Graviditet

Andre Trimester

Posted on

Andre trimester startet med Independence Day og publisering av graviditeten. Måten vi publiserte på var Dustin sin ide, allerede i mai hadde han funnet noen fine scrapbook-figurer i en butikk og foreslått at vi kunne publisere graviditeten med et bilde av dem. Det som ikke var en del av planen den gang, var å ha med ultralyd-bilder. Vi visste ikke at vi ville få så tidlig ultralyd, og så fine bilder fra ultralyden, så det var en veldig gledelig overraskelse! Ultralyd bildene er fra 25 juni, da var jeg 11 uker og 1 dag på vei.

Det var også Dustin sitt ønske at vi skulle publisere graviditeten på selveste Independence Day, den 4 juli. Det passet veldig fint, ettersom jeg var 12 uker på vei akkurat den uka, og det er jo ved 12 uker de fleste publiserer graviditeten sin. Det er liksom da man er regnet som “trygg” og risikoen for spontanabort minsker betraktelig.
Vi publiserte graviditeten på Instagram med dette bildet:

.

Under bildet skrev vi:

❤️💙🇺🇸Happy 4th of July🇺🇸💙❤️
We are having a little firecracker on the way! 👶🏼🍼💕
We are so thrilled, excited and honored to be expecting, and can’t wait to meet this beautiful little miracle 💗💗💗

Fun facts:
– 13 is the number! 😁 I was born on February 13, am current in week 13 of my pregnancy, and the baby is due on January 13! 😍
– We have decided not to know the gender until birth 💚
– Morning sickness should be called All-day sickness and is NO JOKE 🤮
– Dustin is currently showing more than I am 😂

Det var en helt magisk opplevelse, å fortelle hele verden at vi hadde et lite mirakel på vei 🤩

I slutten av juli fløy vi til Dallas hvor vi leide bil og kjørte opp til Tyler slik at jeg kunne besøke noen veldig nære venner av meg som jeg ikke hadde sett på hele 6 år. Det var et utrolig rørende gjensyn med familien Cook og min lillebror Pedro. De ble som en familie for meg da jeg bodde et halvt år i Richmond, Virginia i 2012 ❤️

.

Etter to dager i Tyler kjørte vi ned til Austin for å være med i bryllupet til Dustin’s bror Caleb. På denne tiden var jeg fortsatt kvalm, så det å reise var veldig utfordrende. Jeg ser kanskje frisk og opplagt ut på bildene, men i virkeligheten følte jeg meg helt forferdelig. Å gå rundt med en konstant følelse av å måtte brekke seg og kaste opp er ikke akkurat morsomt. På kjøreturen fra Tyler til Dallas måtte vi stoppe på en kinesisk restaurant slik at jeg kunne kjøpe flere kilo med kokt, hvit, smaksløs ris. Det eneste jeg klarte å spise 😅

I bryllupet til Caleb og Monet tok vi de første gravidbildene av meg. Jeg var 15 uker på vei og følte meg SÅ stor 😂

.

Søndag 5 august, da jeg var på dagen 17 uker på vei, kjente jeg det første sparket! Jeg hadde jo kjent mye rart allerede som jeg lurte på om kunne være spark, men denne søndagsmorgenen da jeg lå og dro meg i sengen etter å ha våknet alt for tidlig, kjente jeg det som jeg for aller første gang visste med sikkerhet at var et spark. Det var magisk! 🤩

Den 10 august, da jeg var 17 uker og 5 dager på vei, dro jeg tilbake til Norge. Dustin fulgte etter i September, han måtte ordne med pakking og selging av bil først, mens jeg dro allerede i august fordi jeg ville komme i gang svangerskapskontroller hos jordmor, og søke fødeplass på ABC. Jeg var allerede litt seint ute med det, følte jeg, og jeg var også engstelig for å bli nektet å fly om jeg var for langt på vei.
Jeg var fortsatt kvalm selv om det hadde dabbet av litt, og slet veldig mye med svimmelhet, så jeg var engstelig for å stå lenge i kø i sikkerhetskontroll og i flyet. Jeg holdt på å gå i bakken hver gang jeg stod i kø til kassen i butikker, så svimmel var jeg. Løsningen ble å bestille assistanse, og her må jeg bare skryte uhemmet av British Airways!! Det kostet ingenting ekstra, og jeg fikk sitte i rullestol helt fra innsjekk til gaten. Der fikk jeg gå ombord i flyet først, og flypersonalet hjalp meg ombord, blant annet med håndbagasjen, mengder med vann, og ellers sjekket meg ofte gjennom flyturen for å høre om jeg hadde det bra eller trengte noe. I London fikk jeg også rullestol fra gate til gate, der kjørte de meg til og med inn i en butikk så jeg fikk kjøpt litt vann og snacks, uten at jeg reiste meg fra rullestolen en eneste gang. I Oslo stod de med rullestolen rett utenfor flydøren, og førte meg rett til bagasjen. Det var herlig, rett og slett, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd den lange reisen om jeg hadde måttet stå i kø. Jeg ville helt sikkert besvimt flere ganger.

.

25 august 2018: 19 uker og 5 dager på vei.

Etter at jeg kom tilbake til Norge og passerte 18 uker, forsvant endelig kvalmen, og jeg hadde MYE sjokolade å ta igjen, for å si det sånn. Jeg hadde jo ikke spist det siden jeg var 6 uker på vei!

Da jeg var 19 uker og 3 dager på vei var det klart for den store ultralyden, den hvor de sjekker babyen nøyere og finner ut kjønnet osv. Dessverre fikk ikke Dustin vært med på denne siden han fortsatt var i USA, men jeg tok med mamma, og det var kjempekoselig ❤️ Det var helt magisk å se den lille sprelle og sparke og strekke seg! Og få vite at alt var i skjønneste orden. Vi ville ikke vite kjønnet, så ultralydteknikeren sa i fra når vi skulle se vekk for å unngå å se noe “avslørende”. Hun var utrolig flink, og det var en veldig koselig opplevelse.

.

En ting som var litt moro, var at jeg hadde regnet ut fra eggløsning at jeg var 19 uker og 3 dager på vei, mens legene både i Norge og USA insisterte på å bruke første dag i siste menstruasjon som utgangspunkt, noe som gjorde at jeg “bare” var 18 uker og 6 dager på vei. Denne ultralyden viser omtrent eksakt hvor langt man er på vei, og viste at jeg var 19 uker og 3 dager på vei, akkurat slik jeg hadde regnet ut! Det var gøy å finne ut at jeg hadde rett, og få den termindaoen som jeg hadde vært innstilt på helt fra starten.

I begynnelsen av september kom endelig Dustin, og jeg begynte i en ny klasse på Embry-Riddle kalt Aviation Legislation. Jeg var veldig travel i en periode, med doble studier ettersom jeg også tok grunnskolelærerutdanning for 1-7 klasse på universitetet i Sør-Øst Norge. Jeg har ikke nevnt dette tidligere, fordi jeg ble sykemeldt rett før jeg begynte å blogge. Jeg trivdes ikke så godt på det studiet, mye på grunn av måten jeg ble behandlet på. Jeg sa i fra allerede første skoledag at jeg er hørselshemmet og gravid, og at det kunne bli utfordrende for meg å følge undervisningen 100%. Fra tidligere studier i Tromsø er jeg vant til at forelesninger ikke er obligatoriske, men det var de her. I tillegg var forelesningene på 4 timer i stedet for 2, og det å sitte i 4 timer med vond rygg, bekkenløsning, hovne ben, og ørene på stilk var rett og slett helt umulig for meg. Jeg prøvde å si i fra til lærerne flere ganger, men opplevde å bli møtt med en veldig streng “frøken”-holdning, der jeg bare måtte ta meg sammen og holde ut, for undervisningen var obligatorisk, og om jeg ikke taklet det hadde jeg ikke noe der å gjøre. Jeg endte med å bli 100% sykemeldt frem til termin, for det gikk jo ikke. Jeg har også fått permisjon helt frem til høsten 2021, så da er spørsmålet om jeg skal fortsette eller ikke, men må innrømme at det ikke frister veldig å gå tilbake dit med den måten jeg ble behandlet på. Men jeg har god tid til å tenke på det.

Kort oppsummert har andre trimester vært veldig slitsomt og hektisk. Bryllup i Texas, flytting til Norge, og doble studier 😅 Jeg føler på en måte dette trimesteret ble veldig kort, ettersom kvalmen varte helt inn i uke 17/18, og rygg,- og bekken plagene begynte allerede i uke 26. På en måte har tredje trimester vært det beste så langt til tross for alle plagene. Det har vært deilig å kunne ta det mer med ro, og fokusere på jul og familie, og forventingene til den lille som snart kommer ut til oss ❤️