Graviditet

Hvordan jeg fant ut at jeg var gravid

Posted on

Det å få barn har alltid vært langt inn i fremtiden for meg, og jeg har aldri følt meg helt moden eller klar for å få barn. Dustin, på sin side, har drømt om å bli pappa hele livet, og ville helst ha barn med en gang vi giftet oss. Jeg måtte overtale han til å vente litt, jeg ville helst være gift hvert fall ett år før vi begynte å prøve.

Men det skjer noe med deg når du er gift. Nesten på dagen etter bryllupet kjente jeg at nå er jeg klar. Vi bestemte oss likevel for å vente litt, situasjonen vår var ikke særlig kompatibel med å få barn ettersom jeg søkte om oppholdstillatelse i USA og ikke kunne jobbe, og Dustin var student.

Vi brukte ingen sikker form for prevensjon, vi brukte fertilitetskontroll, og det var jo alltid en fare for at jeg kunne bli gravid selv om vi var forsiktige. Dette førte til underbevisste forventninger, og plutselig opplevde jeg å bli fryktelig skuffet hver gang mensen kom. Da skjønte jeg at nå var jeg klar for å få barn.
Vi pratet litt sammen om det, og kom frem til at siden jeg var 31 år gammel, så hadde jeg ikke veldig god tid på meg om vi ville ha mer enn ett barn før jeg fyller 38. Risikoen i et svangerskap øker jo betraktelig når man er over 38 år, og sjansen for å bli gravid minsker også. Så jo før, jo heller. I tillegg tar det jo en stund å bli gravid, opp til ett år er normalt for friske par, så i slutten av mars 2018 bestemte vi oss for at vi like gjerne kunne begynne å prøve.
Det vil si, vi bestemte oss for å ikke-ikke prøve, og bare overlate det helt til naturen.

Jeg sluttet å legge inn data i fertilitetsprogrammet jeg brukte, slik at jeg ikke hadde like god kontroll på når jeg hadde eggløsning. På denne måten slapp jeg å stresse med om jeg kunne være gravid eller ikke, og febrilsk lete etter symptomer som ikke var der. Jeg skrev likevel ned alle symptomer og temperaturen min hver morgen, men la de altså ikke inn i programmet jeg bruker for å regne ut når jeg har eggløsning.

27 april 2018: på kino for å se Avengers: Infinity War, helt uvitende om at at liv var begynt inne i meg ❤️ Jeg fant det ut to dager senere.

Dagen jeg fikk det aller første hint om at jeg var gravid, husker jeg som om det var i går. Det var søndag 29 april, og Dustin var på jobb. Jeg gikk på toalettet for å tisse, og fikk et lite sjokk da jeg så på papiret. Det var en tynn, rosa stripe der, og tusen nåler gikk gjennom kroppen min som om jeg hadde fått strøm i meg. Implantasjonsblødning??! Kunne det være det? Det var jo ALT for tidlig for mensen! Og det så jo akkurat ut slik som jeg hadde hørt at implantasjonsblødning ser ut! Hjertet mitt hamret som en gal mens jeg løp ut av badet og jeg kunne ikke få plottet inn dataene mine i fertilitetsprogrammet fort nok for å finne ut når jeg hadde eggløsning. Forrige søndag? Hæ? Det var dag nr 7 etter eggløsning! Implantasjonsblødning opptrer mellom dag 6 og 9 etter eggløsning. Jeg var i ekstase, og 100% sikker på at jeg var gravid.

Jeg begynte å google hvordan dele den store nyheten med partneren sin, og la store planer for å ta en graviditetstest den 7 mai uten å fortelle noe til Dustin, og så overraske han med den. 7 mai var nemlig dagen jeg ventet mensen, og den første sikre testdatoen ifølge fertilitetsprogrammet.
Men jeg er sånn som ikke klarer å holde noe inne når jeg er veldig begeistret, og nesten i samme øyeblikk Dustin kom inn døren på vei hjem fra jobb buste jeg ut “JEG TROR JEG ER GRAVID!!!!”. Dustin gliste som en sol og spurte “virkelig?!” og ble så glad at jeg kunne like gjerne sagt at jeg var gravid. Han trodde med en gang at dette ikke var falsk alarm.

Jeg skulle jo vente til mandag 7 mai før jeg tok en test, men to dager senere, på tirsdag 1 mai, fikk jeg litt mer blødning, og mentrusasjonssmerter, alt i tråd med implantasjonstegn (implantasjon er når det befruktede egget fester seg i livmoren, det kan gi blødning og litt smerter, men ikke alle får dette). Symptomene jeg la inn i fertilitetsprogrammet stemte også; ømme bryster, utmattelse, kviseutbrudd osv. Jeg var helt hundre prosent sikker på at jeg var gravid og bestemte meg for å ta testen dagen etter. Den dagen ville være 5 dager før “testdato” som man kaller det, og ClearBlue testen jeg hadde kunne man tidligst ta 5 dager før man ventet mensen, men da var det bare 50% sjanse for at den ville vise positiv. Så jeg var fullt klar over at testen kunne være falsk negativ, og det er jo råd overalt om at man bør vente for å unngå unødig skuffelse. Men jeg klarte bare ikke. Jeg visste at jeg var gravid!

Onsdag 2 mai våknet jeg altfor tidlig, og klarte ikke sovne igjen. Kroppen min var full av spenning og til slutt bestemte jeg meg for å bare få det gjort. Planen var at jeg skulle vekke Dustin etter at jeg hadde tatt testen men før resultatet kom, slik at vi kunne se resultatet sammen. Jeg brukte en digital ClearBlue test som til og med hadde en nedtelling til resultatet var klart. Plutselig fant jeg meg selv stående ved siden av Dustin i sengen med testen i hånden som telte ned, og ble veldig usikker på om jeg skulle vekke han eller ikke. Hva om jeg vekte han og testen var negativ? Mens jeg stod der og prøvde å avgjøre om jeg skulle vekke han eller ikke, pep testen, og jeg så ned på den. Resultatet lyste mot meg: PREGNANT.

Jeg glemte hvordan man puster. Hodet og hjertet mitt eksploderte av følelser, som om en million stjerneskudd gikk gjennom kroppen min, og jeg trodde jeg skulle eksplodere 💫

Jeg ropte “DUSTIN!!!!” og nærmest hoppet opp i sengen mens jeg holdt testen foran ansiktet hans. Han våknet veldig forvirret. “Har du feber?” spurte han. Jeg svarte at jeg er gravid, og han var plutselig veldig våken. Vi lo og gråt og klemte og takket Gud, og ble liggende en god stund og bare kjenne på de fantastiske, magiske følelsene.
Livet ville aldri bli det samme igjen. Vi var verdens heldigste!

.

Jeg regnet ut via eggløsningen at jeg hadde termin 13 januar 2019, og selv om legene var uenige med meg siden de regner fra første dag i siste menstruasjon (som ikke stemte med meg fordi jeg hadde veldig tidlig eggløsning denne syklusen), så fant vi ut via ultralyd i uke 20 at jeg hadde rett. Ultralyden viste at jeg var akkurat så langt på vei som jeg hadde regnet ut, men i Norge satte de terminen til 17 januar, siden Norge regner graviditet som 40 uker + 3 dager, mens i USA regner de bare 40 uker (California ligger 9 timer bak Norge, så 13 januar der er 14 januar i Norge, akkurat tre dager før 17). Så termin 17 januar i Norge og 13 januar i USA satte meg til å være akkurat like langt på vei.

Jeg ville gjerne fortelle at jeg var gravid til hele verden med en gang, spesielt til mamma, men Dustin overtalte meg til å vente. Vi skulle nemlig besøke foreldrene hans to dager senere, og vi tenkte det ville være fint å si det til familiene våre samtidig, på samme dag. Det var virkelig beinhardt for meg å vente de to dagene, jeg holdt på å eksplodere, bokstavelig talt.
Jeg bestemte meg for å si det til søsteren min Madeleine aller først, og fikk til å sette opp en Skype avtale med henne en time før Skype samtalen jeg hadde avtalt med mamma og pappa fredag 4 mai. Hun ble veldig overrasket og kjempeglad over nyheten, og ville gjerne være med når jeg fortalte det til mamma og pappa Det var bare det at det var nærmere midnatt i Norge, og mamma og pappa ville gjerne gå og legge seg, mens jeg måtte vente til Dustin kom hjem fra jobb slik at vi kunne fortelle det sammen. Derfor passet det veldig fint at de hadde fått en hund akkurat den dagen, jeg klarte å overtale dem til å vente på Dustin med påskudd om at Dustin så gjerne ville se hunden (som jo var helt sant). Da Dustin kom hjem, sa jeg til mamma og pappa (og søsteren min Rebecca som også var med), at det var ikke på grunn av hunden vi bad dem vente på Dustin, men fordi vi hadde en stor nyhet å fortelle. Så holdt jeg opp graviditetstesten foran kamera slik at de så at det stod “pregnant”. Pappa skjønte det med en gang og gliste som en sol, mens mamma ble veldig forvirret. Hun spurte hva det var, og da hun skjønte det klarte hun ikke helt å tro det. “Er det sant?!” gjentok hun gang på gang. Hun har drømt om å bli bestemor, og mast om barnebarn helt siden søsteren min giftet seg i 2010.
Det ble en helt magisk stund og masse tårer og latter, og jeg tror ikke det ble så lett for mamma og pappa å legge seg og sove etter den store nyheten.

Senere på dagen kjørte Dustin og jeg opp til hjembyen hans, Lompoc, hvor vi skulle være den helgen, fordi vi skulle se på en rakettoppskyting klokken 4 natt til lørdag. Lompoc ligger rett ved Vandenberg flybase hvor NASA skyter opp raketter, og denne lørdagen skulle de skyte opp en rakett som skulle til Mars (Insight). Det ville bli aller første gang jeg fikk se en rakettoppskyting på ordentlig, men dessverre ble det slik at jeg hørte rakettoppskytingen i stedet for å se den, det var nemlig tykk tåke og umulig å se noe som helst, ikke engang lys på himmelen fra raketten… 😂
Det var morsdag i USA helgen etter denne helgen, så vi hadde kjøpt et morsdagskort til Susan, moren til Dustin. Inni kortet var det printet “Du er en vidunderlig mor” og vi skrev “- og vi tror du kommer til å bli en vidunderlig bestemor også” under. Vi sa at vi var en uke tidlig ute og gav henne kortet, så ventet vi bare på reaksjonen. Hun skjønte det med en gang, hoppet opp før hun hadde lest kortet ferdig og gråt og klemte oss lenge. Paris, Dustins far, stod bak henne og skjønte ingenting, hvorfor ble Susan SÅÅÅÅÅÅ glad for et morsdagskort? Men så leste han det og skjønte det han og, og det ble masse tårer og latter og lange klemmer. Ingen fikk noe særlig søvn den natten.

Denne babyen blir første barnebarnet på begge sider, så det har allerede ført med enormt mye glede på begge sider av familien. Vi kan ikke vente med å få treffe den lille!!!!

❤️