Om meg

Frisørtabbe

Posted on

Historien om håret mitt er et sørgelig kapittel.

Det hele begynte i august 2016 da jeg var hos frisøren for å stusse håret mitt. Jeg har aldri brydd meg noe særlig om hår, til tross for at jeg tok frisørlinjen på videregående, og jeg pleier vanligvis å gå til frisøren sånn ca 1 gang i året eller sjeldnere. Da handler det bare om å stusse fullstendig slitte tupper, og det å farge håret hadde jeg ikke gjort på årevis. Jeg har alltid vært veldig fornøyd med hårfargen min, og ikke følt noe behov for forandring. “If it isn’t broken, don’t fix it”, sant?

Her er bilder av håret mitt fra 2012, 2013, 2014 og 2015. Ingen forandring på 4-5 år overhodet 😬

Men denne dagen i frisørsalongen i august 2016, så jeg en reklame for hårfarge som virkelig fortryllet meg. Kvinnen på bildet hadde langt, svart hår som fadet gradvis til mørkeblå i endene. Såkalt balayage, men med farge. Jeg syntes det var det nydeligste jeg hadde sett, og hadde SÅ lyst på sånn hår. Men jeg tenkte at det blå er vel bare fint om man har helt mørkt hår, og det kler jo ikke jeg. Jeg spurte frisøren, som var lærling, om det gikk an å få håret mitt slik, og hun sa at joda, det gikk helt fint an. Vi satte opp en ny time til å farge håret mitt.

Hun misforstod. Håret mitt er veldig lysebrunt, og jeg tenkte ikke det ville være fint med blå tupper, så jeg ville at hun skulle farge hele håret mitt mørkere. Dette fikk hun av en eller annen grunn ikke med seg, så hun farget bare tuppene blå. Jeg syntes jo det var litt rart at hun begynte med blåfarge rett på tuppene uten å farge resten av håret mitt først, men tenkte at hun visste vel hva hun gjorde. Blåfargen ville ikke sitte, og jeg endte opp med lysebrunt hår med blå-grå tupper. Helt forferdelig.

.

Jeg var overhodet ikke fornøyd, og fikk en ny time for å rette opp, da farget hun hele håret mitt i den aller mørkeste brunfargen, nesten svart, og bleket tuppene for å farge de blå. Hun måtte bleke de og farge de blå i 4-5 omganger (!!!) før blåfargen endelig satt. Det ble endelig slik jeg ville ha det, eneste var at jeg fikk et stygt skille mellom det mørkebrune og det blå. Håret mitt var rett og slett mørkebrunt, lysebrunt og blått.

.

Jeg orket ikke gå og klage for å få det rettet opp i en gang til (merkelig med den norske kulturen hvor man ikke tør å være til bry), men akkurat på denne tiden kom mamma på besøk, og hun dro meg rett og slett med i salongen og forlangte en ny time for å rette opp, jeg hadde jo enda ikke fått det resultatet jeg egentlig ville ha.
Må bare berømme lærling Kaja, som tappert satte i gang med håret mitt for tredje gang, kjempet seg gjennom prøving og feiling og til slutt klarte å faktisk få håret mitt akkurat slik jeg ville ha det! Jeg var storfornøyd da jeg gikk derfra tredje gangen, og bare elsket det blå håret!

.

Det eneste problemet med blå farge, er at blått er en kald farge, og håret vil være varmt. Den blå fargen forsvant sakte men sikkert i vask, og håret ble rett og slett turkist. Jeg fant heldigvis en veldig fin hårfarge på nettet som ikke kostet for mye, så jeg fikset det lett ved å farge tuppene jevnlig. Det hadde gått helt fint, hadde det ikke vært for at denne blåfargen smittet sånn over på alt. Plutselig var veggen jeg hadde sittet inntil blå ☹️
Jeg endte opp med å stoppe å farge det og bare la håret bli turkist. Det var ikke et veldig pent syn…

Jeg tok naturlig nok ikke så masse bilder av håret mitt hvor slitte, turkise tupper synes, disse bildene fra Gran Canaria i mars 2017 viser det best:

.

Siden tuppene var enormt slitte og helt ødelagte på grunn av gjentatt bleking og farging for å få de blå, var eneste løsningen å klippe de rett av. Ikke noe kult, jeg trives best med langt hår. Derfor ventet jeg så lenge som mulig med å klippe de av, så ikke håret skulle bli alt for kort. I mai 2017 tok jeg endelig den smertefulle turen til frisøren og ble kvitt de slitte, turkise tuppene.
I tillegg hadde jeg et veldig tydelig skille omtrent 10cm ned på hodet mellom min egen, lysebrune farge, og den nesten svarte fargen jeg hadde farget håret i. Jeg var ikke så lysten på å farge hele håret mørkt igjen, så jeg tenkte at striper kanskje kunne jevne ut skillet. Jeg bestilte time hos en lærling igjen, for å spare penger. Hårfarging er dyrt, og jeg var student med veldig begrenset økonomi. Jeg kunne dessverre ikke gå til Kaja igjen, da hun på dette tidspunktet ikke var lærling lenger, så jeg måtte ha betalt full pris.

Jeg vet ikke helt hvordan den nye lærlingen kunne misforstå meg totalt. Hun bleket først deler av håret mitt i folie, slik som man gjør ved striper. Men så, plutselig, hadde hun bleking i resten av håret mitt. Jeg skjønte ingenting, og fikk litt angst. Jeg bruker cochlea-implantat som jeg må ta av når jeg farger håret, og jeg er helt døv uten. Derfor sa jeg ikke noe til frisøren, kommunikasjon når man ikke hører er tungvint. Jeg bare lukket øynene og prøvde å si til meg selv at hun visste hva hun gjorde, det ble helt sikkert bra.

Men da hun var ferdig, var katastrofen et faktum. Håret mitt var ødelagt. Rett og slett. Hele håret var oransje og veldig stivt. Jeg klarte ikke å si så mye fordi jeg var helt på gråten, og løp rett på toalettet på kjøpesenteret jeg var på etter å ha betalt, og satt der og bare gråt en god stund. Det tok meg over en halvtime å samle opp mot til å gå tilbake til salongen og si at jeg ikke var fornøyd og be om ny time til å rette det opp.

.

På neste time rådførte frisøren seg med en kollega som ikke var lærling, og de ble enige om at en brunfarge med lilla-skjær ville nøytralisere oransje-fargen. Jeg syntes fargen virket veldig lilla, men de forsikret meg om at pga det oransje håret mitt ville jeg kun få et svakt lilla-skjær, håret ville ikke bli lilla, altså.
De tok feil. Håret ble VELDIG lilla 😡

.

Med tiden vasket det blå i lillafargen bort i vask, og jeg satt igjen med en utrolig grell rødlilla farge som jeg hatet. Jeg var så oppgitt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, og dessverre hadde jeg ikke råd til å gå til frisøren og farge håret nok en gang. Jeg hadde overhodet ikke lyst til å gå tilbake til samme lærling som ødela håret mitt, så jeg endte rett og slett opp med å bare gå rundt med den fæle fargen og føle meg elendig.

.

På denne tiden traff jeg Dustin, som heldigvis falt for meg til tross for den fæle hårfargen 😂😅, og da det i juli ble klart at jeg skulle dra over til USA og besøke han og familien hans, bestilte mamma time til meg hos en ordentlig frisør fordi hun “kunne ikke presentere datteren sin til fremtidige svigerforeldre med lilla hår”. Jeg ville ikke ha noe bleking i håret siden håret var så ødelagt av den oransje blekingen, så løsningen var å prøve å farge over med brun farge så godt som mulig. Det var begrenset hva frisøren kunne få til, sa hun, og jeg gikk derfra med en dyp, mørk brunfarge med kraftig rødskjær. Overhodet ikke fargen jeg ønsket, men i det minste mye bedre enn lilla.

.

USA-turen gikk over all forventning, og helt på slutten fridde Dustin til meg ❤️ Vi begynte å planlegge bryllup. Jeg kunne jo ikke gifte med meg en slik fæl, rødaktig farge som jeg overhodet ikke kledde! Jeg lengtet tilbake til mitt naturlige, lyse grå-brune hår. I oktober bestilte jeg time hos mammas frisør, Nina, som hadde hørt om meg, og sagt at hun hadde så lyst til å prøve å fikse håret mitt. Hun gjorde underverker! Etter bleking og farging satt jeg endelig igjen med en farge som var utrolig lik min naturlige hårfarge! Bryllupet var reddet ☺️

.

Siden har jeg ikke gjort noe med håret. Den kalde fargen over det som var bleket gikk jo bort etter en stund, og håret mitt hadde et stygt skille med litt oransje aktige tupper, og mitt eget, mørke hår. Derfor tok jeg en tur til Nina igjen før jul, for å freshe opp fargen. Min tanke var å farge hele håret i samme farge som min egen hårfarge, men det ble litt misforståelse, og fargen som ble valgt var alt for mørkt. Jeg så jo på forhånd at den var altfor mørk, men av en eller annen grunn orket jeg ikke si noe og tenkte at frisøren visste nok best. Men det ferdige resultatet ble ikke bra, og jeg ble veldig fortvilet. Jeg føler det var min egen feil, men Nina var utrolig snill og insisterte på å rette opp håret mitt, hun ville at jeg skulle være fornøyd. Så i dag hadde jeg time hos henne igjen, den mørke fargen måtte blekes opp for å få en tone lik min egen hårfarge, så det ble striper. Og sannelig klarte hun ikke å redde håret mitt enda en gang. Hun har virkelig talent når det gjelder farge!

Under til venstre ser du håret mitt i august, med min naturlige hårfarge på toppen, og oransje, slitte tupper fra alt kjøret det stakkars håret mitt gikk gjennom i fjor. I midten er den altfor mørke hårfargen jeg fikk før jul som jeg ikke var fornøyd med, og til høyre håret mitt i dag etter at Nina reddet det nok en gang. Jeg fikk en del tilbakemeldinger på at den mørke fargen var fin og kledde meg godt, men jeg synes ikke det selv. Jeg var veldig ulykkelig med den fargen og gråt masse. Andre kan godt synes det er fint, men det er jo til sist jeg som skal være fornøyd, ikke sant? Nå er jeg endelig det 🙂

.

Jeg vet ikke om det blir noen turer til frisøren igjen på en stund. Hva er det som gjør at jeg har sånn uflaks så det blir misforståelser, og håret mitt blir ødelagt? Nå har det jo oppstått misforståelser som gjorde at jeg ikke var fornøyd hele tre ganger. Det er en enorm påkjenning, å bruke mange timer og penger på å farge håret, for så å sitte igjen med et resultat man ikke vil ha. Jeg synes også det er utrolig belastende å si i fra at jeg ikke er fornøyd og be om ny time til å rette det opp. Hvorfor er dette så vanskelig?? Jeg er en sånn som gjerne vil gjøre andre mennesker fornøyd, og ikke være til bry. Defor sitter det langt inne å be om ny time, denne gangen var det mamma som sa i fra til Nina da jeg ikke turte det selv 😳