte litt sokker og votter forrige i uke, og i Tyskland kjøpte vi de første plaggene til den lille. Gleder meg til å bruke dem, jeg kan knapt vente!!!!!

Kontroll: Hos fastlegen min i dag, og hos jordmor på ABC for første gang neste uke! Gleder meg!

Strekkmerker: Fortsatt ingen 

Ellers går graviditeten veldig bra, utenom ryggen og bekkenet. Lille er fryktelig aktiv, noe som er veldig moro for de rundt meg, siden de både kan se og kjenne bevegelsene. Spesielt for Dustin er det veldig gøy å se med egne øyne at det faktisk er en baby der inne. Det er jo så vanskelig å fatte, jeg sliter fortsatt med å forstå at det er et sprell levende menneske inni meg!

Hvis du som leser dette selv er gravid og har noen spørsmål, så er det bare å spørre! Eller bare si hei. Jeg synes det er så gøy å prate med andre gravide og lære av deres erfaringer. Det er jo en enorm opplevelse.

– Benedicte

<3

Bryllupsdag og Cruise til Kiel

Posted on

I går var det ett år siden min aller største drøm gikk i oppfyllelse: Jeg giftet meg med mannen jeg har drømt om hele livet ❤️

Det var en helt magisk dag som overgikk all forventning, og jeg kommer til å lage en større post med masse bilder av bryllupet vårt senere.

For å feire det første året vårt som mann og kone dro vi på et to-døgns cruise til Kiel med Color Line, noe som var veldig stort for Dustin. Han hadde aldri har vært på cruise før, og i tillegg har Tyskland på en måte vært en del av oppveksten hans. Besteforeldrene hans bodde nemlig der i mange år da han var liten, og hadde stadig med ting til han derfra. Så det å endelig få se landet med egne øyne var utrolig gøy for han, selv om det bare ble for noen få timer, og været var elendig.

Vi startet turen med en VIP lunsj på Oceanic som ligger i akterenden av skipet. Den hadde vi booket til klokka 13, slik at vi skulle få tidlig ombordstigning. Akkurat det å få gå ombord tidlig var veldig viktig for meg på grunn av smertene i ryggen og bekkenet. Jeg var bekymret for at turen skulle bli ødelagt før den hadde begynt om vi måtte stå i kø for å komme inn. Kø slapp vi heldigvis, men det var ikke så veldig mye tidligere vi fikk slippe ombord… Normal ombordsstigning startet klokka 13.15, vi fikk gå ombord klokka 13. Da var ikke lugaren vår klar enda, så vi måtte ta med kofferten på restauranten, noe som var ganske kjipt. Så kan ikke si det var så veldig vits i med den tidlige bookingen… Men maten var i hvert fall god og vi angret egentlig ikke, det var fint å sitte der mens vi la fra kai. Dustin spiste hamburger (han er jo Amerikansk, he he), og jeg hadde et kalvesmørbrød. De hadde heldigvis glutenfritt brød som var veldig godt (jeg har cøliaki og kan ikke spise gluten).

Vi tok ikke så masse bilder på turen fordi vi ville fokusere på kvalitetstid sammen, derfor har jeg ikke så mye å vise. Vi koste oss med god mat og gode opplevelser. Det var spesielt deilig å flyte rundt i den “late elven” i Aqualand, og sitte litt i boblebadet (jeg turte ikke sitte for lenge siden man ikke må bli overopphetet som gravid). Aqualand ombord er bittelite og mest for barn, er knapt noe basseng, men det visste vi på forhånd. Vi var mest interessert i å flyte rundt i elven som går rundt og rundt, det gjorde underverker for ryggen min som jeg sliter sånn med. Da vi satt i boblebadet ble det plutselig en fantastisk solnedgang utenfor som traff oss akkurat der vi satt. Det var så magisk og vakkert 🤩

Showet på kvelden var også fantastisk bra, og vi koste oss med god middag på den italienske restauranten som heldigvis har glutenfri pizza. Hvis du tar turen med color line må du prøve kaken som heter Magic Dream på Oriental Café, den var heeeeelt magisk, og jeg kommer til å drømme om den lenge!! 🌟

I Kiel ble det ikke så mye shopping som jeg hadde planlagt, for med en gang vi kom oss til kjøpesenteret begynte ryggen min å verke noe forferdelig. Så det ble med litt babyklær, de aller første klærne vi har kjøpt til babyen vår  (viser i morra), og julekalendere. Vi ønsket oss sånne store julekalendere med konfekt i stedet for små melkesjokolader som de man får i Norge, og på Karstadt hadde de et enormt utvalg. Der ble det “en del” penger på sjokolade i tillegg…. Med det enorme sjokoladesuget mitt, og det fantastiske utvalget i Tyskland. De har jo så masse sjokolade der med pistasjkrem/fylling, som er en av mine store svakheter. 😍


Da vi fikk lyst på kaffe, havnet vi på noe som vi trodde var en kafé, men som viste seg å være en is-restaurant! Der kom de til bordet og tok bestillinger, og hadde en gigantisk is-meny. Jeg har aldri vært borti noe lignende, men på ungdomsskolen pleide jeg å fantasere masse om å starte en ordentlig is-kafé en dag, ganske lignende denne restauranten. Den heter Giovanni L. og ligger på Sophienhof kjøpesenter. Dustin bestilte Affogato, som er iskrem man heller espresso over, mens jeg hadde en skikkelig is-glass servering som het “Nuss” og bestod av omtrent bare nøtter, den var fantastisk. Jeg må tilbake dit!!!

På båten på vei tilbake hadde jeg bestilt gravidmassasje på spa-anlegget, og det er en av de beste investeringene jeg har gjort. Det var helt fantastisk, og massasøren klarte å kna vekk absolutt alt av smerte i ryggen og føttene! Jeg følte meg som et nytt menneske etterpå. Babyen likte det tydeligvis også, for den var utrolig aktiv under massasjen, mye mye mer enn jeg har opplevd før, vi snakker enorme bevegelser som var kjempesynlige, hehe. Lille skjønne ❤️

Det ble en god middag på kvelden, med biff og rødvin (alkoholfri, såklart), for å feire bryllupsdagen vår skikkelig. Jeg fikk noen nydelige øredobber i ett-årsgave av Dustin, små hjerter i roségull som ser akkurat ut som hjertene i roségull som er på innsiden av gifteringen min 😍

Det ble en virkelig verdig feiring av vår aller første bryllupsdag, den første av mange! Jeg kan nesten ikke fatte hvor heldig jeg er, at jeg fant en mann som Dustin. At vi hadde et drømmebryllup for ett år siden, og får treffe vårt aller første barn om bare 11 uker. Jeg er virkelig velsignet!

I morgen er jeg 29 uker på vei, da kommer neste graviditetsoppdatering!

– Benedicte

Fly

Bachelor i Aeronautikk

Posted on

Da jeg var liten, tok pappa oss ofte med på små flyturer i helgene. Selv om han jobbet som politimann, har han alltid vært lidenskapelig opptatt av fly, og han er både utdannet flyingeniør og har pilotsertifikat til små enmotors propellfly. Denne interessen smittet over på meg, og jeg drømte i mange år om å bli pilot, eller astronaut. Dessverre har jeg et sterkt hørselstap, så jeg har alltid visst at det å bli pilot dessverre ikke er et veldig realistisk mål. Men likevel, det å se fly gir meg kilinger i magen, akkurat som om jeg er forelska, og jeg kan se på fly lande og ta av i timesvis uten å bli lei.

Siden det å bli pilot er ute av bildet, har jeg prøvd å finne ut hva ellers jeg vil gjøre med livet mitt. Jeg har prøvd litt av hvert, utdannet meg til både frisør og lystekniker, reist en god del utenlands, og drømt i mange år om å studere medisin, som en vei til å bli astronaut. Jeg har alltid vært veldig opptatt av sikkerhet, og mitt absolutte favorittprogram på TV opp gjennom årene har vært Flyhavarikommisjonen på National Geographic. Jeg dagdrømte jo titt og stadig om å bli flyhavari-etterforsker, men så ikke på det som et realistisk mål siden flyhavari-etterforskere i praksis er pensjonerte piloter, og det å bli pilot var utenfor rekkevidde med mitt sterke hørselstap.

Da jeg søkte på universitet for første gang, søkte jeg på medisin, vel vitende om at jeg ikke kom til å komme inn pga karakterer som ikke når helt opp til nivået som skal til for å komme inn. Men man må jo prøve likevel, ikke sant? Det var aldri snakk om å ville bli lege, jeg ville bli astronaut, og siden mange astronauter er leger, så såg det ut som en mulig vei til drømmen min. Plan B var å studere fysikk ett år for å forbedre karakterer, og få studiepoeng, og så søke på medisin igjen året etter. Som ventet ble det plan B, og høsten 2013 startet jeg på Bachelor i Fysikk på universitetet i Tromsø. Der skjedde det noe uventet: jeg fant ut at jeg elsker fysikk. Veldig fort bestemte jeg meg for å ikke søke medisin året etter likevel, jeg ville heller fullføre denne bachelorgraden i fysikk. Man kan jo bli astronaut som fysiker også!

I 2014 var jeg på Kennedy Space Center for tredje (!) gang, denne gangen tok jeg og pappa en close-up tour som var helt fantastisk. Jeg var besatt av tanken på å bli astronaut og tenkte at dette er fremtiden min.

Jeg gjorde litt research rundt det å bli astronaut, og fant ut at Aerospace Engineer var det jeg burde satse på. Oversatt til norsk blir det vel noe sånt som “Luft/Rom ingeniør”, og tar for seg fartøy både i verdensrommet og i lufta. Med andre ord kan man jobbe med både fly og raketter med denne utdanningen, og det passer jo perfekt for meg som er like opptatt av både luftfart og romfart. Jeg oppdaget Embry-Riddle Aeronautical University i Florida som tilbød denne utdanningen, og målet mitt var klart: Bachelor i Fysikk i Tromsø -> noen ekstra fag -> Master i Aerospace Engineering i Florida.

Problemet er bare at selv om jeg fant ut at jeg elsker fysikk, så fant jeg ut en annen ting også: jeg er skikkelig dårlig i fysikk. Jeg måtte gå første året to ganger, og da jeg i April 2016 innså at også andre året gikk feil vei, ble jeg nødt til å ta det vanskelige valget å slutte på fysikk. I løpet av de tre årene jeg gikk på bachelor graden i fysikk, så klarte jeg bare å ta 40 studiepoeng. Det egentlig antallet skulle vært 180. Det betyr at jeg stod i 4 fag og strøk i resten 😬😳
Det var et veldig vondt valg å ta å slutte på fysikk. For det første så hater jeg å gi opp, og det føltes som et stort nederlag å måtte slutte. Og for det andre, så betød jo det at planen min for å bli astronaut falt i tusen knas.

Men, var det egentlig det jeg ville? De fleste astronauter har jo fulgt drømmene sine innen spesielle felt og så tatt på seg astronaut oppdrag som har krevd deres spesifikke egenskaper. Det er jo ikke sånn at man utdanner seg til kun astronaut, det er derfor det finnes så mange veier til å bli astronaut, og jeg ble veldig usikker på om dette virkelig var noe jeg burde satse på. Det er jo ikke sikkert jeg noen gang klarer å bli astronaut, og om jeg ikke klarer det, så kan jeg ende opp med en utdanning jeg egentlig ikke er interessert i.
Men jeg hadde prøvd så masse før, og jeg hadde ikke lyst til å starte på enda en utdanning uten å fullføre, så jeg bestemte meg for at nå må jeg virkelig finne ut hva jeg egentlig vil.

Jeg satte meg ned og skrev to lister. På den første skrev jeg ned mine 3 hovedinteresser for hvert år av livet mitt, og på den andre skrev jeg ned det jeg er god til og trives med å gjøre.
Den første lista viste meg hvilke interesser som har gått igjen hele livet, og dermed mest sannsynlig kommer til å vare. Å satse på en interesse jeg har hatt hele livet er jo et tryggere valg for fremtiden min, siden jeg er en sånn som har veldig mye “døgn interesser”, dvs plutselig blir veldig veldig interessert i noe, og så dabber det av etterhvert. Det var en ting som gikk igjen omtrent hvert eneste år av livet mitt: Fly. Den ene, store tingen som jeg trygt kan si har vært min lidenskap hele livet mitt, og som jeg 100% sannsynlig aldri kommer til å bli lei. Jeg må satse på fly.

På den andre lista så jeg at jeg er utholdende, organisert, systematisk, tålmodig, ryddig, eventyrlysten og perfeksjonist. Jeg liker å sortere, organisere, løse gåter/problemer, reise, lære nye ting, etterforske, studere og forklare. Da skjønte jeg jo at flyhavari-etterforsker i grunn er midt i blinken for meg, og at det kanskje ikke er så urealistisk å satse på det som jeg hadde trodd? Jeg ble i hvert fall overbevist om at dette måtte jeg bare satse på.

Men hvordan blir man flyhavari-etterforsker? Akkurat som med astronaut er det ingen flyhavarietterforsker-utdanning… Og de fleste flyhavari-etterforskerne er pensjonerte piloter, må man virkelig bli det først?

Jeg undersøkte Embry-Riddle litt nærmere, flyskolen jeg drømte så veldig om å gå på. Da oppdaget jeg at de har en worldwide campus hvor man kan ta utdanning online fra landet man bor i, istedet for å flytte til Florida. Og der hadde de en Bachelor i “Aviation Security”! Der var den jo! Utdanningen jeg drømte om!!!! Så da satte jeg meg et nytt mål: Jeg ville bli boende i Tromsø ett år til og ta et årsstudium i Engelsk for å forberede meg på å studere på et amerikansk universitet, og så jobbe 1-2 år for å spare opp penger til denne svindyre, private skolen.

(Bilde hentet fra Google)

Engelsk gikk veldig bra, jeg likte studiet godt, og syntes det var enormt givende, enda jeg allerede snakket flytende engelsk og har bodd i USA før. Selv om man snakker et språk flytende, så er jo akademisk språk noe helt annet, og jeg er så utrolig glad for at jeg tok det årsstudiumet, det anbefales sterkt til alle som planlegger å studere i utlandet!
Selv om planen var å jobbe noen år etter årsstudiumet, så merka jeg allerede midt i studiet, i begynnelsen av 2017, at jeg ikke klarte å vente lenger, og jeg bestemte meg for å bare søke på Aviation Security allerede. Overraskelsen var veldig stor da jeg bare en måned etter å ha sendt søknaden, fikk brev om at jeg var kommet inn. Hæ? Allerede?? HURRA!!!!!!!!!!!

Det fine med Embry-Riddle sitt worldwide campus er at man kan ta fag i sitt eget tempo. Det kan bare ikke gå ett helt år uten at man tar noen fag, da mister man statusen som student. Jeg har så langt tatt 2 fag og fått toppkarakter i alle fagene, en stor forandring fra å stryke i nesten samtlige fag i fysikk. Nå holder jeg på med mitt tredje fag, og det ser også ut til å gå veldig bra.

Det har forresten vist seg at “Avation Security” ikke var den helt rette veien mot målet slik jeg trodde likevel… Da jeg tok forrige fag, “Introduction to Aeronautical Science”, fikk jeg plutselig en e-mail fra professor Kleinke hvor han spurte om han hadde forstått det rett at jeg studerte Aviation Security mens målet mitt med utdanningen var å bli flyhavarietterforsker? Han forklarte at “Aviation Security” handler om de eksterne, kriminelle faktorene innen flysikkerhet, der noen med vilje har fått et fly til å styrte (terrorister, kaprere osv), mens et annet felt, “Aviation Safety” handler om de interne faktorene der det er en ren ulykke (pga pilotfeil, vær, flyfeil, mekaniske feil osv). Siden vi bare har ett ord for sikkerhet på norsk, så er det ikke så lett å forstå forskjellen på safety og security. Det er Safety delen jeg er interessert i, og akkurat den delen finnes det ingen bachelorgrad i. Men professor Kleinke foreslo at jeg skiftet fra Bachelor i Aviation Security til Bachelor i Aeronautics og så tok en “minor” i Aviation Safety.

I USA skiller man mellom “majors” og “minors”. En Major er det du tar utdanning i, mens en Minor er en retning du spesialiserer deg i. Du kan fint ha Major i en ting og Minor i en annen ting, men de to er vanligvis innenfor samme felt. Hvis jeg tar et visst antall fag som handler om Aviation Safety som en del av Aeronautics-graden, så får jeg en Minor i Aviation Safety.
Det var heldigvis helt smertefritt å skifte fra Aviation Security til Aeronautics siden de 2 fagene jeg hadde tatt er obligatoriske på begge utdanningene.

Så slik endte jeg altså opp på Bachelor i Aeronautics, et studie jeg elsker og trives vanvittig godt med. Jeg lever nesten for fagene jeg tar der, skolen er så utrolig bra lagt opp, og professorene så enormt flinke. Dessverre går det ikke så fort ettersom hvert fag koster rundt 10 000kr, så det blir med 2-3 fag i året. Det blir nok noen år til jeg har utdanningen i boks, men det er helt greit, for nå er jeg i hvert fall der jeg vil være: på rett skole, på rett utdanning, og på rett vei til mitt store mål: å jobbe med å forbedre flysikkerhet verden rundt ☺️

Siden jeg startet på utdanningen i 2017 har jeg bare blitt mer og mer engasjert i flysikkerhet. Omtrent alle flyulykker kunne vært unngått, og det gjør meg utrolig sint. Derfor er min drøm å jobbe med å eliminere de faktorene som skaper ulykker, å redusere risikoen, og forbedre sikkerheten. Jeg er overbevist om at det å etterforske ulykker er et av de viktigste skrittene til å hindre at de skjer igjen, men det betyr ikke at jeg MÅ jobbe med akkurat ulykkesetterforskning. Det finnes mange andre felt som tar for seg kosekvensene etter en ulykke med sikte på å hindre at de skjer igjen. En ting som jeg merker at jeg spesielt interesserer meg for, er flypsykologi, og jeg synes det er en spennende tanke å jobbe med pilot-trening, eller utvikle programmer for piloter, som stress-mestring osv. Men veien er enda lang å gå til graden min er i boks, så hvem vet hvor jeg kommer til å ende opp til slutt? Aeronautikk utdanningen er i grunn egentlig en pilot-utdanning, bare uten fly-treningen. Den er utviklet for piloter med yrkeserfaring som ønsker en grad i tillegg, så den har relativt få programfag, og veldig mange valgfag som kan byttes ut med erfaring. Dette gir meg muligheten til å designe utdanningen omtrent akkurat slik jeg ønsker, så mulighetene mine er mange!

Men en ting er i hvert fall sikkert: jeg kommer til å jobbe med fly.

Takk for at du leste min historie! Hvis du sliter med flyskrekk eller er interessert i å vite mer om utdanningen min, så er det bare å ta kontakt!

-Benedicte

Graviditet

Tredje Trimester

Posted on

I dag er jeg 28 uker på vei, og offisielt i tredje trimester!

Det er så sprøtt å tenke på.
Første trimester gikk kjempesakte, jeg var sengeliggende med ekstrem kvalme fra uke 6, og klarte hverken få i meg mat eller gjøre ting. På det aller verste lå jeg bare på sofaen og stirrret i taket, klarte ikke engang å se på mobilen. Nå i ettertid lurer jeg på om jeg egentlig hadde ekstrem svangerskapskvalme, selv om jeg ikke kastet opp. Jeg kaster nemlig aldri opp, uansett hvor syk jeg blir. Men like kvalm blir jeg, og i første trimester var jeg så kvalm at jeg var sengeliggende i ukevis. Det må jo ha vært ekstremt? Jeg kan i hvert fall ikke forestille meg at det går an å være mere kvalm enn jeg var.

Andre trimester begynte treigt, kvalmen varte helt til uke 16, før den endelig begynte å dabbe av gradvis. Så hadde jeg noen veldig fine uker hvor jeg følte meg helt topp, energien og matlysten kom tilbake for fullt (Jeg, som er verdens mest sjokoladeavhengige hadde ikke spist sjokolade på 10 uker, så jeg hadde litt å ta igjen…). Mot slutten (ca uke 26) begynte beina å hovne opp, ryggen å verke, og halsen å brenne. Så jeg merker tredje trimester allerede, aller mest i ryggen. Jeg er ikke så voldsomt stor heldigvis, men jeg sliter likevel med å komme meg opp av sofaen allerede, hehe.

Jeg tenkte jeg skulle ta en ukentlig graviditetsoppdatering, så da blir dette den aller første her på bloggen!

Termin: 17 Januar 2019 (I USA sier de 13 Januar, mens her i Norge regnes svangerskap litt lenger, så her er termindatoen den 17).

Kjønn på babyen: Ukjent. Vi har bestemt oss for å vente til fødselen med å vite kjønnet. Det var veldig spennende i begynnelsen, men nå som jeg kan føle babyen hver dag blir det bare mer og mer uutholdelig, jeg lurer så fælt på hvem som er der inne!

Hvor langt på vei: 28 uker. 69,3% av svangerskapet er overstått, og jeg har 87 dager igjen!

Babyen er så stor som: En kokosnøtt 🥥. Ca 33,5cm lang og 1100 gram 

Ukens må ha: Sjokolademelk! Har så intenst lyst på sjokolademelk hele tiden, suget er faktisk så stort at jeg spretter ut av senga hver morgen selv om jeg er skikkelig B-menneske. Og jeg kan gå rundt og dagdrømme om det, det er helt sykt.

Liv i magen: Masse, dette er en liten akrobat som turner og turner, hikker masse og øver på karate titt og ofte.

Plager: Masse vondt i ryggen (mest nedre del), og stadig smertefulle kynnere. Sliter skikkelig med å sitte å studere pga ryggen, så det blir mye sofa på meg. Jeg har verdens svaieste rygg, med dårlig trente muskler, så det er nok det som fører til at jeg har så vondt. Ikke så gøy å tenke på at babyen skal bli enda større og trekke mere på ryggmusklene, jeg må få trent dem opp snarest.

Hvordan sover jeg om natten: Veldig bra. Slokner umiddelbart, og sover stort sett natten gjennom, med mindre jeg har drukket litt for mye vann. Eneste er at jeg våkner tidlig, med vond rygg og hofter og sliter med å sovne igjen etter det.

Fødselsforventninger: Store! Gleder meg veldig og er kjempespent. Jeg har fått fødeplass på ABC klinikken på Ullevål, og ønsker meg en helt naturlig fødsel. Denne uken har jeg gått og tenkt masse på vannfødsel, det er noe jeg vurderer men vet veldig lite om. ABC har heldigvis anledning til det, så jeg gleder meg til jeg skal til jordmor der om to uker, da får jeg sikkert lære litt om det.

Ukens cravings: Ostepop og SJOKOLADEMELK. Gravidcravings er ikke som vanlig cravings, altså. Her er det så sterkt at jeg nesten kjenner smaken i munnen…

Humør: Veldig bra! Er mer stabil og i godt humør enn før jeg ble gravid, hehe. Mindre følsom har jeg vært også, utenom nå i det siste, nå blir jeg helt plutselig kjemperørt av absolutt ingenting. Her om dagen brøt jeg ut i ordentlig gråt da jeg og Dustin gikk tur fordi en dame vi møtte ikke lot meg klappe hunden hennes (hun hadde dårlig tid). Det var utrolig flaut!

Vektøkning: Har gått opp ca 9 kg totalt. Hele første trimester gikk jeg ned rundt 3 kg. Så gikk jeg plutselig opp 5kg kjempefort i andre trimester, deretter har det gått gradvis opp saktere og saktere, og den siste måneden har jeg ikke gått hverken opp eller ned.

Innkjøp: Har ikke kjøpt noe til babyen enda, men i dag bestilte jeg meg en “fødselskjole” og en matchende morgenkåpe på Amazon. Blir spennende å se om de passer og om de er så fine som de ser ut.

Kontroll: Neste mandag, da skal jeg til fastlegen min. Hadde egentlig kontroll hos jordmor i dag, men hun ringte og avlyste i siste liten. Litt kjipt siden jeg allerede hadde tatt urinprøve til timen, den må vel kastes nå. Er vel kun pga jeg er gravid at jeg feller noen tårer over å kaste bort et urinprøveglass til 23kr…

Strekkmerker: Ingen så langt!

Jeg klarer fortsatt ikke helt å fatte at jeg snart skal bli mamma. At jeg har en baby inne i magen min. Det er så ufattelig å tenke på, så ubegripelig. Og når jeg prøver å tenke på det, så tar følelsene helt overhånd og tårene kommer ukontrollert. Jeg føler så enorm kjærlighet til den lille allerede, og samtidig så føles det ikke virkelig i det hele tatt. Jeg gleder meg så veldig til å treffe den lille, til å bli kjent med han eller henne. Januar kan ikke komme fort nok! 

Eller jo, vi har jo ingenting på plass enda. Jeg har faktisk ikke kjøpt en eneste ting til babyen…!

Om meg

Hei

Posted on

Jeg har gått og tenkt i flere uker på å lage meg en blogg igjen. Jeg begynte faktisk med blogg for første gang i 2003/2004, men ting har vært veldig opp og ned gjennom årene, så dermed har det blitt flere sporadiske forsøk. Jeg har vel aldri vært helt sikker på hvem jeg er og hvilken del av meg jeg vil uttrykke gjennom en blogg, men nå som jeg er mer voksen og moden, så tror jeg at jeg har begynt å lande på hvem jeg virkelig er. Skjønt akkurat det fortsatt endrer seg litt, og nok blir snudd helt på hodet om mindre enn tre måneder…

Dette er han som gjorde meg til Mrs. Coupland: min mann Dustin 💘
Photo by Gjermund Øystese

Jeg er 31 år, gift med Dustin fra USA (derav det utenlandske etternavnet mitt), og gravid med vårt aller første barn. Jeg har termin i Januar 2019, så det er det jeg mener med at ting blir snudd på hodet snart. Det å gå inn i morsrollen blir nok en enorm opplevelse, og jeg tror verden aldri helt blir den samme igjen. Jeg gleder meg!!!

Dette er bildet vi brukte til å annonsere graviditeten da jeg var 13 uker på vei.

Ellers er det masse mer å fortelle om meg, men jeg tenker jeg tar det etterhvert. Jeg kan jo nevne at jeg studerer Aeronautikk, og målet er å jobbe med å etterforske og/eller forebygge flyulykker. Sikkerhet innen luftfart er min store lidenskap. Jeg lover å fortelle mer om det senere!

Takk for at du tittet innom!

– Benedicte

Follow my blog with Bloglovin

English

My Birth Story

Posted on

The date in this post is an arbitrary date to “hide” it behind the real posts on my blog, as this post is just an English translation of the original post that you can find here.

It was Thursday, January 24, and exactly one week after my Norwegian due date. For over two weeks several episodes with intense Braxton-Hicks contractions had convinced me that I was in labor. The day of my American due date (January 13), I had Braxton-Hicks that lasted 1 minute with 3 minutes apart the entire day, and they would not change or go away whether I lied down, stood up or walked around. That has long been my clue for real contractions, so that day I had been absolutely certain that I was finally in labor, and I was more than ready. I was only waiting for the contractions to increase their intensity, but that never happened. I went to bed, and when I woke up the next morning, everything was quiet. No contractions at all. My disappointment was enormous.

SILENCE BEFORE THE STORM

When I woke up late in the afternoon on January 24th, something was different. I had turned the day around, so even though it was closer to 2 pm, I did not feel that I had slept enough at all. I woke up with cramps, painful, menstruation-like cramps that would come and go in waves. They were different than the Braxton-Hicks I used to have, there was no tightening or contraction of the uterus, only pain. I timed these waves with pain that behaved very weird. They lasted 1 minute and were 1 minute apart. Then they lasted 2 minutes and were 2 minutes apart. After 1,5 hours in bed with my timer, the pains lasted 7 minutes and were 7 minutes apart. How weird!! I did not want to get up, because I thought that would make the cramps stop (I wanted so badly to be in labor). But in the end I had to get up, and just as predicted, the cramps stopped.

Instead they turned into Braxton-Hicks. The same kind of contractions I had been enduring the last couple weeks: high in my belly, only tightening, no pain. I did not pay any attention to those contractions, I had been convinced that I was in labor SO many times now, and been just as disappointed every single time. So I would not fall for this one more time.
I sat down to eat breakfast, and noticed that I felt pretty miserable, almost like i had a cold. Headache, aches in my body and a general feeling of being sick. And in addition to all this, I was in a very bad mood. This was the day before my overdue-control, something I dreaded very badly. As I have mentioned in earlier posts, being induced was my biggest fear. I wanted to give birth at a midwife-controlled center called ABC, completely naturally, and in water. I would not get to give birth there if I had to be induced, as they do not offer any medical facilities. I cried and complained and was just suffering a great deal. At this point I was convinced it was too late for labor to start spontaneously, and I would have to be induced, and everything would just be horrible and go completely wrong. Little did I know that I was actually in labor at this moment; the contractions in my belly were not Braxton-Hicks this time, but REAL contractions!

Dustin asked if we should skip going to the mall as planned. He needed new pants, and we had a gift card that needed to be used. I said no, I wanted to get out of the house. Even though I felt miserable, I needed distractions. And besides, maaaaaaybe walking a little bit could start labor?!
We went. Dustin tried on just about all the clothes in the first store we went to while I tried to wait patiently. As I was sitting outside the fitting room, I thought to myself that those contractions were actually quite painful, weren’t they? I opened the timer app on my phone to start timing, but closed it again as soon as it opened. Nope. I could not handle that kind of dissapointment one more time.

.

A bit funny to think about that while taking these pictures, I had painful contractions that I did not know were real this time. Only minutes after these pictures were taken, we would experience the most dramatical moment of our lives.

LIFE AND DEATH

Dustin only found one pair of pants, but an entire SIX shirts. He paid, and chatted way too long with the cashier, I thought. We finally got out of the store. It was 8 pm, and we had one hour before the mall closed. He still needed more pants, and wanted to check another store. We took the escalators to the 2nd floor, and just as we exited, I felt something strange. I stopped and caught Dustin’s arm quickly. “I either peed myself or the water broke!” Dustin’s eyes glowed, and I ran to the toilet. The view that met me there is something I was completely unprepared for, and it is burnt into my memory forever.
It was neither water nor pee i had felt filling my pants.

It was blood. Lots and lots of blood.

I got dizzy. My mouth dried up. I stopped breathing. Could not get out fast enough.
“We have to leave immediately” I told Dustin, and we ran to the car. Tears flowed. Dustin drove fast, while I called ABC.
“I am bleeding” I said.
“How much?”
“Like a very powerful menstruation”
“Then you have to call L&D at the hospital”. I could not breathe. Clicked wrong numbers. Finally got it right.
“Do you feel life?” they asked. Everything blackened for me. When did I feel life the last time??

I have never ever been so scared my entire life. I knew what this amount of bleeding could mean: placental abruption. Every second mattered. I cried the entire way to the hospital. Dustin’s face was white, and he beat all speed records, we would never have made it faster if we had waited for an ambulance. In this very moment, everything called c-section, pitocin, waterbirth, ABC, and so on, disappeared and I did not care at all how my birth experience would turn out. Everything that mattered was that the baby was fine. I could even let them cut it out of me without any anesthesia whatsoever as long as the baby would survive. It was all I could think about.

IN LABOR

The midwife wanted to see the pad in my panties right away. Her reaction calmed me more than any words would have.
“Oh, but that is not bad at all.”
Monitor on. Heartbeat immediately! I drew my breath for the first time since the drama started. The baby was fine! THANK GOD!!!
They checked me thoroughly.
“Just normal bloody show” they said. “Nothing is wrong with neither placenta nor baby.”
“But is it really supposed to bleed this much?”
“Yes, it is completely normal.”

I was told that I was in labor, the Braxton-Hicks I felt were real contractions.
“So that is what real contractions feel like”. They were actually a great deal more painful than the contractions I had been dealing with for several weeks, I had just not noticed it as I was so convinced it was false alarm again. They had also grown more painful gradually, so gradually that I did not notice it until I thought that this is actually pretty painful.
Since I was a first-time-mother, they sent me home. Labor could take days, or the contractions could stop up again, they said.

On our way home we had to stop at Deli De Luca. We thought the day before my due date was our last time there but turns out we got to go there one more time. Dustin exited the car and came over to my side and opened the door.
“Are you coming?”
“Wait, I just need to get through this contraction first”
It was 11:30pm and the fact that I had to spend all my energy concentrating on getting through contractions at this point should have given me a hint that things were going fast and we should have been on our way TO the hospital, not FROM it. But we had just been sent home from there, so we thought everything was as it should be.

The very last picture of my belly. This picture was captured at 00:49am, only 9 hours later my baby was born.

My appetite was poor but I managed to force down a rollerburger without bread, and some sweet potato fries. Dustin, on the other hand, was starved, and devoured the largest burger ever.
We got home around 12:30 am. It took me forever to brush my teeth and change to my pj’s, I only had about two minutes between each contraction to do as much as possible. As soon as the contraction started I would run into the living room and crawl down on all fours on the carpet and just breathe through it. I was finally in bed at 01:15, but now the contractions were impossible to handle, which is what my midwife had told me to be the “clue” to come in. I decided to call ABC and ask if I should sleep or go back.
“It is pretty bad now, I struggle with having control. Should I come in now or try to sleep a bit first?”
“Are you able to sleep at all?”
We decided that I should try. Not possible. The contractions were gradually getting more painful, and in the end they were so bad I almost tore the sheets apart in an effort to survive. At 2:30 am I called ABC again, and was told to come in.
“But what if it is too soon and you send me home? We’ve already been over there today.”
“No, if you come in now, you’ll stay here till the baby is out” they promised.

Getting dressed and out to the car with those contractions was not exactly a piece of cake, but I managed somehow. Dustin drove calmly this time, we were not in a rush. The contractions were worse in the car since I could not bend forward on all fours. I screamed with all my force when they rolled over me, but enjoyed the silence in the pauses. It was snowing, and we had the road to ourselves. It was only the two of us, and soon we would get to meet our little miracle. It was magical ✨

ACTIVE LABOR

We arrived at ABC around 4 am. I could barely greet the midwives there, as I got a contraction the moment we came in the door. Dustin has told me afterwards that at that moment I squeezed his hand so hard that he got a mark from his wedding band and had to take it off until our baby was born. Midwife Ingrid took us to the birthing room, which was very large and spacious with lots of room for me to walk around. It had a king size bed, a huge bathtub, a small fridge for all the drinks and smoothies we brought, and dimmed lights.

.

I changed into the labor dress I had purchased, and then the midwife checked me. I was 4 cm and in active labor! She immediately started to tap water in the bathtub, as it was my big wish to use water as pain relief. It took a little while to fill up, so meanwhile I walked around with a support “walker” on wheels (seen in front of the picture to the right above), which I clinged to for my life during contractions. They were forceful and close to the limit of what I could handle.
The midwife asked me routinely if I wanted any form for painrelief, like epidural, but I declined and said I wanted to give birth as natural as possible. ABC does not offer epidural or any other medical facilities, so I was well aware that if I had accepted pain relief, I would have been transferred to the L&D unit at the hospital (ABC is located in a building on the hospital area, but not considered a part of the hospital, as it is an independent, midwife-controlled unit. ABC stands for Alternative Birth Center).
The midwife then offered me acupunture, which she had the competence to give. I declined this as well. I am no fan of needles.
“But what about a small needle in your forehead only?”the midwife asked.
“Uh… what does a needle in my forehead do?”
“It helps you relax.”
Relax. I was sold. Dustin was shocked when he saw the midwife put a needle in my forehead, he is an even lesser fan of needles than me. But to me, relaxing was the big key to a good birthing experience, so I was willing to do almost anything that would help me relax.

The bathtub was finally full and I could jump in. WHAT a feeling! The effect of warm water was enormous and immediate. In an instant the contractions were easier to handle and I could relax much better. I first thought it was the water that had the painrelieving effect, but soon found out that it was the heat, not the water. As I lay in the bathtub, the water would eventually cool and I experienced losing control over the contractions more and more. As soon as the water got warm again I regained control immediately. In fact, the effect was so great that on one occasion when I got a contraction while the midwife was tapping more warm water in the tub, I experienced to gradually gain control in direct proportion with the increased temperature with the water! This was even visible to Dustin and the midwife.

.

I relaxed so well in the warm water and with the needle in my forehead that I fell asleep between contractions. I experienced several times to be pulled out of some dream and back to reality by a contraction that came rolling over me. The contractions were so violent and more powerful than I was prepared for, and I could barely stay lying on my back in the tub when they came. Sometimes when a contraction started building up, I would throw myself around and sit on my knees while spending all my force to breathe through the waves of pain. I tried as hard as I could to let the contraction do its job, to let it come and let it hurt. It was rough, and many times I did not manage to do it, I would fight against the contraction and scream “I CAN’T DO THIS ANYMORE!!!!”. But most of the time I somehow managed to relax and give in, well aware that doing just that would make the contraction more intense. Because I WANTED powerful, intense contractions, I knew that the more intense they were, the more effective they were. After all, what one wants is the cervix to open, and labor to progress, and that is what powerful contractions do.

At 6 am it was time to check the dilation again. I had to exit the bathtub, and just that was a horrifying experience. It was cold and difficult, and I got a contraction as I was lying on the bed shivering. That was probably the very worst contraction I had. The midwife checked me and could declare that I was 7 cm dilated. I was shocked. From 4 to 7 in only two hours?!!! My midwife, on the other hand, was not surprised at all. She had noticed that this was going fast even before I arrived at ABC. I realized it first now.

THE TRANSITION PHASE

Back in the tub I entered the most intense stage of labor: the transition phase from 8 to 10 cm. It was exactly that: intense. In my preparations for giving birth, I had practiced with Dustin how he could massage me to ease my pain during contractions, but when the contractions came I could not handle anyone touching me at all. Both Dustin and my midwife tried to help me by either massaging me, patting my back or touching me in other ways, but I would beat their hands away and yell “DON’T TOUCH ME!!!!”. As soon as the contraction diminished, I would get very embarrassed and apologize 😳
But they handled it fine, they knew this is typical for the transition phase. I also got very hot and nauseous, and at one point I thought I was about to throw up. I had absolutely no appetite, and when Dustin tried to give me a smoothie, I got a heartburn, so I could not drink that at all. Instead, I gushed down Powerade, Vitamin-water and juice.

Somewhere between 7 and 8 am there was a midwife-change. Anne Merete came and greeted me. Because of the delirious phase I was in, I thought Ingrid and Anne Merete looked identical. I understood that they were two different individuals and that it was a shift change, but that did not bother me at all, because they were exactly the same? (I have seen pictures of them afterwards, and they do not look the same at all, they are at least 20 years apart and don’t even have the same hair color 😂)
They checked my cervix again at 8 am, just before Ingrid had to leave, and I was now a full 9 cm. This baby would arrive very soon! Ingrid gave me a hug and said that she did not want to go home, because the baby was soooo close to arrive! I also got feedback that I was doing very good at this and it was fun to be a midwife for me ❤️

This was the second time I was out of the bathtub, and now I was very exhausted and could not handle the thought of climbing up into it again. I stayed in bed lying on my side for a while and did not have any energy to move even though I rather wanted to curl down on all fours during contractions. Now my midwife started getting concerned about making me eat something, she said I needed energy for the pushing phase that was very close at hand. I did not want anything at all. Dustin gave me an energy-bar, but I just looked at it and gagged. I asked for salty crackers instead. Just as I put one cracker in my mouth and was about to start chewing, I got a contraction, and that cracker ended up staying in my mouth until the contraction diminished, I was simply not able to chew at all as long as the contraction was going on. After that, I could not handle anymore food, so a single cracker was the only thing I ended up eating during labor 😂

THE PUSHING PHASE

Now it was suddenly 9 am and the midwife checked me again. Full dilation! “Now I need you to sit on the toilet, and next time you get a contraction, you push” she told me. According to her, there was some poop making it difficult for the baby to get down into my pelvis. The thought of pushing while sitting on the toilet made me dizzy, but the midwife ensured me that the baby would not come out yet, it was too far up my pelvis still.
Dustin joined me to watch over me and support me, and when the contraction came, I did as the midwife said, and tried to push.

It is the MOST painful thing I have ever experienced. I screamed in panic, and it exploded between my legs. Dustin got shocked, but quickly realized that it was the water that broke, not the baby that fell down into the toilet 😂 It is actually pretty neat and convenient that all the water went in the toilet. There were more contractions, and I screamed and clinged to Dustin while I pushed.
Back in the room I knelt down next to the bed and kept pushing on my knees for a while, while resting my arms on the bed. The midwife guided me through how to move my hips and pelvis while pushing, to more effectively help the baby down. I switched between kneeling and standing on all fours, and did this for a good while before I collapsed on my side in the bed. I had beforehand thought that I would NOT give birth on my back. I mostly wanted to give birth in the bathtub, or on all fours. But in this moment, the bathtub was too big and tall for me to climb up in, and I had no energy for anything else than lying on my side, so there I stayed.

The push contractions themselves were nothing. I could barely feel them and had absolutely no urge to push whatsoever. I only pushed when it felt like I had a contraction because the midwife told me to do so. It was the pushing itself that was so incredibly painful, and this was the most painful part of being in labor. But still, it was easier to handle than the contractions I had had. The pushing I could control, it only hurt when I pushed, and this was something I could stop at any time. With the contractions I had before the pushing phase, the pain came whether I wanted it or not, and rolled over me with raw force. That was way harder to handle even though they were less painful than pushing was.

It took all my force to push, and the pain was so intense that I screamed out loud, but still there was little progress for a while. Then the midwife said something that sped up everything: “You spend a lot of energy on screaming. Rather than screaming, think that you need to use that force to push, try directing the force inwards and downwards to the pushing instead of out through your mouth.”
What an effective thing!! On the next contraction I could feel the head get down towards the opening, a completely insane feeling. Now the midwife wanted me to turn over on my back, but I refused. I was afraid of tearing, and had read that giving birth on your back can increase the chance for tearing.
“That is if you have been laboring for a long time on your back, like you do with epidural”, the midwife said.
“If you lie on your back now, I can see you better and communicate better about when you should push and when you should breathe.”
I gave in, and received help to turn over on my back. Dustin stayed lying next to me in the big king size bed and holding my hand. Now there was another midwife in the room too, it is their policy to always have two midwives present when the baby comes out.

FINALLY

I pushed, and could feel the head starting to come out through the opening. It took all my force to push and I was SO exhausted. Sometimes I could not push through the entire contraction, since I was so exhausted. It was not fun to feel the head pop back in between the contractions, that made it feel like all my enormous force spent pushing was wasted as soon as the head popped back. But my midwife must have understood what I was thinking, because she suddenly said: “Even though the head is popping back in between each contraction, it is still coming a couple millimeters forward each time. There is progress even though it doesn’t feel like it right now. So just keep on pushing!”
At one point, the midwife took my hand and led it down so I could feel the head that was just inside the opening. That was insane! I got shocked by how soft it was and almost a bit concerned. I wanted to see, so I asked Dustin to get me a mirror. He let go of my hand to get up, but just then another contraction came, and I stretched out for his hand and almost panicked when I could not reach it. “DUSTIN!!!!” I screamed, and he just had get down on the bed again right away. That made me realize how much support I found in just holding his hand.

Then, suddenly, the head stayed and did not pop back when I stopped pushing. I knew that it was coming now, and I quickly started to fickle with the labor dress I was wearing. Dustin and the midwife understood what I wanted and pulled the dress on each their side. Such a genious dress, they easily ripped it off me without damaging it, because of all the buttons. I hurried to get off my bikini top, and got it off just in time before the next contraction.

I pushed, and could both see and feel the head come out as the contraction ended. I thought the rest would come on next contraction, so I stopped pushing. But to my big surprise, the midwife continued to pull the baby out. I was a bit shocked but realized that I should probably keep pushing, so I pushed a little bit more, and in the next instant the baby was out and lying on my chest.

The feeling was overwhelming.
INDESCRIBABLE
I put my arms around the baby immediately, and a thousand thoughts filled my head at once. The feeling of the little chest that felt so fragile. The feeling that we did it. The feeling of FINALLY. Finally you’re here! The feeling of the moment I had been waiting for my entire life. The feeling of the world stopping. The feeling of everything coming to be. The feeling that magic exists.
In the same moment I threw my head back and screamed with all my force, but this time without any sound. I screamed and cried without tears or sound because huge, enormous emotions rolled over me.
I looked at Dustin and we kissed and laughed and cried.
What a moment! ❤️
I kissed the little head and said “Welcome to the world, my precious. I love you.”

The little baby cried immediately, but relaxed when I talked to it. We stayed lying like that for a little while and just enjoyed our little miracle and all the emotions filling us, before I remembered something.
“What is it?” I asked Dustin. He had to lift the umbilical cord to see.
“A boy!” He said excited.
“Are you sure?” For some reason I got very surprised. I tried to see for myself, but the umbilical cord was in the way.
I looked at Dustin with teary eyes.
“Daniel Leon”.
He smiled with just as teary eyes and nodded.
I squeezed my little boy, kissed his head and just repeated “Daniel. My Daniel. My precious Daniel.”

.

After about 10 minutes, the midwife put two tweezers on the umbilical cord, which had now turned white after all the blood had pumped through to Daniel. Dustin got some instructions, and then he cut the cord. Just this is so magical to me; that I birthed Daniel, while Dustin cut the physical bond between us, and “delivered” Daniel to the world ❤️

The placenta came 5 minutes later. I did not feel it at all, the only thing I noticed was that the midwife told me to push, and it hurt a lot to push even though I did it carefully. Afterwards I thought the entire area “down there” was very painful and got a bit worried, so I asked the midwife if everything was fine, since it hurt so badly?
“Dear, you just pushed out a baby”, she said with a smile, and I felt silly 🙈 For some reason I had thought that as soon as the baby is out, all pain would cease. I did not consider the fact that you get very sore and bruised from having your tissues stretched so much.

I was thoroughly checked, and the midwife could conclude that I did not have a single tear anywhere and did not need any stitches. Hurray!
“After giving birth, many women complain that the stitches hurt so badly”, the midwife said. “But you will feel it too, because in fact, it is not the stitches that hurt, it is the skin being bruised and sore.”
It was still very nice to not have to get stitches, and I was so impressed with my body that handled giving birth so well.
I stayed lying in bed with Daniel on my chest right were I had given birth (after the midwives had changed sheets superquickly and given me a “diaper”), with Dustin next to me, and we got to lie like that undisturbed for an entire two hours. It was so delightful to get those two hours just to ourselves to just process all the emotions and take in the beautiful sight of our little miracle. We felt like we were the luckiest people in the world!

Daniel was born at 09:58 am, and the midwife did not return until 12:30 pm to weigh and measure Daniel, and then Dustin got some guidance putting on a diaper and swaddling Daniel. Afterwards, the midwife helped me to the toilet to pee and rinse away blood and goo, and when I got out into the room again, Dustin was standing by the window with Daniel in his arms, and showing him the snow that was falling silently outside 💕

Our postnatal room was not ready yet, so we got to stay in the birthing room a few more hours. We were exhausted, so we lied down in bed with Daniel between us, and then all three of us fell asleep, as a family for the very first time.
❤️

English

The Proposal

Posted on

The date in this post is an arbitrary date to “hide” it behind the real posts on my blog, as this post is just an English translation of the original post that you can find here.

August 14, 2017 was a beautiful day with warm weather and clear skies, just like every other day in California. I was visiting my boyfriend Dustin in his hometown, Lompoc, and during my 4 week long stay there, we used to go out and play frisbee very often. He was training me to throw correctly, and I loved how fun it was. We also combined playing frisbee with visiting all the many parks in Lompoc; we would go to a new park every time we went to play.

There was nothing different this Monday when I asked Dustin if we could go and play frisbee again. He agreed, but asked if his best friend, Jake, could join us. Jake lived in Arizona at that time, but was home in Lompoc for a couple days. Of course he could join! I thought it would be even more fun to play frisbee if we were more people. We drove to a new park I had not been in before, and everything seemed normal to me, except for the fact that this park had a lot of trees. I did not think that much about it, I was sure the park was bigger than I could see, and that it would be more open beyond the trees.

.

Ken Adam Park in Lompoc, CA.

What was strange, however, was Dustin’s behavior.
“Are we going to practice throwing frisbee around trees?” I joked. He responded in a serious manner that no, it was more open beyond the trees.This is not the way he normally reacts when I joke, since he has a very good sense of humor, so I thought it was a bit weird. As we got out of the car, Dustin picked up a shoulder bag he normally uses at work. That was also strange, but I thought perhaps Jake needed something Dustin was bringing him in the bag, and so none of these “abnormalities” made me react. We started to walk, and I saw that the trees opened up along the path we were walking on.

.

There was a guy in an orange vest further ahead, and as we closed in, I discovered to my surprise that it was Mitch, the boyfriend of Amanda who is one of Dustin’s best friends. I did not know Mitch very well, so I thought “Oh, so this is what Mitch does for a living. Something in construction or a safety thing”. But as we approached him, neither he nor Dustin behaved like they knew each other.
“I’m sorry, but you can’t come any closer. There has been a planecrash.” he said as I was about to greet him.
“Planecrash?!!!” I exclaimed a bit more excited than one should be about such news.
“Oh, but that is not a problem”, Dustin responded, and pulled up an ID from his shoulderbag. “I am actually an air crash investigator, and my girlfriend here is studying aviation security. If you want, we can help with the investigation”.
I got very confused at first, because I thought there was a real plane crash until Dustin said he was an air crash investigator (I am the most gullible person in the world). I now understood that something was going on, and I did not know whether I should play along, or laugh, or just stay passive.
Mitch brought us further down the path, and we came to an opening where a small area was sealed off by yellow safety tape, and I could see a small, yellow wreck inside the confinement.

.

Inside the confined area I saw Jake waiting for us in an orange vest, and outside stood Amanda. She did not wear a vest, and we were told that Jake was leading the investigation while Amanda was a witness who had seen the plane crash. Dustin took command over the investigation, and interrogated Amanda, who could tell that just before the plane had crashed in the bush, it had poured lots of sparkling hearts out from it, behind a pink banner with something written in a strange language.
Dustin gave me a block of paper and a pen and told me to write down everything I saw; any fact, evidence and lead. Meanwhile, he walked around and took pictures of the scene. I was convinced they had fabricated a real air crash, so I got extremely focused on finding the cause and checked everything very carefully. My thoughts were rushing to try to remember everything I had learned about air crash investigation, but I was so perplexed I had trouble thinking straight.

.

After a while, Dustin came over and asked if I had any conclusion about what could have caused the crash. I responded that I could not come to any conclusion without having checked the black box, if the plane had any.
“Hm, where could that be?” Dustin said and scratched his head. I told him they are normally placed in the back of the plane, but this plane did not have any.
“It must have been thrown out from the wreck when it crashed. How far away do you think it could have landed?”
We started searching through the bush the plane had crashed into, and after a while Dustin exclaimed from the other side of the bush that he found something I had to see. I walked around the bush and found him on his knee with a black box in his hand.

.

He opened it and revealed the most beautiful ring I have ever seen, while asking if I wanted to marry him ❤️
I was shocked and screamed YES!!!!! while crying and holding my hands in front of my face, but then he asked if I wanted to marry him one more time and I realized it had all been in my head while in reality I stood frozen without moving or saying a word. I barely managed to say yes before throwing myself around his neck, and we hugged each other for a long time before Dustin put the ring on my finger and kissed me. It was a magical moment, and I had not noticed that everything was being filmed and photographed.

.

I am still in shock over the amazing proposal. That he arranged an air crash for me and hid the ring in the black box. There is no way he could have proposed to me in a better and more fitting way, and I had not expected anything like this at all! I really am the luckiest girl in the world!!! And what amazing friends he has that helped with everything!

Dustin has a very great sense for humor and details, so here are some details from the wreck:

.

As pilot he used a Starlord/Peter Quill figurine from Guardians of the Galaxy, and put a “cellphone” in the hand with something written on it. While investigating the plane, I tried to see what it said when he came and pulled out a magnifying glass, and I almost died when I saw the sticker on it 🤣
According to him, the cause of the crash was that the pilot was texting and flying. He sent an sms just before crashing where he proposed to his girlfriend while flying the plane with a banner behind it saying “Vil du gifte deg med meg” (“Will you marry me” in Norwegian), and sparkling hearts pouring out of it.

The ring Dustin proposed with is made in white gold with a big diamond surrounded by 11 small diamonds and 2 sapphires on each side:

I used this ring as engagement ring until we got married, and now I am using it as my wedding band 💙

Photo Credits: Jacob Spencer, Amanda Imano